Jeg prøver å finne ordene. Men de flyr forbi. Hode har tatt en ny vending og en indre kamp er det jeg kjemper. Jeg prøver å smile, prøver å le, prøver å late som ingenting. Men hvor lenge går det før enn egentlig bryter sammen?
Jeg tror faktisk ikke noen klarer å forstå dette, for sannheten er at jeg ikke forstår det selv. Jeg kjemper men en kamp i meg selv som jeg ikke engang klarer å sette ord på eller noe. Så når ikke ordene klarer å komme frem, og jeg ikke forstår helheten selv – ja da kan enn sannelig ikke forvente at noen rundt seg skal klare å forstå.
I det ene øyeblikket er jeg glad, men samtidig gråter jeg på innsiden. Det er så mange ting på en gang at stormen tar helt av. Jeg føler meg som en strikk, som snart sprekker. For jeg er bare et menneske jeg også. Jeg er ikke den superwoman som jeg liker å late som jeg er. Jeg faller faktisk i grus jeg også.
