hits

oktober 2015

LES KJÆRE DEG, IKKE OMFORMULER

Bloggen min er MIN offentlige dagbok. Det er MIN plass, der jeg får være meg selv, får ordlegge meg ved ting som jeg ønsker å skrive om. Det er ikke en blogg som er til for å prøve å trokke noen på foten eller noe, men når det er mennesker som ikke kan lese eksakt hva som står på innleggene mine, blir det uheldigvis reaksjoner. Jeg synes selv det er trist og leit at det er noen av mine lesere og folk som titter innom som må omformulere mine innlegg, føle seg truffet osv. Men samtidig er det ikke noe jeg kan gjøre noe med. Jeg kan ikke sette på et filter for å passe på at ingen føler seg truffet eller tar noe opp på en annen måte enn hva som står. Det meste som mennesker sier og skriver kan enn oppfatte på en feil måte, men når ting skal bli omdannet til noe som ikke er skrevet på den måten som det er, og samt også at det blir reaksjoner, det synes jeg blir kjipt. 

Realiteten er jo faktisk den at andre påfører seg selv å bli nedfor å triste ut av noe som faktisk ikke står, men som dem omdanner til hva de tror å føler ut ifra mine blogg innlegg. Det er spesielt blogginnlegg som har vert mer personlige for meg, som andre fanger opp på feil måte. Det er faktisk ikke hvordan ting har blitt skrevet, men hvordan andre gjør om å oppfatter ting på en annen måte enn hva som står. Om noen føler seg truffet av det jeg føler å skriver, kan jeg ikke gjøre noe med. Da må dessverre de som føler det gå i seg selv, tenke om det er noe de kanskje bør forandre på, for at de skal slippe å føle ting på den måten. Når jeg skriver er det ikke for å henge ut noen, trokke på noen eller noe. Det er MINE tanker å følelser, ikke andre sine. Jeg er såpass erlig at om det er noe som plager meg som jeller en spesifikk person, så skriver jeg ikke det på bloggen, jeg ut taler meg til den personen det gjelder. Har jeg noen tanker å følelser som jeg ønsker å ordlegge meg rundt, går det på mine følelser å tanker, ikke andre sine. Det er faktisk en vesentlig stor forskjell der! 

Jeg håper det er mulighet å få en slutt på at andre skal omformulere mine blogginnlegg ang mine personlige tanker å følelser, og tro at det er mer mellom linjene enn hva som faktisk står. Hadde det skult seg mer mellom linjene, hadde det blitt skrevet med ord. 
 


Jeg håper alle har hatt en flott helg! Det har vertfall vi. Vi har hatt en koselig helg som har vert full av solskinn og herlige minner som har blitt skapt. Det har vert en herlig helg som jeg virkelig har trengt. 

Så jeg ønsker dere alle en flott kommende uke! 

 

DU BAK TASTATURET SOM PÅFØRER ANDRE SMERTE!



Hva om du en dag våkner opp og ikke har din beste venn lengre ved din side, ditt kjære familie medlem, osv. Har du levd livet over for denne personen på de måtene du ønsker? Eller ville du sittet igjen med dårlig følelse, sorg over ting du ønsket å gjøre annerledes, osv?

Du vet aldri når dagen kommer der noen du har kjært eller noen du virkelig er glad i plutselig er brått borte ifra ditt liv. Du vet aldri når tiden er inne og skjebnen har tatt over. Men i slike hendelser er det alltid hjerteskjærende og mye sorg som fyller oss. Det kalles å være menneske, det er slik vi er!

Jeg kom over en status på facebook i går som var så til de grader respekt løst og uakseptabelt. Det var noe som delte hjerte mitt i to over medfølelse og sorg over for de gjenværende. Det var en hendelse som aldri burde ha oppstått og som var skikkelig barnslig oppførsel! En oppførsel som et menneske aldri burde klare å utføre over for andre. Når jeg kom over denne statusen og den hendelsen fikk det meg til å tenke, og dette er noe jeg virkelig ønsker å dele med dere lesere. Dette fordi det er så viktig og huske på, og det er så viktig og leve et liv som enn ønsker, ved at enn bruker hjernekapasiteten og hjerte som en har fått. Slik at enn slipper å gå å bære på negativitet. For å bære på nag og negativitet skaper aldri noe godt. Men det er bare hver enkelt person som kan velge å slippe på negative følelser, nag, osv. Det kan ikke andre gjøre for oss.
 

Som flere har fått med seg var det et tragisk dødsfall i kvinesdal nå i helgen, å det er en status rundt dette som skapte flere tanker å følelser i meg! Jeg kjenner ikke vedkommende eller pårørende rundt dette, men jeg ble raskt veldig følelseladet og reagerte på hendelsen på facebook og snapchat. Samtidig vil jeg også vise min dypeste medfølelse og kondulere alle rundt dette på det dypeste.


I det århundre vi lever i, den verden vi har kommet til er det en ting som skinner igjennom som vi alle burde ha lært og vist over for våre medmennesker, nemlig respekt! ?Du får som du gir? er et ordtak som samtidig er realistisk. Det er noe vi alle bør tenke over å huske på. Hvis enn behandler andre rundt godt, får en godt tilbake. Samt også behandler enn noen dårlig, får enn det samme tilbake. Der igjen kommer respekten frem. Behandler du andre rundt deg med respekt, får du respekt tilbake. Alt bunner ned i at enn får som enn gir. Karma tar seg av den jobben!

Mange rundt i norge og i verden opplever å være mobbeoffer og flere rundt er mobbere selv. Mange mobbeoffere ender opp ved å mobbe andre en eller annen gang i livet, dette fordi ingen er feilfri! Vi lever i en verden der alle gjør feil, fordi vi er ikke skapt til å klare å leve et feilfritt liv. Det er teknisk sett umulig. Men samtidig om ingen av oss er feilfrie bør vi prøve på vårt beste å ikke påføre andre smerte. Vi bør prøve å behandle andre rundt på den måten vi ønsker å bli behandlet på selv.

Som mobbeoffer selv kan jeg skrive klart under på at jeg vet hva det vil si å bli påført smerte, men samtidig har jeg tatt lærdom av dette og jeg har kommet dit hen i mitt liv at jeg ikke bærer noe nag over for de som mobbet meg. Jeg ønsker egentlig bare å takke dem for det de påførte meg, ettersom det har gjort meg til den personen jeg er i dag, samt også gjort meg til en sterkere person enn hva jeg kanskje hadde vert uten de livserfaringene.
Som mobbeoffer gikk jeg igjennom dype mørke tider i min fortid. Der jeg ikke klarte å tenke på de rundt meg, og bare ønsket å forlate denne verden. Jeg var så dypt nede i sorg og negativitet at jeg klarte ikke å tro på at noen virkelig brydde seg om meg, at jeg faktisk betydde noe for noen. Jeg klarte til å med ikke holde fast på hvor mye jeg betyr for min familie. Jeg ble egoistisk og ønsket bare å forlate denne verden.

Når jeg var så langt nede innbilte jeg meg at det kom til å bli en befrielse for alle rundt meg om jeg bare forsvant, ble helt borte. Jeg innbilte meg at mobberenne kom til å feire om jeg forsvant ifra denne verden og ble fanget inn i det dype mørke hullet. Jeg brukte lang tid å fikk mye hjelp for å klare å komme meg opp igjen ifra det, men samtidig ble jeg sterkere enn jeg noen gang hadde vert. Og som sakt, jeg er takknemlig for at jeg var så dypt nede og vet hvordan det er å følels, fordi det gjorde meg til en sterkere person med livserfaringer som mange ikke har. Det formet meg til den personen jeg somsakt er i dag. Og jeg ville faktisk ikke vert uten de livserfaringenen, for hvem hadde jeg da vert i dag?

Ved denne statusen som jeg kom over å en hjerteskjærende kommentar ifra en person, revnet fortiden min opp igjen og det fikk meg til å tenke. Jeg ble sjokkert over hvordan en person kan bære på så mye negativitet og nag over for andre mennesker, og utrykke seg på en så uakseptabel og respektløs måte i en slik hendelse som har skjedd. Denne personen var selv et mobbeoffer og selv som mobbeoffer føler jeg at jeg har rett til å utrykke meg rundt det denne personen valgte å gjøre. Ettersom mobbeoffere av alle bør aldri gjøre slike hendelser over for andre.

De som har kjent en så dyp smerte på seg selv, bør aldri ønske å påføre andre en slik smerte. Når andre en lavt nede i en dyp sorg, er det aldri rett å ønske å trykke dem lavere ned. Det er aldri en tid i livet der enn skal påføre andre smerte, fordi det fører ikke til noe godt. Det er lavmål på det høyeste.

Jeg lot meg rive med under dette, og klarte ikke holde fingrene borte ifra tastaturet. Dette fordi hjerte mitt ble revet i to i dyp medfølelse over for de gjenværende som var i dyp sorg, og den gutten som dessverre mistet sitt liv. Hvordan en person kan reagere ved å vise glede for et liv som er tapt, er ikke menneskelig på noen måter. Og det var nemlig det som skjedde under denne kommentaren.

Det lyste en lang vei at det manglet respekt og at denne personen virkelig trenger hjelp! Hjelp til å lære hvordan enn skal behandle andre mennesker, hvordan enn skal oppføre seg og hvordan enn bør leve i hverdagen. Og mest av alt, lære å vise respekt og medfølelse, og selvdisiplin til å holde munnen sin lukket og fingrene borte ifra nettsteder og internett. Det lyste en lang vei at denne personen var preget av mobbing, men hadde tatt den negative vendingen etter slike opplevelser. Noe som går ut over alle andre rundt. Det går også ut over vi som er mobbeoffer og som har klart å ta lærdom av det.

Foreldrenen av denne personen, ja de lurte jeg stadig på om var klar over hva deres barn satt å utførte av mobbing og trakasering på nett over for andre som er i dyp sorg. Samt også lurte jeg virkelig på hvor svikten over for denne personen var henne. Var det foreldrene eller var det personen som bare hadde latt seg falle ned i det mørke hullet?

Det kommer til å være store spørsmål, negativitet og sorg som andre kjenner på rundt dette over lengre tid. Jeg vet selv at denne hendelsen bør være annmeldt til politiet, men som jeg dessverre er redd for at andre kommer til å ta saken i egne hender. Jeg kan forstå det, men samtidig er det viktig og huske på at vold løser aldri noen sak. Det gjør egentlig bare alt mye verre, og enn kommer ikke alltid noen vei om politet hadde blitt innblandet. Det er mye bedre å prøve å tenke klart samt også ta de rette valg om hvordan enn skal løse en slik situasjon. Politiet henlegger mange saker, og det er hjerteskjærende å se hvordan politiet kan slurve med hendelser som de virkelig burde ta tak i. Det er faktisk en tankevekker som politiet bør snart få, at de burde få kapasitet til å ta fatt i flere saker, enn å hendlegge viktige saker. For om det kanskje ikke virker viktig i en politi sine øyner, så kan det være livs viktig for andre medmennesker. Og politier er faktisk mennesker de også, de må bare huske at det er viktig og ha medfølelse og ha med seg hjerte under jobben også. Jeg sier ikke at alle politier er slik, men mange opplever å få henlagte saker som er viktige for deres hverdag og liv.

Så enn kan aldri hvite om en slik sak hadde blitt henlangt, men jeg ønsker å oppfordre andre rundt til å stå sammen. Istedenfor å ta saken i egne hender som til tider skjer når politiet henlegger saker eller om enn føler en svikt hos politier. Flere bør gå sammen og kjempe om rettferdigheten ved at viktige saker bør bli tatt hånd om. Og en slik sak som oppsto på facebook i går er virkelig en alvorlig hendelse. Noe som den personen som utførte denne hendelsen bør tenke igjennom, og som bør lære og samtidig bør få hjelp, slik at det kan unngås at flere slike hendelser under denne saken oppstår. For det er hjerteskjærende. Selvfølgelig synes jeg ikke at denne personen bare skal få vandre uten å få lære av sin oppførsel som var til de grader helt feil, men jeg ønsker samtidig ikke at andre skal påføre seg selv flere smerter ved å skape situasjonen som kan gangne dem negativt. bare den ensomheten som denne personen føler, er verre enn et slag i ansiktet, rundjuling, osv. Det er mye verre og få en anndmeldense på seg, som er en alvorlig ting og ha på seg. Et slag forsvinner, det blir merker der å da, men samtidig ikke noe som får enn til å lære av. 

Jeg som ikke er involvert i den dype sorgen som andre nå dessverre bærer på, ble selv revet med og kjente på en stor sorg over for de pårørende og de gjenværende som satt og trengte støtte og andre ved sin side.

Alle mennesker burde huske på å leve livet sitt som om det er deres siste dag. Behandle andre hvordan de selv ønsker å bli behandlet og ikke minst, ha respekt! For du vet aldri, plutselig er det du selv som har påført andre smerte som en dag står alene og er i dyp sorg over å mistet noen rundt deg. Hvor mange har du da rundt deg til å vise medfølelse og støtte?


Del gjeren dette innlegget i håp om at ingen trenger å oppleve en slik hendelse igjen. Og i håp om at det kan være en tankevekker for oss alle! For denne hendelsen er helt uakseptabel og hjerteskjærende til de grader.



 

"MAMMA, KAN JEG FÅR PONI?"

"Mamma, kan jeg få poni? Pliiis.." Spør en vakker liten barnestemme, som smelter mitt hjerte helt!

Woow! For en vakker dag det har vert i dag. Det har vert tårer, latter å glede under denne vakre solrike dagen som vi har hatt i dag. En fullpakket dag, men du så fin den har vert.

 

Vi valgte å ta turen til et distanseritt som var relativt nært til her som vi bor. Det skal sies at det ble sakt at det var i kvinesdal, men gud da må kvinesdal være større enn realiteten i noen sine øyner. Men som den tilflyttende uvitende personen som jeg er, ang hvor stort eller lite kvinesdal egentlig er, så bør jeg nokk ikke utale meg så stort rundt det!

 

Vell etter en lengre kjøretur kom vi frem til stevne plassen med en spent liten jente i baksete. På den lengre kjøreturen for å komme frem hadde hun sovnet som en prinsesse i bilsete sitt, men da motoren stoppet var det første ordet i bilen "hest". Det var en mynter og håpefull vakker barnestemme, som virkelig viste hva vi skulle. Heldigvis kunne jeg svare med en stor glede "ja, nå er vi fremme".

 

Jubelen var stor og gleden størst! Tenk endelig var vi på rittet som var fult med mange hester, nydelige hester i alle de forskjellige flotte fargene å høydene. Det var rett å slett skikkelig koselig å endelig være tilbake på et distanseritt. Det var som å være hjemme igjen i min store interesse ang heste sporten igjen. Ikke nokk med det, men endelig første gang Mina Adeline fikk være med. Flere ganger har hun jo vert med, men da lå hun trykt og godt i magen min. Nå fikk hun endelig oppleve det fysisk, ved både inntrykker, stemmer, lukter, lyder å fikk kose med mange herlige hester.

 

Da ryttere å hester kom inn til etapper å mål, kom det fortvilet noen tårer frem hos min datter. "Mina ri" var de ordene som gikk fortvilet på repeet. Jeg prøvde fortvilet å forklare hun at det var ikke våres hester å derfor måtte hun vente til vi kom hjem. Men den gang ei!

 

Etter en stund å ver lengre tid ved å nyte synet av en vakker hvit skinnende ponny, kom tider der Mina Adeline la sin store kjærlighet hos en hest. Den søte barnestemmen tryllet frem ord som var som vakker sang hos en hestegal mamma. "Mamma, kan jeg få poni? Pliiis pliiis pliiis.." Mamma hjete mitt smeltet helt, men fornuften tok delvis over. Jeg klarte å samle meg inn etter å nesten bli overtalt med barne noen små vakre spørrende ord.

 

Tiden tikket å gikk, og plutselig sto vi der. Ved siden av den vakre hvite drømme ponnyen, som Mina Adeline hadde blitt totalt forelsket i. Det ente med at vi ble værende rundt denne flotte prinsesse ponnien med den skinnende hvite pelsen, og det vakre rosa dekkendet. Mina Adeline var betatt, hun var oppslukt å umulig å få bort. Hun ente opp med å få strigle denne flotte ponnyen, kose med den å leke rundt den med to herlige jenter. Alt det gikk i var hest. Men hva annet kan enn tenke seg til at det går i når 3 hestegalne ungjenter plutselig koser sammen rundt og ved sin store interesse.

 

Det var et vakker å herlig syn. Aldri har jeg opplevd en snillere ponny enn denne flotte hoppa. Hun godtok alt, å enn kunne lett se at det var ikke bare de 3 jentene som koste seg, men hesten også!

 

Etter lengre tid klarte jeg til slutt å få hun med meg hjen. Men det skal sies at hun klarte å lure seg opp på ryggen hennes før vi kunne kjøre hjem. Jeg ble raskt lile forelsket i denne vakre ponnyen, og hvet godt med meg selv at det var virkelig den perfekte ponnyen for Mina Adeline.

 

Tårene forsvant når hu var rundt denne flotte ponnyen. Jeg merket raskt at dette var den perfekte ponnyen for Mina Adeline. Vell at jeg klate å være bestemt i dag på at jeg ikke skulle kjøre ponny til hun enda, men når den dagen kommer at vi kan få muligheten, ja da skal Mina Adeline sin drøm bli realitet.

 

DEN FORSVUNNENDE BARNDOM!



Et smil, en glede er det jeg ser, på et bilde i en album der alt er glemt. Jenta på bilde er en glad jente, som er uvitende om fremtidens kommende arr. Arr som blir til livserfaringer som vil prege hennes liv. Når jeg ser nærmere på bildet, er jenta på bildet meg. Albumet jeg har bladd flere ganger igjennom, er albumet ifra min barndom. En barndom som er borte fra min hukommelse!


Realiteten slår meg, store deler av barndommen min er borte! Borte fra hukommelsen, omdannet til store hull, som en fillete oppbrukt klut. Det skremmer meg, men dypere inn i meg selv går jeg om jeg ønsker eller ei. Dette kan ikke være realitet!

Jeg blir skremt av mine følelser, følelser jeg ikke har åpnet meg opp til å kjenne på tidligere. Det er som jeg uvitende har lukket en dør. En dør der både gode og vanskelige tider i barndommen min har blitt uteblitt ifra min hukommelse.

Jeg sitter som et spørsmåltegn, uvitende om hva som har skjedd. Jeg forstår mindre og mindre. Hvordan er dette mulig, hvordan kan det skje?

Jeg blir skremt av meg selv, skremt av at flere år i min barndom er borte ifra mitt hode, ifra min hjerne. Jeg ser på bildene at jeg er i en alder der hjerne kapasiteten er utviklet til at jeg i realiteten skal huske det jeg ser på i albumene.

Det er blant annet et bilde som skiller seg ut, nemlig min 6 års dag (bursdag feiring). Det var min første feiring med jentene i klassen min. Skolen jeg gikk på hadde en regel ang bursdager og feiringer av den. En regel som i senere tid viste sin realitet. Jeg ser på bildet at jeg selv sitter der, med krone på hode og feirer min egen bursdag. Men det er en feiring jeg ikke drar noe bekjentskap til, det er en feiring som er borte ifra min hukommelse. Jeg husker ikke noen ting! Jeg ser jeg sitter der selv, men jeg kjenner ikke igjen noe av det. Jeg ser det er i huset som jeg vokste opp i, men jeg husker ikke noe av det. Ikke nokk med det, men jeg husker ikke noe av noen av mine bursdager.

Bordet er fult med delvis smilende barn, og viser på bilde en skikkelig barnebursdag. Realiteten har med årene vist seg å være en annen enn hva enn kan tro når enn ser på dette bilde. Realiteten bak alt er den at de stakkers barna som sitter der, over halvparten av dem ble tvunget til å gå i bursdagen. Dette pga den regelen som skolen hadde ang feiring av bursdag. Når årene gikk ente jeg opp med å være den som satt alene på bursdagen min og til slutt ikke ønsket å feire den. Jeg turte ikke feire den, fordi det var såpass sårende å sitte alene å se realiteten ved at ingen kom.

Jeg bærer ingen nag over det, men jeg synes det er trist at skolene skal blande seg inn ved å lage slike regler som angår hverdagen. Jeg kan selvfølgelig forstå regelen også, fordi ingen ønsker at noen skal føle seg utenfor og ikke bli involvert i slike ting. Men samtidig er det ikke godt å være den jenta som sitter og ikke husker noe ifra bursdager og ifra store deler av sin barndom. Det er ikke godt å være den jenta som sitter igjen å hater bursdag, og ikke ønsker å feire sin egen bursdag. Andre sin bursdag er jeg veldig oppslukt i, fordi andre sin bursdag er viktig. Men min bursdag, ja den vil jeg bare tenke som at det var den dagen jeg var heldig og kom til denne verden, men ikke noe annet.

Jeg er en person som liker å gjøre bursdag feiring til noe ekstra, som f.eks Mina Adeline sin bursdag, den er super viktig synes jeg. Mamma sin bursdag, ja den husker jeg alltid på. Og videre fortsetter det slik! Andre sin bursdag er viktig for meg, og viktig og huske på og gjøre noe litt ekstra ut av.

Videre når jeg blar i albumene kjenner jeg bare at jeg synker mer å mer sammen. Jeg føler meg mer å mer tom. Jeg ser at jeg sitter å holder to albumer med bilder ifra min barndom, der jeg ikke husker noen ting. Det skremmer meg, og det sårer meg. Mange følelser flyver rundt inni meg, men jeg klarer ikke å gripe skikkelig fatt i dem og sette ord på dem. Det er følelser jeg har ubevist prøvd å lukker meg for. Det er som jeg har lukket meg for å kjenne etter på mine følelser, og fokuserer heller på andre rundt meg. Jeg lytter til andre og prøver å stille opp for min familie og venner. Jeg prøver å hjelpe dem når de trenger det, eller ber om det. Men meg selv, der er jeg lukket. Jeg ønsker å trosse mine følelser, åpne meg opp for dem. Men kanskje det skjer av seg selv, når tiden er inne. Kanskje tiden begynner å komme, siden jeg har åpnet mine barndoms foto albumer.

Jeg sitter hvert fall her, og føler meg som en raring. I en alder av 23 år, trodde jeg ikke det skulle være relevant og plutselig oppleve at store deler av barndommen er borte ifra hukommelsen. Vell kunne det vert okei om det bare var noen få bilder som jeg ikke husket, men når det er snakk om flere år, da føler jeg selv at det er merkelig hendelse.


Det er vanskelig og sette ord på disse følelsene, og få alt dette om til ord, fordi jeg finner ikke de skikkelige ordene selv for å forstå det. Så om det er andre som leser dette som har opplevd det samme, hadde jeg blitt glad for å høre hvordan det var for dere. Hvordan dere klarte å dra frem igjen hukommelsen. Eller hva som var årsaken til at dere opplevde dette.

 

 

BORRELIA I EN MAMMA HVERDAG



Blodet renner i sine vanlige strømmer. Den fyller kroppen ifra hode til bunden. Den har sin jobb, for å drive din kropp! Men når giften tar over, og fyller blodet i din kropp. Da sier ting plutselig stopp!


Woow! Jaa, vi er vell så å si tilbake (Håper jeg).. Jeg har så uendelig mye på hjerte som jeg ønsker å få ned i ord, etter et lite opphold ifra bloggverden. Jeg skal innrømme at jeg kjente jeg virkelig trengte den tiden til å legge alt som har med bloggen til sides. Jeg var knapt nokk inne og sjekket bloggen, ettersom jeg fikk det meste av informasjon på mail. Helsen har ikke vert helt på topp i det siste, og heller ikke helt på topp over enn viss tid. Derfor kjente jeg at det gjorde veldig godt å bare konsentrere seg om min datter, og hverdagen våres. 

Når enn kommer til det punktet i hverdagen, der enn føler at du selv sliter deg selv ut, bare med den du er. Da kjenner enn virkelig at enn trenger å stoppe opp litt, og eliminere ut litt noen av de tingene som enn bruker tid på, for en stund. Derfor valgte jeg å eliminere ut så å si alt rundt meg, og bare bruke tiden min på min datter og våres hverdag. Så fort jeg bestemte meg for å ta den blogg pausen, for å kalle de det. Så ble plutselig hverdagen mer hektisk. Operasjons såret begynte plutselig og åpne seg, og jeg måtte starte med å reise to ganger inn til teres i kristiansand, for å sjekke såret. Det føltes som det hele skjedde på ny, ifra sist gang når det oppsto komplikasjoner etter operasjonen. Heldigvis, har jeg vert utrolig påpasselig med alt, og reagerte fort på utviklingen når såret åpnet seg i t-snittet. Derfor er alt under kontroll og jeg går på penselin kur nr.2 nå etter operasjonen, for å være på den sikre siden med det hele. (mer om operasjons såret, kommer i eget innlegg!)


Vi har alle en helse, og er av hengi av at den spiller på samme lag som oss. Vi ønsker somregel å kunne fungere i hverdagen og ha en jobb, som gjør at vi føler oss resurs sterke og som enn nytte i hverdagen og for vårt samfunn.

Flere mennesker der ute som er 23 år, er ute i fast jobb og har fagbrev, osv. Men her sitter jeg uten fagbrev, uten jobb, med en helse som føles som har kommet i feil kropp. Jeg har skolegang som er fulført, og jeg har en drøm om å klare å finne min helse tilbake. Helsen som passer til den alderen jeg er i, men det er virkelig en lengre vei og gå enn jeg hadde trodd. Når blodet mitt plutselig har blitt sykt, og som påvirker kroppen min. Da har det sine utfordringer som kommer på veien ved å bli frisk.

Det er ingen hemmelighet at helsen min ikke er den beste helsen og kunne skryte opp i skyene. Bedre sakt, jeg har en helse som ikke svarer til forventningene til enn jente på min alder. Jeg føler nesten som jeg har enn helse som tilsvarer det å være i 50+ årene, og slik skal det ikke være når jeg er 23 år!

Jeg har over lengre tid kjempet for å klare å klare å finne ut av hva som gjør at helsen min ikke er på topp. Hva som gjør at jeg føler helsen min er eldre enn meg selv. Og endelig har jeg fått meg en lege som forstår meg, hjelper meg og som klarer å finne ut av hva som kan være grunnlaget for alt! For noen uker siden var jeg og tok flere blodprøver og er under utredning (utredningen kommer jeg mer innpå når jeg har et mer fast holdepunkt, enn bare nå står oppi en uvitende salat, som jeg ikke vet hva innebærer av innhold).

Jeg våknet i sist uke, mer eksakt på fredag! til en melding med innhold av svar ifra blod prøvene som ble tatt. Da jeg åpnet meldingen følte jeg nesten jeg hadde fått et slag i hode. Øynene mine ble store, og jeg måtte lese meldingen opptil flere ganger. Jeg prøve å ta meg i sammen, der min vakre solstråle satt på siden av meg, men jeg kjente at alt inni meg bare sank i sammen. Ikke hadde jeg trodd det skulle plutselig bli en realitet i min hverdag, ikke hadde jeg trodd jeg skulle få kjenne det så nært. Men plutselig sto jeg der. Jeg fikk plutselig et navn og hilse på, for jeg fikk en beskjed som ga meg et skritt nærmere målet om å finne ut av grunnlaget for min helse. Jeg har borrelia! 

Uvitende men samtidig vitende om hva borrelia faktisk er, satt jeg der og følte jeg hadde fått tidenes slag i hode. Jeg hadde ikke sett den komme i det hele tatt! Men prøven om borrelia hadde vi valgt å ta bare for å være på den sikre siden. Og plutselig der jeg satt med mobilen i handa, og et kraftig slag i trynet, hadde jeg plutselig en beskjed om at jeg har borrelia. Et kort ord, men samtidig et navn som symboliserer mye av hva som skjer inni kroppen min. Hva som skjer med blodet inni kroppen min. Det er jo sykt! Det svever mye grums og dritt ifra en infeksjon som har begynt å feste vilt i blodet mitt og i min kropp.

Jeg kjente jeg ble overrasket, paff og flere følelser fløy inni meg på en gang. Jeg kunne plutselig forstå litt mer av hvorfor helsen og kroppen min ikke er på topp, men samtidig føler jeg at satt der som et stort spr tegn. Borrelia er liksom bare slik som jeg har hørt at en kan få ifra flott bitt, men aldri hadde jeg trodd at det skulle komme så nært meg at det faktisk florerer rundt i blode mitt. 

Helsen min har jeg ikke bare hilst på, men jeg møter den hver dag og lever med den. Plutselig nå fikk noe av grunnlaget for forandringene i helsen min et navn, men samtidig forandrer det ikke noe. Men det sette i gang mange tanker, følelser og samtidig usikkerhet rundt noe som enn plutselig feiler selv, som enn bare har hørt mye om som andre har hatt, og som enn må passe seg for å få.

Mange tar lett på realiteten ved å ha borrelia, men en ting kan jeg skrive under på! Å være den personen som faktisk har det, er ikke så lett som mange skal ha det til. Ja enn skal på penselin kur, og ta knekken på alle de basseluskene som flyver rundt i blodet mitt. Men det er ikke bare så lett! Fordi kroppen og helsen forandrer seg så uendelig mye. Dagene er så opp å ned, og enn vet aldri om enn våkner dagen etterpå og føler at enn har stått ute i den store snøstormen, og plutselig blitt syk. Ikke syk i realiteten, men helsen er så på bærtur at den blir syk i hytt og gevær. Det er ikke en rød trå igjennom hverdagen på den måten lengre. For verker enn i musklene og leddene i bena om morgenene, så har det plutselig forandret seg før enn får tenkt tanken på hvor verket egentlig sitter hen.

Tretthet og sengen har jeg inntatt på lik linje som min datter. Når hun sover, sover jeg. Når hun er våken, ja da er jeg også våken og leker og har det kjempe moro. Jeg yter 100% av meg selv, når jeg er rundt min datter, men har et sove hjerte og avslapnings modus som jeg må innta når hun sover.

Jeg er en 23 år gammel jente, men jeg føler helsen min har blitt eldre enn meg selv. Jeg føler jeg har en helse som er mer i alderen 50+, enn en helse som en 23 år gammel person skal ha. Noe er på villspor her, og jeg trenger å finne tilbake til min helse. Finne veien og grunnlaget som gjør at helsen min byr på utfordringer. Jeg vet jeg skal komme til bunns i dette, men jeg merker det er en lengre vei å gå enn jeg hadde i utgangspunktet trodd. 

Heldigvis har jeg kommet et skritt videre på veien. Jeg har fått et navn på en av grunnlagene som gjør helsen min dårlig. Jeg har nå fått startet på den lange penselin kuren, som jeg merker tar på for kroppen min. For hver dag har jeg nedtelling til kuren er over, og til jeg forhåpentligvis er frisk ifra borrelia.

Jeg er en av mange som opplever å få beskjeden om å ha borrelia, så jeg er fult klar over at det er en ?vanlig# sykdom/infeksjon, som mange kjenner til. Men de som ikke opplever borrelia på nert holdt, ergo på sin egen kropp! Vet dessverre ikke helt hvordan det påvirker kroppen og hvordan det i realiteten er. Mange tar veldig lett på det, og det skal jeg ikke si er en negativ ting, men samtidig er det ikke noe som enn bare skal fjase bort. Det er en infeksjon i kroppen som påvirker store deler av kroppen i hverdagen. Selvfølgelig er det forskjellige grader og forskjellig ifra person til person, osv. Men uansett så vet ikke andre hvordan hver enkelt person blir påvirket i helse tilstanden med å ha borrelia.

Det er mange der ute som har borrelia, men som dessverre ikke finner det ut. Det kan ta lang tid før noen finner ut av det, men heldigvis er det hjelp å få.

Nå er det heldigvis lys i enden av tunnelene, og jeg har stor tro på at om litt kommer helsen min til å bli bedre. Noe jeg ser veldig frem til! Kanskje jeg snart kan få kjenne på å ha det uendelig store aktivitets nivået igjen, som en ADHD person egentlig har, og som jeg egentlig har. I så fall gleder jeg meg faktisk til det!

 

 

Follow on Bloglovin Bloggist.no - Toppliste for bloggere Blogglisten