KJÆRE NAV ANSATTE, SULTER DERE?

Jeg vil ta dere med flere år tilbake i tid. Tilbake til den tiden der jeg hadde det som verst økonomisk, ved å være under nav. Mer eksakt, under sosialen og med en helse på bunnen!

La oss spole tiden tilbake! Vi snakker nokk ca om hvert fall 4 år tilbake i min fortid. Det var en tid der solen skinte, mens sorgen blomstret i en fortvilelse og sult. Sulten ble min beste venn, og penger ble min fiende. Metthetsfølelse ble mer å mer ukjent, og sulten ble en større realitet. Tårene ble min faste nattasang, som ufrivillig kom hver natt. Matbutikk ble mer å mer til en ukjent plass, for når møllen var det eneste som fantes i både lommebok å kjøleskap, blir sengen å sofaen det største opphold steder i hverdagen.

Jeg prøvde å være sosial. Jeg prøvde å skule realiteten, men bak de vasstrukne øynene som ble mer å mer fult av tomhet, så de nærmeste realiteten bedre enn meg selv. Tabu i samfunnet å det jeg ble sett på var en snylter ifra systemet NAV! Som en jente på rundt 20 årene, skulle jeg være ute i arbeid. Ha fast lønn og være selvhjulpen og sterk for samfunnet i jobb sammenheng. Men den gang ei.. Ting er ikke så A4 som vi vil ha de til. Realiteten i samfunnet og landet vårt er ikke topp. Noen mennesker har ikke valgt selv, noen har bare vert mer uheldig enn andre og ent opp uten de største valgene.

Vi i Norge skal vell juble, hoppe og danse. Vi har jo et penge system som passer på at vi ikke havner på gata. Ja vell fikk jeg tak over hode som ble dekket, og varme i leiligheten.. Men mat på bordet? Den ble til luft og kjærlighet, eller skal jeg si luft og sult?.. Penger fikk jeg inn på konto ved å sende meldekort, som er de klassiske tingene en “naver” må gjøre. Og ja, jeg prøvde meg i jobb yrket, men ente opp sengeliggende og måtte ha hjelp av min beste venninne for å klare meg i hverdagen. Hadde det ikke vert for hun, hadde jeg ikke hatt rene klær, ikke klart å vaske leiligheten, ikke klart og lage mat av de få restene som lå i kjøleskapet i nye og ne, etter tårevåte Tlf samtaler med mine foreldre som overrasket meg med å sette over uventede penger så jeg hadde til litt mat. Jeg hadde vert ingenting uten henne, og hennes fantastiske hjelp. Og jeg hadde vert totalt ødelagt inni meg, hadde det ikke vert for mine foreldre som leser meg som en åpen bok, og valgte å overraske meg med penger når det var på det verste. Ikke forventet jeg overraskende mat penger, eller noe hjelp. Ja di er mine foreldre, men de hadde sin hverdag som også skulle gå rundt økonomisk. Jeg har aldri hatt forventninger til andre ved hjelp for min del. Jeg har alltid satt høye krav til meg selv om å klare meg selv. Men nå så vi hvordan det gikk..

Hullene på klærne ble større å større. Toppene ble dratt lengre å lengre ned når jeg klarte å vie stroppene på toppene lange nokk til å dekke nye hull. Skoene ble brukt med poser oppi, i håp om å holde meg tørr på bena, til tross for hullene som stadig dukket opp i de fillene som var på bena mine. Og sulten, ja den ble mer å mer realitet enn hva den burde ha vert.

“NAV FORVERRET EN SPISEFORSTYRRELSE”

Jeg var den jenta som slet med kroppen min. Ønsket om å bli tynn ble plutselig en uønsket realitet som jeg ikke jobbet for selv. Jeg fikk inn penger, men på sosialen lever du ut ifra satser som er faste og bestemt ut ifra de laveste satsene som en person trenger. I den tiden tror jeg det var på ca rundt 5000 kr (+/-). 5000 kr er mye penger, men hvor mye penger det er når enn skal betalte regninger, husholdnings ting, mat, klær, og alt til livsopphold, da flyr plutselig pengene. Jeg levde på totalt lavbudsjett på det strammeste måtene som var mulig. Men som vi alle er fult klar over, er regninger noe som stjeler mye av pengene som enn har. Med de 5000 kr (+/-) skulle jeg betale som sakt det som har med et livsopphold å gjøre, uten om leiligheten å strøm. Heldig var jeg som fikk det dekket, men satsene som var satt var for lave.

Jeg hadde ikke penger til nye klær, matpenger holdt ikke til neste utbetaling, betaling av alle regningene gikk opp i opp når jeg var heldig.. Det var ikke et liv!

“Uteliggerne har det bedre enn navere!”

Kjære du på nav, du som har jobben fordi vi er flere som trenger penger for å leve, men har en helse som vi har vert uheldig med. Vi er ikke under nav fordi vi ønsker, men fordi vi ikke har et valg. Vi er jo faktisk bare noen brikker som dere spiller med, og glemmer når dere går hjem ifra jobb. Når dere sitter å spiser middag, satt jeg å telte kronestykker å håpte å få mulighet til å få meg et måltid den dagen. Når dere la dere om kvelden, gode og Mette med et smil rundt munnen, lå jeg i sengen med tårefylte øyner, og en sulten mage. Når dere kjørte til jobb, gode å varme. Satt jeg å klemte på magen som nærmest gikk inn over av sult. Lette fortvilet etter klær for å holde varmen, og ikke bli latterliggjort på gaten når jeg endelig klarte å komme meg ut av leiligheten. Når dere fikk lønning, og jeg fikk lønning satt jeg å skrev budsjett, telte på regninger og penger. Satt med eg håp om at ting skulle gå rundt. Er det slik et liv skal være? Når jeg til slutt klarte å komme meg ned til deres kontor, ble jeg satt på vent i evigheter, og når det endelig var min tur fikk jeg ut noen ord om hvor tomt kjøleskapet mitt var. Et resultat som ble hele 100 kr ekstra pr.dag til lønningen kom på ny. Aldri har jeg satt så stor pris på 100 kr, muligheten til å gå sulten i en butikk å få med meg et brød og noe billig pålegg.

Nå når jeg ser tilbake på dette i ettertid, så har jeg noe jeg vil si! SKAM DERE! Vell er jeg enda under nav, men ikke under sosialen. Jeg kjemper enda for mine rettigheter å muligheten til få å en helse som kan yte bedre. Men det livet jeg hadde for ca 4 år tilbake eller litt mer, det var ikke noe liv! Til å med de stakkaren som bor ute å tigger etter penger har det bedre. De har en dusj å gå til, de har organisasjoner som gir dem mat, de har hjelpeorganisasjoner som de kan komme i kontakt med når de er klar. De kjemper for sitt liv, men det livet jeg hadde tilbake i tid var totalt sulting på et høyt nivå. Vi er ikke alle i samme båt, og flere der ute klarer ikke å forstå hvordan det var, men en ting vil jeg dere alle skal tenke over.

Nå som påsken har kommet, en av flere høytider som vi har, er det mange som sitter å sulter i stillhet. Mange har ikke penger til å kjøpe inn mat for flere dager, fylle opp kjøleskapet for å klare seg i en uke. Det er mange “navere” som er på sosialen og andre tiltak som blir totalt knust av nav systemet. Mens de som jobber der sitter hjemme og koser seg, sitter flere “navere” å griner, burer seg inne, og har nedtelling til lønningen kommer igjen for da er det muligheter til å få mat. Flere sitter å fryster, fordi de ikke har hele klær lengre som varmer. De som virker til å ha det bra rundt oss og som smilet og hjelper andre, kan faktisk være de som trenger hjelp selv. Så tenk over hva du sier om de som er under nav, de såkalte “naverne” som blir latterliggjort, for de fortjener respekt for at de klarer kampen om livet og overlevelses instinktet som de har i seg. Det er de menneskene som virkelig vet hva livet vil si. Det er ikke de som sitter med lommeboken fulle av penger som har mest å si, for hva vet de om å kjempe og hvordan det er å leve et slikt liv?!

Jeg er heldigvis ikke lengre der som jeg var da. Jeg bor ikke i samme kommune lengre, og har kommet lengre i livet mitt nå. Jeg har en mye bedre økonomi nå, og har et godt liv. Men jeg ønsket å dele dette ifra flere år tilbake, i håp om at det kan vekke realiteten litt i flere sine øyner. Jeg håper det en dag kan bli en endring på at de som er under sosialen og lever slik som jeg gjorde før, kan få skikkelig hjelp. At de som jobber på nav, skam få kjenne hvordan de under nav systemet har det for å ha en forståelse som er skikkelig og ikke tillaget.

// DET ER FULT LÅV Å DELE DETTE INNLEGGET VIDERE!//