hits

september 2015

2 ÅRING BAKER EPLEKAKE - og tilsetter spennende ingrediens!

Det fosset ned med store nedbørs mengder i går, og var virkelig en innedag! Det viste seg tydelig med vær forandringene at sommeren nå dessverre er over, og høsten har kommet. Med en slik dag, måtte vi finne på noe kjekt å gjøre. Jeg benyttet anledningen til å slappe av litt foran symaskinen når Mina Adeline sov! Da hun våknet etter en lang hvil var det baking som sto på menyen. Vi kledde godt på oss, og labbet ut i regnværet, for å plukke epler til dagens bakst. Vi skulle nemlig lage eple kake! Det ble en bløt men samtidig koselig tur ut i hagen for å plukke epler, og Mina Adeline var fast bestemt på at hun skulle klare å bære bøtten med epler med inn i huset. 

Etter de våte klærne var skiftet ut med tørre klær, var vi klar for å finne ferm oppskrifts boken for å mekke sammen en eple kake. Mina Adeline var sto godt plassert på en stol, og var med hele tiden på kakebakingen. Hun sjokkerte meg stort da hun var fast bestemt på at hun ønsket å knekke eggene. Jeg ønsker at hun skal få kjekke opplevelser med baking og matlaging, så jeg fant frem en egen bolle til hun, og lot hun få knekke egg. Jeg trudde egentlig at det kom bare til å bli masse søl, og egg blandet med masse eggeskall. Den lille solstrålen min begynte å knekke egget, med forklaring ifra meg. Men jeg så raskt at dette var noe hun kunne! plutselig var egget knekt, og innholdet av egget lå godt plassert oppi bollen, UTEN noe som helst eggeskall! Jeg var så imponert, ga hun et nytt egg for å prøve igjen. Vi skulle jo ha hele 6 egg, så det var nokk av egg for hun til å knekke. Ett etter ett, knekket hun så flott så bare det! Jeg ble bare mer å mer imponert, og helt sjokkert! Var det virkelig mulig, min lille datter på 2 år, klarte å knekke egg uten problemer! Hva i alle dager har jeg godt glipp av at hun får til. Hvor i alle dager har hun lært dette.. Spørsmålene mine ble bare visnet bort i det uviste, og stoltheten min tok totalt over. Jeg jublet inni meg av glede og lykke over å se hva min datter klarte! Det var jo stort! Ikke klarte jeg det en gang når jeg var på hennes alder. 
 



Videre var det jo mer som skulle være oppi kaken, før den var klar for steking. Mina Adeline var helt med å tok oppi både mel, bakepulver, osv. Det var nesten som hun skulle bake kaken helt selv, for det ble bare mindre å mindre som jeg fikk lov av hun til å gjøre. Det ente egentlig med at jeg sto og skrelte epler mens hun og hennes momma sto og tok på eplene. Mina Adeline var dypt konsentrert i å legge på noen epler fint på kaken, samtidig som noen av eplene havnet inni munnen hennes. Når hun kjente munnen var tom, fristet kake dei`en for mye og en liten finger kom plutselig helt ut av det blå oppi kaken og grabbet med seg en stor bit av dei. Det ble så mye humoristiske øyeblikk under bakingen at det ble bare enn sann glede å bake med Mina Adeline.  

Men når enn baker med små søte barn, kan det ende med noen små uhell iblant. Uansett hvor flink min datter var, skal det sies at vi hadde plutselig fått et nytt og spennende kake ingrediens i kaken. Da jeg sto med ryggen til i 1 min, var det plutselig en liten barnehand som hadde funnet krydderet og blitt fristet av hvitløks krydder. Da jeg snydde meg for å se, sto en liten solstråle med et stort smil å tømte store mengder hvitløks krydder i de tørre ingrediensene til kaken! Jeg fikk heldigvis tatt ut det meste av kryddere, men vi hadde en spennende overraskelse i vente, om hvordan kaken kom til å smake. 

Etter alt var gjort og kaken sto i ovnen, måtte det til med et lite søndags bad for Adeline. Hun hadde nemlig baket med hele seg. hele hun og håret hennes var full av kake dei. Det var jo bare et godt tegn på at hun hadde hatt det kjekt, men samtidig måtte det bort. Etter badet var gjort, tegnet hun en flott tegning til naboene våres. og kort tid etter var kaken klar. 

Kaken smakte kjempe godt faktisk! Enn kunne ikke kjenne noen hvitløk smak etter den nye hemmelige ingrediensen som havnet oppi kaken. Og vi alle var kjempe fornøyd og gode og mette, etter å kost oss med kake. Vi pakket over litt kake på et kakefat. gikk over til naboene og ga dem også litt kake og en flott tegning som Adeline hadde tegnet. 

Det ble en kjempe koselig søndag, med mye morsomme øyeblikk men også store stolte øyeblikk. Så her i hus, blir det mye baking frem igjennom! 











 



 





// KLIKK PÅ BILDET FOR Å NOMINERE MEG TIL VIXEN BLOGAWARDS 2015 //

PÅMINDELSE IFRA GLEDEN I LIVET MITT

Mørket har senket seg og natte timene har meldt sin ankomst. Jeg har krøpet godt under dynen i den store sengen min, som er godt fylt opp med mobil, snus og pc for å prøve å ta opp litt plass i den store sengen. Det å ha en dobbelseng for seg selv, er både herlig og litt ensomt. Men jeg har funnet ut at jeg må bare nyte tiden der jeg har sengen for meg selv, eller delvis for meg selv ettersom at hunden min også kaprer litt plass. For før jeg vet ord av det er det nokk en liten solstråle som kommer labbende inn og legger seg i sengen sammen med meg. 

mister mac er slått opp, med et dempet lys og netflix er fremme, og klart for å underholde meg med film til mister søvn kommer og drysser litt sove støv over mitt rom. Når jeg sitter og blar for å finne den filmen jeg ønsker å se, får jeg meg en latter og en påmindelse. Det er mange filmer å velge imellom, så utvalget er stort. men når jeg plutselig kommer over noe som drar bekjentskap over seg, begynner jeg å le. Jungeldyret, barbie, my little pony, mm, er det som dukker forsiktig opp. Jeg får meg en liten latter samt som jeg grubler over om en liten prinsesse har vert inne på min bruker. Uvitende blar jeg videre mens jeg går litt i tenke modus. 

Jeg ligger her i sengen og ser rundt meg, vakre malerier laget med barnehender og som det er lagt mye tid og kjærlighet i for å lage til meg. Bilder av en smilende solstråle fyller rommene i huset, for stoltheten min er virkelig det folk legger merke til når de kommer hjem til oss. Jeg tenker i hode mitt og begynner å le høyt. Stuen nede, rommene i huset, ja de er pyntet med barnehender som har lagt leker på de mest utenkelige plasser. Det er som en spennende lek om hvor jeg finner lekene henne hver dag. 

Jeg går ned i huset for å ta en pust i bakken etter all letingen for å finne den filmen jeg ønsker å se. Jeg skal jo tross alt sove, så filmen må ikke være for spennende heller, for da dette aldri øynene mine igjen. Jeg tar peiling imot kjøkkenet og plutselig sparker jeg borti noe hardt. Det laget en voldsom lyd, og alt stopper opp. Jeg lytter å hører om jeg har ent opp med å vekke hele huset, men stillheten er der enda. Jeg ser ned å lurer fælt på hva som lå på gulvet nå. Jeg hadde jo hatt rydde runden og plukket opp alt. Var øynene mine alt for trette for at jeg klarte å se alt, eller er det bare noe som har fått bener å gå på og lagt seg ut midt på gulvet? Det som kommer til syne når jeg ser ned er en av lekene til Mina Adeline. Latteren tar meg igjen, og jeg står der for meg selv og flirer og smiler. Den jenta stopper aldri å gi meg latter øyeblikk som er fylt med glede. Takknemlig står jeg der og er lykkelig lettet over at det ikke var en leke bil som jeg trydde på, for da tror jeg virkelig det hadde blitt en kraftig smell, som hadde vekket hele huset og naboene. Noen som er lite kult i de sene natte timene. 

Jeg tår tatt meg et glass vann og labber tilbake i sengen min. Jeg faller i tanker sammen med et smil. Stuen er pyntet med et vakkert preg av en 2 åring som fyller dette huset med latter, glede og kjærlighet. Hun fyller min hverdag med så uendelig mange morsomme øyeblikk. Det går ikke en dag der jeg ikke får meg mange gode lattere. Jeg tenker på hvordan hele huset har sitt preg på at det er også en liten solstråle som bor her, og som har gitt mitt liv store flotte verdier. Jeg kjenner på den store gleden som bare fuller meg opp som fusen som fyller opp brusen. Det bobler nesten over av lykke og glede, fordi livet mitt er fylt med så fantastisk vakre øyeblikk og meningsfulle dager. Det er ikke en eneste dag lengre som ikke er verdifull. Jeg funderer på hvordan livet mitt hadde vert om jeg ikke hadde hatt min datter, men jeg skal ærlig innrømme at det blir for kjedelig og tenke på. Det hadde aldri i livet hatt så mange gode verdier og meningsfulle dager uten hvis jeg ikke hadde hatt min datter. Etter jeg fikk hun har hele livet mitt forandret seg, men jeg har endelig fått lært hva det vil si å ha et liv. For før hadde jeg et liv, men det var sannelig ikke halvparten eller en brøkdel av det igjen av så stor verdi i hverdagen og livet som det de er nå. Nå er hver dag en flott dag, med spennende øyeblikk og grenser som blir testet ut. Det er mange spennende ting som dukker opp i løpet av dagen, ettersom 2 års stadiet er fult med mange spennende barne ord og så uendelig mye mer. 

Jeg kjenner at huset hadde aldri vert fult med like spennende øyeblikk og hendelser, fordi det hadde vert for "rent" inni hvert rom med interiør, pga det hadde da manglet barnelekene som tar så god plass ved å fulle ut rom og stuen. Barnelekene har jeg prøvd å "hjemme" litt, for at det ikke skulle få fylle opp så mye plass, men en etter en har kommet trykt frem igjen og jeg har virkelig fått kjenne på hvor viktig det er å ha barnelekene rundt. Det bor tross alt et barn her også, mitt barn bor her sammen med oss! Det hadde aldri vert det samme om jeg ikke hadde hatt fremme leker og bilder av mitt barn, min datter. Det er hun som er mitt liv, og da er det naturlig for meg å vise hvor stolt mamma jeg er som er så heldig og har et så fantastisk barn. 

Filmen som jeg skal se, har blitt satt på vent. Tankene tok over, men nå som jeg har surfet igjennom de fleste barnefilmene som kom opp som anbefaling, kan jeg endelig sette på en film som er mer for de eldre!






 

OPERERT ALENE MAMMA - Hvordan klarer jeg det



Jeg har fått noen spørsmål ang hvordan jeg klarer hverdagen som relativt ny operert, siden jeg er alene mamma. Jeg tenkte derfor å prøve å skrive et innlegg som kunne gi svar på dette spørsmålet, så jeg forhåpentlig vis slipper å gi svar på det mange ganger. Det gjør meg ingenting at andre spør om dette, og samtidig forstår jeg godt at andre lurer på akkurat det. 

Ved en full bukplastikk eller en hvilken som helst operasjon, følger det med ting som enn ikke kan gjøre på et vist tids perspektiv. Dette for at sårene og kroppen skal få tid til å komme seg, og bli "frisk" etter inngrep. Det blir utført handlinger mot kroppen som ikke ligger naturlig for en kropp, samtidig som det blir sår som må hele seg. Ved en full bukplastikk som jeg har hatt, og som jeg nå hadde utvidet korrigering på, følger det med sine kriterier som en MÅ følge i 5 uker. En av de strenge kravene som enn må klare å holde er å ikke løfte tyngre enn en viss kg, de første 5 ukene. Når enn er alene med et barn på 2 år, kan dette by på utfordringer. Et barn ønsker jo selvfølgelig å bli båret på i løpet av dagen, samt også det kan oppstå situasjoner som enn trenger å bære sitt barn. Noen av tingene som enn gjør i hverdagen med et barn innebærer mange løft, men når jeg plutselig ikke kan gjøre det, må jeg finne alternative løsninger!

Jeg har vert så heldig og fått god hjelp frem til nå, og får kjempe god hjelp de neste 3 ukene som er igjen av den tiden med begrensninger. Det er ikke alle som er heldige og har den muligheten ved å få hjelp, og da må enn finne alternative løsninger for å fikse de øyeblikkene som kan by på eventuelle løft. Jeg har med handen på hjerte ikke løftet barne mitt en eneste gang på snart 2 uker. Jeg skal låve dere at jeg savner å holde hun i armene mine og svive rundt, å høre latteren hennes som trer frem av morsomme påfunn som jeg gjør helt selv med hun. Jeg kjenner det er mye i hverdagen som jeg savner å kunne gjøre selv, uten å måtte finne alternative løsninger fordi jeg ikke kan løfte. Som sakt får jeg kjempe god hjelp å er evig takknemlig for det, men samtidig så ønsker enn jo alltid å klare å utføre hverdags handlinger så godt som enn kan selv når det gjelder barne sitt. For barnet blir mer knyttet til de som bruker mye tid sammen med dem, uansett om jeg er mamma til adeline, så merker hun at jeg har smerter i magen og har begrensninger med hva jeg kan gjøre. Om det skjer en episode der hun trenger trøst og det raskt, ønsker hun som oftes og komme opp i armene og bli båren på. Dette er noe som virkelig byr på problematikk nå for meg. For å løse slike situasjoner prøver jeg og sette meg ned, la hun komme i fanget mitt selv og sitte der og få trøst. Dette er jo ikke alltid noe som passer helt for hun, for det er jo noe spesielt med den trøsten når enn er oppe ifra bakken og blir holdt godt fast med begge armene og kjenner hele tryggheten som enn er vant til på den måten med å bli båret på. Dette gjør jo at hun av å til velger å springe bort til sin momma for å få trøst,  fordi hun kjenner selv at hun trenger den trøsten med å bli båret på. Jeg er jo hele tiden til stede, og er ikke den trøsten hun får der god nokk ja da snur hun seg etter meg og vil til meg. 

Når jeg står i en slik situasjon river det mamma hjerte mitt i tusen biter, for mitt barn ønsker å komme i mine armer, kjenne min nærhet og trygghet. Hun ønsker å kjenne mine armer og styrke som bærer hun og min stemme som roer hun ned og trøster hun. Men ved 4 operasjoner bak meg, har jeg funnet løsning på det meste til nå. Jeg får hun i armene mine, får holde hun godt inntil meg, og trøste hun. MEN! Jeg har ingenting av hennes tyngde å holde på, fordi min mamma (Mina Adeline sin momma), står bak hun og holder tyngden hennes. På den måten får jeg trøste hun der hun er i armene mine og får følelsen av å bli båret under trøsten. 

Det er bare et eksempel på mange hendelser i en hverdag med et barn på 2 år. Jeg er som sakt utrolig heldig og har får hjelp under disse 5 ukene av min mamma ( Mina Adeline sin momma), som ikke er en selvfølge at alle hadde ønsket å hjulpet med under så langt tidsperspektiv. Jeg har også andre rundt som også stiller opp å hjelper, og jeg er dem alle evig takknemlig! For jeg merker selv at det er hendelser i hverdagen som gjør at jeg virkelig trenger hjelp, og som gjør noen situasjoner lettere for min del. Kroppen min får også tid til å komme seg skikkelig, fordi jeg får hjelp. Hadde jeg ikke fått hjelp, hadde det vert en god del tøffere i hverdagen med situasjoner som oppstår. Jeg har vert åpen over for Mina Adeline og forklart hun at jeg har operert, vist hun magen min, såret, osv. Dette for at hun skal klare å ha en liten forståelse av hvorfor jeg av å til må ligge litt, ikke klarer å gjøre alt like godt som til vanlig, osv. Dette har for oss vert den rette måten å gjøre det på, ettersom hun forstår alt utrolig godt når jeg har forklart. Hun kommer å setter seg på siden av meg i sofaen med tegne blokk, slik at jeg kan delta på tegne aktivitet sammen med hun, samtidig som jeg slapper av med magen min. 



Men ja jeg har opplevd situasjoner der jeg har vert alene og måttet finne løsninger for å utføre situasjoner som har inne bært løfting. F.eks i går, da våknet Mina Adeline på kvelden, og var lys våken. Hun trengte ny bleie og skulle få være med ned litt. Dette fordi hun var så våken og hadde ikke muligheter for å klare å sovne. Men så kom spørsmålet! Hvordan i all verden skulle jeg få hun ut ifra sengen. Det inne berte jo en handling der enn må løfte. Jeg så meg rundt på det vakre rommet hennes etter om det var noe hun kunne stå på. Etter kort tid kom jeg på nattbordet som står litt unna sprinkel sengen hennes. Jeg fikk brukt bena mine for å få det bort til sengen. Deretter fikk jeg hun til å klatre opp på kanten av sengen og over på nattbordet som var i samme høyde som sprinkel sengen hennes. Når hun var kommet over på nattbordet var problemet løst, for da kunne hun bare holde meg i hendene mine og håpet ned ifra nattbordet. Bedre sakt, problemet løst uten å måtte løfte! 

Slik innebærer egentlig hverdagen nå i ca 3 uker til. Jeg velger selv å være alene på noen tider av døgnet, som faktisk gjør veldig godt. Enn trenger til tider litt tid for seg selv og bare få slappe helt av. Jeg vet at det kan oppstå situasjoner som kan by på utfordringer, men da må jeg bare finne løsninger for å kunne utføre de situasjonene på best mulig måte uten å trosse hva jeg har lov til og ikke lov til. Enn må finne kreativiteten i seg selv, for enn kan ikke stoppe å leve de ukene som det er begrensninger. Enn må bare bruke hode litt ekstra og se for seg kreative løsninger som kan lette på situasjonen. 

Frem til nå har det godt kjempe bra, og Mina Adeline har vert kjempe snill. Vi leker og har det kjekt, på et plan som jeg klarer å være med på. Jeg får høre latteren, se det vakre smile og den store gleden og kjærligheten som hun viser hver dag. Fordi vi finner leker og aktiviteter som jeg klarer å delta på, uten å trosse grensene på hva jeg kan gjøre nå. 

Så ja jeg er en operert alene mamma akkurat nå, men jeg har god hjelp og støtte ifra andre rundt meg. Jeg bruker hode og prøver å løse situasjoner på en grei måte, og prøver å finne kreative løsninger for å kunne utføre handlinger i hverdagen. Jeg kan ikke legge meg ned å bare gå i dvale i 5 uker, fordi jeg har begrensninger på hva jeg kan gjøre de ukene. Jeg har en vakker datter som trenger meg, og jeg har et liv, en hverdag og mine plikter. Jeg klarer ikke følge opp pliktene mine 100% nå i disse ukene, men jeg klarer å følge dem opp på en god måte som fungerer bra for oss. Det er de som er viktig. Jeg sier ikke at mine metoder for hverdagen er det rette for alle, men jeg har hvert fall fått gitt et utfyllende svar på hvordan jeg klarer hverdagen nå disse ukene. Men, jeg vet det hadde vert utrolig mye mer utfordrende og vanskelig hadde jeg ikke vert heldig og fått god hjelp av andre rundt meg! 




 





// KLIKK PÅ BILDET FOR Å NOMINERE BLOGGEN MIN TIL VIXEN BLOGAWARDS 2015! //
 

KJÆRLIGHET ER SOM ET PUSLESPILL


Da jeg satt å ryddet i lekene til min vakre solstråle i dag, kom jeg over et puslespill. Det var som puslespillet fikk meg til å få de tomme hullene i meg en forklaring, og fikk meg til å finne noen ord på det ukjente som jeg har godt å kjent på. Det var som jeg fikk budskapet ut ifra dette puslespillet, fordi kjærlighet er som et puslespill. Noen klør seg nokk i hode av denne filosofien min, men det er faktisk logikk i det. 

Kjærlighet er som et puslespill. Du hvet aldri hvilket brett du får, hvor mange brikker du får, og om alle passer. Ofte er det en brikke som forsvinner, og da prøver mange og erstatte den med en midlertidig brikke, for å se om den kan passe. Som de fleste vet så passer aldri en annen brikke inn i et puslespill som den ikke hører til. Enn kan prøve å feile så mange ganger enn klarer, men uansett hvor hardt enn prøver så er det bare en midlertidig brikke som en fortvilet prøver å få til å passe i spillet. En spiller som blir byttet ut med et tomt hul, frem til den savnede brikken kommer ferm i dagens lys igjen. Slik er det faktisk ofte i kjærligheten også. 

Se for deg at kjærligheten er et puslespill. Brikke etter brikke på spillet faller på plass, men tomrom dukker opp. Noen brikker finner ikke sin plass, og da funker det ikke hvor mye enn prøver å få den til å passe inn. Enn prøver ofte fortvilet å kunne ha den der på den tomme plassen midlertidig, men samtidig blir en frustrert over å ikke ha den rette brikken. Enn leter hele tiden etter den forsvunnede brikken, som har klart å finne den smarte og gode hjemme plassen. Men av å til kan det ta lengre tid før brikken kommer til rette igjen og puslespillet kan bli helt. 

Jeg har som tidligere nevnt at jeg valgte å prøve å åpne meg selv opp igjen for kjærligheten, for å prøve å kunne gi det en mulighet til å prøve å la meg selv være åpen for å kanskje en dag finne den rette. Det skaper mye følelser og enn utsetter seg selv for en hel del. Det er faktisk ganske skummelt for noen å utsette seg selv for slike ting, og jeg er en av de som synes det er veldig skummelt. Jeg føler ofte at jeg bare har vert den midlertidige brikken i andre sitt puslespill, men at jeg ikke har passet inn der. Jeg har kjent opp til flere ganger hvordan enn er god nokk for andre for en kort periode, men når den manglede brikken for andre dukker opp, blir jeg bare kastet bort på vandring etter det rette puslespillet. Jeg er direkte lei av å føle meg som en brikke i andre sitt spill, og det er ikke slik en jente eller en gutt skal føle det. Jeg har blitt fortvilet over lengre tid og virkelig lurt på hva som er galt med meg, siden jeg bare er god nokk for andre en liten periode og deretter blir skuttet bort ifra dem igjen. 

Jeg er den dag i dag enda usikker på hva som er galt med meg, om det er noe galt i det hele tatt, osv. Jeg har prøvd så mange ganger og bare følt at jeg det har blitt feil. Jeg føler jeg gir andre så mye av meg selv, åpner meg opp, gir dem tillit, men føler samtidig jeg bare er godtruende om alt og alle, og brenner meg gang på gang på den. 

Jeg lever i en livs situasjon som for mange kan være skremmende. Det er en livs situasjon som flere der ute bør tenke seg om, fordi min livs situasjon er ikke skremmende den er fantastisk! Det å ha et barn er det beste som noen gang har skjedd meg. Jeg vet ikke hvor enn i verden jeg hadde vert om jeg ikke hadde hatt barne mitt, jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vert da, men samtidig vet jeg at mitt liv hadde ikke hatt alle de store verdiene som det har nå etter jeg fikk min datter. Ved en slik livs situasjon som jeg lever i, har det jo selvfølgelig sine ting som føler meg. Fordi jeg ønsker ikke å bare føle meg som en brikke som er god nokk i perioder for andre. Jeg ønsker å få føle meg god nokk og bli satt pris på, jeg ønsker å få mitt puslespill komplett med å finne den rette som virkelig verdsetter meg og som verdsetter min datter. Jeg har store krav som kan gjøre at jeg er kresen og vanskelig for andre til å komme inn i mitt liv, men slik er det når jeg har en liten familie. Jeg har en datter som er mitt liv, og ingen andre kommer noen gang til å klare å kommer over hun innen min prioritering og kjærlighet. Kjærligheten som enn har over sitt barn, kan aldri sammenlignes med kjærligheten som enn får over den rette mannen som enn en dag får i sitt liv. Men noen ganger klør jeg meg virkelig i hode å lurer på om den rette for meg har blitt truffet av en buss eller gravd ned under jorden. 

Jeg har ikke bare meg selv å tenke på lengre, og derfor blir jeg direkte oppgitt av å føle at andre bare kan bruke meg som en midlertidig brikke på andre sitt puslespill.. Hva med mitt puslespill, hva med mine følelser? Vell har jeg en datter som jeg også må tenke på i slike situasjoner men derfor ønsker jeg ikke å involvere andre rundt hun før jeg kan se at de virkelig setter pris på meg og virkelig ønsker å være der. Jeg kan ikke ha et liv der jeg bare er god nokk for perioder for andre. Jeg er ikke en dukke som andre kan leke med, jeg er lei av å føle at andre bare skal leke med mine følelser og såre meg. Samtidig som jeg ikke klarer å forstå at andre virkelig klarer å gjøre slik over for andre mennesker. 

Kjærlighet er virkelig ikke en dans på toppen av rosen. Det er så mange torner som en går igjennom for å komme seg på toppen av rosen, at enn kan virkelig føle seg som den hullete ballongen til slutt, så hele luften har godt ut ifra. 

Jeg kjenner at slik jeg virkelig må jobbe mye med meg selv for å klare å fortsette å ha tro på kjærligheten. Jeg kjenner jeg må jobbe uendelig mye med meg selv for å klare å fortsette å klare å holde meg åpen for kjærligheten ved å kunne møte den rette en dag. Jeg trodde jeg var på vei ved å kunne klare å ha en mulighet på å treffe han, men den gang ei. Jeg er ikke en jente som føler at det er okei å bli kastet i søpla når en annen midlertidig brikke som kanskje kan passe i andres puslespill dukker opp. Jeg føler ikke at det er okei å bare kaste meg bort da, fordi jeg er ikke bare en bruk og kast metode. Jeg er ikke bare noe som enn kan kaste i søpla og si ting som sårer og tro at jeg ikke bryr meg. Men det er vell kanskje det som er problemet, jeg bryr meg om andre og ønsker alle rundt meg bare godt. Jeg godtar mye og prøver å smile og virkelig ønske andre godt uansett hvor mye dritt jeg har fått servert. Jeg prøver å vise andre at jeg setter pris på dem og at jeg er glad i dem, for jeg skjønner ikke hvordan ærlighet og godhet kan føre til at enn får negativitet tilbake. Det er virkelig et fareskilt som dukker opp og som gjør at det skaper usikkerhet fordi det er ikke logikk i det. Vell kan andre mennesker forandre seg når de møter eller omgås andre mennesker igjen, men respekt er noe som alle burde klarer å ha uansett. Respekt og det å snakke fint til andre rundt er viktig.

Jeg kjenner jeg har en lang vei og gå. Jeg føler meg alene og kjenner jeg har flere brikker som mangler på det store puslespillet mitt. Dette fordi jeg kjenner på usikkerheten ved å klare å gi det en mulighet ved å slippe andre inni i live mitt. Derfor har jeg valgt å bruke tiden min på å nye live mitt, sammen med min datter! Det er de som har store og gode verdier for min del. Der blir jeg hvert fall satt stor pris på, og jeg er god nokk ved å bare være meg selv over for hun. Hun kaster meg hvert fall aldri bort og hun viser meg ekte kjærlighet og respekt. Når tiden er inne og jeg en dag møter den rette eller om jeg allerede kjenner han, bare tiden må bli rett for at vi skal få bli ett, det er aldri godt å si. Men jeg legger ting på hyllen, så får fremtiden styre det selv når tiden er inne. Jeg orker hvert fall ikke å føle meg lengre som en brikke som bare er god nokk for korte perioder. Jeg er lei og sliten av å gi så mye av meg selv til andre, men samtidig er det bare slik jeg er. Men om andre ønsker å ha noe med meg å gjøre, for de vise det over for meg, jeg klarer ikke å kjempe for å beholde mennesker i live mitt. Det skal ikke være en kamp, der skal være en selvfølge. Ekte venner og ekte mennesker er der uansett og bryr seg. Så nå får jeg bare gi alt tid og se hvem som er skikkelige mennesker som virkelig er der for meg, og hvem som ikke er det. For jeg har det som er viktigst for meg, nemlig min fantastiske datter! 



 




// KLIKK PÅ BILDET FOR Å NOMINERE MEG TIL VIXEN BLOGAWARDS //

KOMPLISERT KJÆRLIGHET



Kjærlighet skal være det mest fantastiske og beste enn kan føle på. Det skal være så rosenrødt og flott, men i bunn og grunn er det ikke alltid det. Nå snakker jeg om kjærlighet blant to mennesker, romantikk osv. Jeg snakker ikke om mamma kjærligheten som enn har over sitt barn, fordi den er det som alle forklarer å snakker om ang kjærligheten. Den kjærligheten er det mest fantastiske og beste enn kan føle på! Der igjen den andre kjærligheten for et annet menneske som ikke er ditt barn, ikke er din familie, den kjærligheten for en person som du ønsker en fremtid med, den kjærligheten er utfordrende og kan by på litt av noen opp å nedturer. Bedre sakt, en real karusell tur med krappe sviner og bratte bakker! 

I en lengre periode på noen år har jeg lukket meg helt. Jeg ønsket ikke å åpne meg opp følelsesmessig for andre mennesker, spesielt ikke andre gutter. Jeg viet og enda vier hele live mitt til min datter. Jeg brukte bare min tid på min datter, familie, venner og dyrene våre. Kjærlighet og det å møte andre gutter å prøve å finne min drømmemann. Ja det forble i drømmeland! Jeg hadde opplevd så mange ganger og bli såret, bli nedtrykt av det motsatte kjønn ved ufine ord og handlinger og klarte ikke å utsette meg selv for å prøve å åpne meg igjen på ny for noen. Jeg forble ved mine trygge og gode holdepunkter, som aldri sviktet meg, som aldri såret meg, eller noe. Selvfølgelig ble jeg såret og skuffet av venner og familie noen ganger, men slik er det å være et menneske!

Jeg låste meg helt på kjærlighet og romantikk fronten, at jeg klarte ikke å kjenne på glede ved at andre fant den rette. Jeg hadde så stor tvil på ekte romantikk og ekte kjærlighet at jeg bare levde i troen på at det var for godt til å være realitet. Jeg viste glede, jeg viste at jeg var glad på andre sine vegne, men jeg hadde en stor frykt om at skulderen min kom til å bli den neste gråte skulderen som de snart kom springende etter for å gråte på. Jeg låste meg så mye at jeg begynte å ikke tro på at det var realitet at et ekteskap kunne vare, at eg frieri kunne være noe som virkelig utviklet seg til ekteskap som varte livet ut. Jeg låste meg så mye at jeg var ikke i stand til å klare å prøve en gang å finne den rette for meg selv. Det eneste jeg brukte tiden min på var å bare være hjemme sammen med min datter og familie. Jeg var ute med venner, men langt ifra så mye som jeg burde. 

Etter lengre tid hadde godt valgte jeg å prøve å åpne meg på ny. Jeg valgte å prøve å ha tro på kjærlighet, romantikk og hele den pakken der. Jeg valgte å virkelig tro på at ekteskap kunne vare livet ut, at et frieri vare frem til et giftemål og livet ut, men om det virkelig gjør det, ja det vil tiden vise om hvor mange som holder sammen når vi ender på gamlehjemmet. Da får jeg vell det virkelige svaret på det, men jeg har uansett tatt et valg om å tro på det. Så lenge jeg har kommet så langt, har jeg kommet et godt stykke på veien. Men der igjen så valgte jeg å åpne meg selv opp. Jeg viste jeg utsatte meg selv for å bli såret, jeg viste jeg satte meg selv i en sårbar situasjon om jeg faktisk møtte på en gutt som fikk min store interesse. men jeg valgte å gi alt en liten mulighet, jeg valgte å prøve. 

Jeg opplevde å plutselig få komplimang av andre rundt meg, noe som for meg var noe helt nytt. Jeg kjente jeg begynte å trykke meg selv ned, ved gamle ord og setninger som andre hadde trykket meg ned med før, det dukket plutselig opp i hode mitt igjen. Jeg måtte gå mange runder med meg selv, for å klare å prøve å ta til meg komplimange, men jeg klarte å hvertfall svare de andre et takk. Videre møtte jeg på en gutt, en gutt som vekket min oppmerksomhet. Han var en fantastisk gutt, som virket som å ha et stort hjerte. Han var omtenksom, hadde en fortid som hadde skapt han til den han er i dag, nemlig en flott gutt som har lært den harde veien men som har fått et hjerte av gull, og en omtenksomhet større enn noe annet. Han er en som tørr å vise følelser, en som tenker og snakker, en som lytter men som svarer ærlig. Jeg ble kjent med han som en ærlig gutt som tar vare på de han har rundt seg, en som tar seg tid og som viser at du er verdt noe i denne verden. Jeg ble utrolig overrasket raskt når jeg ble kjent med han, men jeg skjønte også fort at en som han er det få av i denne verden. En som han er ikke en gutt som enn finner bak hvert hjørne ved en butikk. Aldri hadde jeg møtt en person før som var som han, og sannelig ble jeg glad i han. 

Jeg utsatte meg selv med å åpne hjerte mitt. Jeg ga ikke meg selv lov til å bli glad i han, men jeg ble det automatisk. Jeg lot ikke meg selv utsette meg for sårbare situasjoner, men jeg ente der uansett. En person som han klarte jeg ikke å lukke meg til, uansett om jeg hadde valgt å åpne meg, så hadde jeg ikke ønsket å åpne meg så raskt til en gutt som vekket min oppmerksomhet, men det var som jeg hadde kjent han i evigheter. Jeg fikk raskt tillit til han og jeg kunne være meg selv. Jeg ble plutselig akseptert med å være meg selv, ikke at jeg prøvde å være noe andre. Jeg er bare vant til å bli trykket ned med ord å negative setninger, fordi andre finner feil med meg. Jeg sier ikke at jeg på noen måter ønsker å være feilfri, men jeg ønsker å bli akseptert for den jeg er. Noe han faktisk gjorde. 

Men som jeg startet med kjærlighet er ikke rosen rødt og super flott. Etter å prøve å åpne meg på ny, ente jeg igjen i tårer. Isen ble min beste venn, eller skal jeg kalde det sjokolade med litt is? uansett, den typiske jente trøsten med grine film, masse is i en stor skål og dynene godt rundt. Jepp der hadde du meg igjen. Jeg sier ikke at det var verken hans feil eller min feil, men jeg sier at det ble slik nå. Hvordan ting en dag i fremtiden blir, nei du det vet nå ikke jeg. 

Jeg håper bare at nå som jeg endelig har turt å prøve å åpne meg på ny til kjærligheten at den ikke skulle slå meg hardt i ansiktet igjen. Jeg håper at jeg en dag skal få være god nokk for en gutt. Jeg er heldigvis mer enn god nokk for min fantastiske datter, min flotte familie og mine søte venner. Men samtidig ønsker enn å kunne ha en mann og dele livet sitt med, skape en hel familie. Jeg elsker den lille flotte familien vi er nå, med meg og min datter, samtidig som jeg har hele familien min. Men i den alderen jeg er og alle der ute ønsker å finne sin bedre halvdel som enn skal få ha resten av sitt liv. 

Jeg kjenner at kjærlighet er mer komplisert enn hva jeg føler at jeg klarer å utsette meg for. Jeg ønsker ikke å lukke meg igjen, men samtidig ønsker jeg ikke å bli utsatt for å bli såret. Jeg ønsker ikke å få hører flere ganger av andre at jeg maser, og at jeg selv skal sitte igjen med en følelse av at det er galt at jeg viser at jeg bryr meg og er glad i de rundt meg. Jeg ønsker ikke at jeg bare skal være den masete jenta som ingen ønsker å snakke med. Jeg vil bare kunne få være meg og samtidig være god nokk for noen, eller for en person hvert fall. Bare tanken på alt jeg har fått hørt kjenner jeg tårene presser på og jeg bare synker lengre ned her jeg sitter i en sorg. Jeg kan virke som en hard og sterk person, som snakker rett ifra leveren og har ingen filter. Men det er bare min måte og beskytte meg selv på, det er min måte og holde meg selv oppe. Jeg er ikke den harde og sterke jenta, som alle andre tror. Jeg er en sårbar jente med følelser, følelser som andre trykker i sammen og tuller med. Jeg vil ikke være et valg alternativ, jeg vil bare få være meg og være god nokk med det. bare at noen kan sende en melding og spør om hvordan jeg har det, gi meg en klem eller si jeg beklager. Ikke bare tro at jeg ikke bryr meg om alt som blir sakt til meg, og at jeg er som en gås, der alt bare preller av meg som vannet på gåsen. Jeg er ikke slik, så langt ifra også.. 

Jeg ønsker aldri å oppleve å være et alternativ, eller et tall, jeg ønsker at noen skal kunne være i glad i meg og vise det. Kjempe for meg enn at jeg hele tiden skal kjempe for andre. Jeg er lei og sliten av å kjempe for andre, jeg klarer det ikke. Jeg kjenner jeg mer eller mindre bare ønsker å låse meg inne igjen, gå i dvale og sluke isen min, men samtidig prøver jeg å snu det om til at det ikke skal få trykke meg ned. At jeg skal stå på videre, gå med rak rygg og håper på at fermtiden bringer lykke. Jeg håper at ting kan forandre slik situasjonen rundt med nå er, at alt med kjærlighet og romantikk kan få en lysere sti. Jeg håper at denne flotte gutten som jeg nevnte en dag tar kontakt med meg, enn at jeg skal måtte ta kontakt med han. Jeg vet vi er venner, men jeg håper fremtiden kan bringe en lysere sti enn den jeg nå går på. Jeg føler stien min har fått mange blader som dekker den til, som symboliserer vanskeligheten. Jeg ønsker ikke vanskeligheter, jeg ønsker ikke noe eller noen noe negativt jeg ønsker at alle skal ha det bra og at denne gutten også skal ha det bra. Men jeg håper også at en dag kan ønske bli en realitet, jeg håper en dag at det ikke skal være komplisert kjærlighet men kjærlighet som jeg kan møte på. Jeg håper at det en dag kan bli satt pris på den kontakten jeg tar med andre rundt meg, for det viser bare at jeg bryr meg og er glad i dem. 

Ingen vet hva ferm tiden bringer, men jeg velger å håper at det er lys i enden av tunellen på min skogs sti. 


 

KIRURGEN OG JEG - DET SPESIELLE FORHOLD!


Klærne faller av, en etter en. Jeg står der toppløs med buksene så langt nede at det akkurat dekker den personlige kvinnedelen min. Jeg står der og blottlegger meg på de mest personlige og utsatte områdene, som virkelig gjør en kvinne sårbar.



Klærne faller av, en etter en. Jeg står der toppløs med buksene så langt nede at det akkurat dekker den personlige kvinnedelen min. Jeg står der og blottlegger meg på de mest personlige og utsatte områdene, som virkelig gjør en kvinne sårbar. Det skal bare små ord, som er like kvasse som en kniv for å trykke meg ned. Men der står jeg, lille meg. Foran en mann, en mann som er som alle andre menn. Det eneste som skiller han ut, er hans faglige kompetanse. Hva som sviver i hans hode er sannelig ikke godt å hvite. Han er jo en mann, og menn er jo menn.. 

Det tar ikke få sekunder før jeg ikke føler meg liten lengre. Før sårbarheten og usikkerheten på å stå å blottlegge meg slik, forsvinner. Menn kan vell være menn, men denne mannen er en kirurg. Jobben hans er å se både kvinner og menn stå i en slik sårbar situasjon, se de merkeligste kroppsdelene som vi alle har på vår kropp. Vi er jo like alle sammen. En kvinnekropp er en kvinnekropp, en mannekropp er en mannekropp, så for en kirurg er dette vanlig! Jeg føler meg ikke ukomfortabel, jeg føler jeg blir behandlet på et profesjonelt vis. På ingen måter kommer det ord som trykker meg ned, det kommer ord som viser forståelse over mine vanskeligheter pga kroppen min. Det kommer ord som er profesjonelle og som får meg til å stole på denne mannen. De årene som han har gått på skole har virkelig vert år som har gjort han profesjonell å dyktig i jobben sin. Han ser en kvinnekropp og hennes problemer med kroppen sin, på et helt spesielt perspektiv og måter enn hva en mann som du treffer på gaten ville gjort. 

Jeg står på et kontor helt alene, bare meg og kirurgen som har blitt plukket ut til å være min kirurg. Som har blitt plukket ut til å være den som skal ta på min kropp, tegne på min kropp, bruke sine mange år med utdannelse på å gjøre min kropp til en kropp som ikke er mitt mareritt lengre. Denne mannen som jeg har fått tildelt på en god klinikk er den mannen jeg legger livet mitt i hans hender. Det er mye som jeg skal gi over av meg selv til denne mannen, det er mye tillit som skal bygges opp på korte minutter. Men jeg føler meg heldig! Jeg har fått tildelt en kirurg som viser med en gang hvor profesjonell han er. Som viser raskt til meg at jeg er i trygge hender. Tilliten min blir sent over til han like raskt som en SMS blir sendt ifra mobil til mobil. Plutselig på få minutter, eller skal jeg si sekunder, så har han min fulle tillit. Det er så langt ifra normalt til å være meg! Mennesker pleier ikke å få min fulle tillit så raskt, men denne situasjonen er så langt ifrå en vanlig hverdags situasjon, som gjør det hele annerledes. 

På ca 1,5 år har jeg lagt min tillit til flere mennesker på en klinikk som har hver sin unike og gode utdannelse for å kunne jobbe innen plastikk kirurgi yrket, og som har hver sin unike og gode utdannelse for å kunne stå inne på operasjons salen og utføre operasjoner. Det har ikke vert bare en gang, men hele 4 ganger! På en tid på ca 1,5 år har jeg hatt en fast kirurg og forholde meg til, som har sett kroppen min på det verste, men som har formet kroppen min til å bli det som for meg er det beste. Han har vert tilgjengelig uansett hva tid på døgnet. Han har fulgt meg igjennom store prosesser med forandringer av kroppen min. Han har lagt flere timers arbeid ned i å få kroppen min til å gå ifra å være mitt store mareritt, til å bli min venn. Til å bli en kropp jeg kan trives i og føle meg komfortabel med. 

Uansett om det er jobben hans, jobben til en kirurg så skaper det et spesielt bånd mellom pasienten og kirurgen. Det er så mye personlig som en viser og som enn lar en kirurg få se, ta på og gjøre noe med. Det er så store prosesser som en skal igjennom, men som kirurgen samtidig er med deg igjennom, ved å være tilgjengelig for deg å hjelpe deg om det skulle være noe. Mange kan si, "jammen det er jo jobben hans", og ja, det er jo det.. MEN! det betyr ikke at alle kirurger gjør en like god jobb, at en kirurg er tilgjengelig for å hjelpe pasienter uten om de timene som han eller hun er på jobb. Det er ingen selvfølge! 

Nå som jeg har hatt en kirurg og forholde meg til over så lang tid, som har hjulpet meg igjennom en så lang prosess som det ble etter jeg opplevde å få komplikasjoner gjør at det blir et spesielt bånd som en får. Det blir et spesielt bånd som en får til sin kirurg uansett tids perspektivet! Det å kunne være heldig og ha en kirurg og forholde seg til, gjør at enn føler seg trygg. Det gjør at en slipper å føle at enn må starte på ny ved å bygge opp alt, hver gang. Noe som gjør det god for oss pasienter. 

Jeg kjenner jeg er så takknemlig for at jeg har fått møte en så god og profesjonell kirurg. Som har latt meg få bli venner med kroppen min, og som har latt meg få en kropp jeg kan trives med og føle meg vell med. Kirurger får nokk ofte høre et stort takk av sine pasienter, men samtidig er det så lite med bare et takk når de gjør en så god jobb over så lang tid. Nå som jeg har hatt min siste operasjon, var jeg virkelig heldig som fikk ha min kirurg under denne siste operasjonen. Dette fordi min kirurg uheldigvis har valgt å slutte og jobbe for den klinikken som jeg har vert hos. Han har valgt å begynne å flytte tilbake til storbyen og jobber nå der. Samtidig som han valgte det, så har han vert flink til å følge opp sine pasienter. Han har reist bort til klinikken som jeg har godt til å valgt å fylle opp sine pasienter der, slik at vi alle har fått ha den samme og forholde oss til. Jeg tror virkelig jeg hadde gruet meg veldig til denne siste operasjonen hvis det ikke hadde vert den samme kirurgen som jeg nå kjenner, så hadde tatt den operasjonen for meg. Jeg tror jeg hadde hatt mye usikkerhet, og mye mer om jeg plutselig måtte forholdt meg til en ny kirurg. Der igjen så opplever jeg at jeg faktisk må det. Jeg har vert heldig og hatt en kirurg hele den lange veien på ca 1,5 år. Men nå ved den siste kontrollen som jeg skal på i desember, blir det hos en ny kirurg. Jeg kjenner allerede at jeg gruer meg til det. Det blir en ukjent mann som jeg aldri har hilst på før. En mann som ikke har sett min kropp før eller som har hatt noe som helst ved operasjonene mine og gjøre. Det blir en ukjent mann, som er en kirurg og som har sin faglige kompetanse og gode utdannelse. Men han er ikke min tidligere kirurg, han er ikke den kirurgen som har fått hele min tillit eller noe. Det blir en ny situasjon som den første gang jeg var på denne klinikken og møtte min første kirurg som jeg har hatt hele tiden. Bare denne gangen blir det en ukjent og ny mann, en ny kirurg som skal se min kropp, ikke på det verste, men på mitt beste. Han skal se meg stå i en ukomfortabel situasjon ved å blottlegge kroppen min for å høre at sluttresultatet er slik som det skal være. Men det blir aldri det samme, fordi det er ikke min faste kirurg som har hjulpet meg på denne lange veien. Det blir ikke kirurgen og jeg, som har fått det spesielle forholdet som en pasient får til sin kirurg i slike situasjoner der kroppen blir ditt mareritt og ikke din venn. 



 





Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG! 
 

FULL BUKPLASTIKK - FØR OG NÅ!

Jeg kom over noen bilder av hvordan magen min så ut dagen før full bukplastikk operasjonen, for ca 1,5 år siden. Jeg husket at det var ekstremt og at jeg virkelig følte sterkt behov for full bukplastikk operasjonen, men aldri husket jeg at det var så ille! 

Det er snart 1 uge siden jeg hadde korrigerings operasjonen av full bukplastikk. Det har vert en uke som har svevet forbi meg. Dagene har godt i ett, ved det samme kjedelige som egentlig har vert så å si det eneste jeg har klart, nemlig og ligge i sengen pga smertene. Smerter har vert store denne uken, og jeg hadde faktisk ikke så smertefulle dager over så lang tid etter første full bukplastikk operasjonen. Smertene da ble mye mindre etter drenet var tatt ut, og jeg klarte da å gå oppreist og hverdagen ble mye lettere. Nå der imot.. Jeg går normalt, men har store smerter. Jeg føler nesten ikke at jeg har gjort så mye annet enn å ta antibiotika kur, og smertestillende etter tur og orden. Det skal jo sies at det bare er en følelse jeg har, ettersom jeg tar smertestillende som jeg skal i samråd med kirurgen min. Men aldri hadde jeg trodd det skulle være så mange dager med smerte som skulle slå meg helt ut.

Dag 3 etter operasjonen fikk jeg endelig se magen min. Den var ikke savnet, men jeg kjente så mye spenning på å se hvordan resultatet så langt var, at spenningen bare boblet i hundre og nitti inni meg. Det som møtte meg var sjokkerende! Magen min var plutselig normal. Jeg hadde ikke et stort arr midt på magen min lengre, jeg hadde plutselig ikke en stor bulk på øverste del av magen min lengre. Alle merker etter komplikasjonen var plutselig blitt historie, og ikke lengre synlig. Jeg var så glad og sjokkert, men jublet høyt inni meg. Endelig har jeg fått den magen jeg hadde før, endelig kan jeg føle meg vell med meg selv. Ikke nokk med det, men endelig kan jeg finne bukser som kan passe meg igjen! Endelig!.. 

Facebook er jo en plass som mange benytter seg av på nettet. Bilder, statuser, filmer, osv blir lagt ut der. Det er jo bedre enn avisen, for nyhetene kommer jo opp med en gang. Eller det er nesten litt for ekstremt til tider, det skal enn jo ikke legge skul på. Jeg som alle andre har også lagt ut bilder der, og blant annet delte jeg et før og etter bilde ifra første full bukplastikk operasjonen min der. Da jeg nå så tilbake på det, ble jeg sjokkert! Vell husket jeg at magen min før var ekstrem, og at jeg virkelig følte sterkt behov for denne operasjonen som jeg hadde. MEN! Jeg hadde aldri i min villeste fantasi husket at det faktisk var så ille.. Jeg ble litt paff da jeg så før bildet igjen, for det er virkelig som natt og dag, med hvordan det ser ut nå. 

Det ble mange delte følelser som dukket opp inni meg, da jeg så tilbake på det. Samtidig som jeg er så takknemlig for at jeg hadde muligheten til å ta denne operasjonen. Det var en omfattende og stor operasjon, det var en operasjon som bydde på sine utfordringer og som fikk meg til å teste mine grenser og meg selv på et helt nytt nivå. Det var en operasjon som ble mer omfattende og som ente med komplikasjoner, men som jeg nå har fått rettet opp i. Det var en operasjon som koster flere tusen, men som jeg heldigvis hadde klart å spart penger til. Noe jeg har fått slengt i ansiktet flere ganger, eller bedre sakt slengt over tastaturet av andre etter operasjonen min og etter jeg la ut før og etter bilde ifra sist var blant annet. Trening, kosthold, osv.. At jeg skulle prøvd mer, at det var den "lette" utveien jeg tok, at maten min og trening hadde alt å si. At jeg var overvektig og rett å slett lat. Først og fremt vil jeg bare si en ting! Andre bør virkelig ikke snakke som om at de kjenner min kropp.. Ingen kropper er like, og om noen virkelig tror at det å legge seg under kniven og betale flere tusen er noe enn gjør før enn prøver alt annet, ja da må enn tro om igjen. Jeg hadde ikke en kropp i seg selv som var overvektig, men jeg hadde en mage som ga meg plager og som jeg ikke klarte å få mindre. Det var mye ekstra hud som ikke klarte å trekke seg tilbake etter graviditeten, samt også andre skader som var på magen min etter å vert mobbeoffer i 10 år. De største forandringene ble jo etter graviditeten men slik er det for noen. Jeg prøvde å trene mye, jeg var og er enda alene mamma og har en aktiv datter. Jeg var i mye bevegelse hele dagen. Maten passet jeg på hele tiden, jeg prøvde mange dietter osv, men ingenting fungerte. Etter mye prøving av det meste var det ikke noe annen utvei for meg enn å få hjelp. Derfor valgte jeg å faktisk ta den "harde" utveien. Fordi en operasjon er ikke noe lett utvei, det er faktisk en tøff og hardt og gå igjennom slike operasjoner. Det er en lengre periode der kroppen skal få komme seg etter slike store inngrep, osv. Samt også det koster mye! Det koster flere tusen.. Jeg fikk også slengt mye dritt ang at jeg valgte og bruke så mye penger på meg selv og at jeg forsømte min datter, men andre bør igjen ikke ut tale seg om noe de ikke har begrep om. Jeg har aldri og kommer aldri til å forsømme min datter. Hun er førsteprioritert i alt hos meg. Hun har alt hun trenger og mangler ikke noe. Hun er omgitt av uendelig med kjærlighet og omtanke. Hun har tak over hode, mat på bordet, varme og gode klær og sko, hun har en mamma som er der for hun hele tiden og som stiller opp hele tiden, hun har en flott familie som elsker hun og som er der for hun hele tiden, osv. Jeg kan ramse opp i det uendelige med hvor mye hun har, men samtidig har det ikke noe med min operasjon og gjøre. Min datter har ikke noe med min operasjon å gjøre i det hele. Hun har aldri blitt forsømt på noen måter, og kommer aldri til og bli det heller. 

Så jeg håper virkelig at andre mennesker der ute kan lavere og prøve å snakke/ kommentere ting som de faktisk ikke har noe anelse om realiteten ved. Det er faktisk unødvendig bruk at tid. 

Men ferdig med den saken og tilbake til hva dette innlegget handler om, før og etter bildet! Jeg har nå laget til nytt før og etter bilde, men er enda hoven på disse etterbildene som jeg har nå. Jeg kommer til å legge ut nye før og etter bilder når hevelsen av magen har forsvunnet og det endelige resultatet er fremme i dagens lys. 

Hvis du ønsker å lese noen av di tidligere operasjons innleggene mine om korrigerings operasjonen av full bukplastikk så klikk under:

// Les også: UTVIDET KORRIGERINGS OPERASJON //
// Les også: OPERASJON - SØKER IKKE ETTER DET PERFEKTE //
// Les også: KORRIGERINGS OPERASJON - DAG 3 //
// Les også: OPERASJON - DET SJOKERENDE RESULTATET! // 


OPS!
Jeg ønsker også å minne dere på at det pågår en stor konkurranse nå på bloggen min. 
Klikk deg inn her, for å lese mer ang den! 





 



Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG!

STOR KONKURRANSE - 10 gavekort skal deles ut!



// SPONSET KONKURRANSE //

Nå som skolestart, barnehage start, osv, er godt igang er det vell ikke noe som er bedre enn en stor konkurranse? 

Et nytt år har startet August var nokk en spennende måned for både foreldre og barn, ettersom det har vert skolestart og barnehage start. Det har for mange vert en ny epoke som har blitt startet på, en ny start, som kanskje har vert både spennende og skremmende. Nå har vi vippet over til September og de fleste har fått kommet tilbake til hverdags rutinene sine, og flere har nokk fått litt mer ro i seg nå etter å se barna sine trives i de nye omgivelsene. 

Som tidligere nevnt har jeg fått teste ut de flotte navnelappene ifra Mytag.no! De har frem til nå virkelig holdt til forventningene, og jeg er så langt super fornøyd. Ettersom jeg er så fornøyd med dem så langt, har jeg fått være så heldig og holde en større konkurranse for dere flotte lesere. Premien for denne konkurransen er sponset av Mytag.no og er hele 10 gavekort på bestilling av 50-navnelapper! Wow, sier jeg bare. Det er jo virkelig helt fantastisk, er dere ikke enig? 

Navnelapper er jo noe alle virkelig trenger. Det å få merket barna sine klær, sko, smokkesnorer, flasker, matbokser, osv er jo alfa omega for å ikke miste noen av det. Det er også kjempe greit å kunne bruke disse navnelappene til annet bruk også f.eks merking av utstyr til dyr, merking av trenings utstyr, merking av verktøy, osv. Bedre sakt de fleste har brukt for slike flotte og fantastiske merkelapper! De kommer så godt med til det meste. Så i denne konkurransen kan faktisk alle delta, ikke bare de som har barn, men alle! 

Les også : KLAR FOR NY START MED MYTAG





GJØR FØLGENDE FOR Å DELTA: 
- Nominer bloggen min til Vixen Blog Awards ( DIREKTELINK KLIKK HER!  ) 
- Lik facebook siden til Mytag.no ( DIREKTELINK KLIKK HER!  )
- Lik facebook siden til bloggen min ( DIREKTELINK KLIKK HER! )
- Del dette blogginnlegget offentlig på din facebook profil 

OPS! Husk også å legg igjen en kommentar her på bloggen når dette er gjort, og gjerne hvilken kategori du nominerte bloggen min til. 


Konkurransen vare til det er minst 15 påmeldt! 


Hiv dere rundt nå, og delta på denne flotte og store konkurransen. Det er nemlig hele 10 stykk som blir trukket ut, og får en flott gavekort ifra mytag.no. Her er det ingen ting som hindrer dere, alle kan delta! 



// KONKURRANSEN ER SPONSET AV MYTAG.NO //





 

DOKTOR MINA, VERSEGOD!

En glad jente kom springende inn i stuen i ettermiddag i dag. Hun hadde hatt en strålende flott dag i barnehagen, og var super klar for helg nå. Vi hadde kjempe koselig besøk av min Morfar (Mina Adeline sin oldefar) som også hadde vert med å hentet hun i barnehagen. Hun fikk starte helgen litt tidlig, siden vi hadde besøk av hennes oldefar. Jeg tror virkelig det falt solstrålen min godt i smak, for humøret var i tipp topp. 

Det gikk ikke lang tid før Mina Adeline kom på hennes nye doktor ting. Hun fant dem frem og det var på tide å leke doktor. Hun er fult klar over at jeg har smerter i magen og er nyoperert, derfor var det ikke som et stort sjokk her i hus at det var jeg som skulle være pasienten. Jeg lå på sofaen og slappet av, for så mye annet klarer jeg ikke å gjøre enda. Mina Adeline var fult ut rystet med doktor tingene sine som er i noen lekre farger! Hun kom bort å skulle se magen min, som hun faktisk ikke hadde fått sett før. Jeg fjernet støtte beltet bittelitt og lot hun få se magen min. Hun syntes det var veldig fascinerende å se at jeg hadde både teip og plaster på magen min, samt også var litt mørbanket med blåmerker. Hun tok forsiktig handen sin bort på magen min og strøk den lille handen sin forsiktig over magen min. Deretter var hun rask med å skulle blåse for å få bort det som var "aoa" på mamma sin mage. Den lille jenta mi er så omtenksom, og legger merke til det meste. Små ting som andre ikke legger merke til i hverdagen, fanger hun opp. Hun har et hjerte av gull og en omtenksomhet over for andre, som er stor!

Hun fant ferm doktor tingene sine som hun hadde rett ved seg, og skulle lytte på magen min, sjekke at jeg var frisk og at alt så bra ut. Hun fant ut at jeg trengte sprøyte og var rask med å fine leke sprøyten sin og skulle gi meg medisiner. Under hennes flotte behandling blåste hun på magen min flere ganger, koste på magen min, og kysset den for at den skulle bli god. Etter det fikk hun være med når jeg tok på støtte belte igjen. Så fort støtte belte var på, skulle hun også ha plaster på magen! den lille jenta mi hadde lagt merke til plasteret som jeg hadde på magen, og skulle også ha plaster der siden jeg hadde det. 

Jeg kjente jeg ble nesten rørt av å se den lille god jenta mi, leke doktor for meg. Se hvor forsiktig hun var over for meg å hvor omtenksom hun var. Hun gjorde alt hun har lært og gjøre når noe er "aoa" som vi kaller det, når vi har vondt. Samt også at hun skulle kysse og kose forsiktig på magen min. dette fordi vi pleier å kose hun på ryggen når hun gråter og har fått vondt, om andre har fått vondt er det klem eller kyss som vi pleier å si at vi må gi for å gjøre de andre glad. 

Det å se at hun fanger opp alt dette, husker på det og utfører slike omtenksomme handlinger av seg selv, gleder virkelig mitt mamma hjerte. Jeg er så stolt av god jenta mi! Hun gjør hver å en dag, helt fantastiske og fulle av glede. 






 





Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG! 
 

OPERASJON - DET SJOKERENDE RESULTATET



Sannhetens time har kommet! Tiden var endelig inne og dag nr 3 etter operasjonen var her. Dagen der jeg endelig skulle få se magen min for første gang etter korrigerings operasjonen. Aldri hadde jeg trodd det skulle være så spennende å få se en mage igjen, men sannelig har det vert noen nervepirrende dager med mye spenning på at akkuratt denne dagen endelig skulle komme. Dagen i seg selv har egentlig vert en dritt dag, men heldigvis har jeg klart å skytte all driten bort ang denne dagen med koselig besøk av en kjempe god venninne, samt også var dagen endelig her for å få se magen min! Så ingenting dritt skulle på noen måte klare å ødelegge dagen min helt!

Når dagen snart er over, kan jeg trykt si.. Ja dritten som har preget dagen min litt har godt innpå meg, men samtidig prøver jeg å legge det bort ettersom det ikke er noe jeg kan gjøre noe med nå. Jeg prøver å være egoistisk å tenke på meg selv og finne små gleder som kan prøve å legge seg litt over dritten som oppsto i dag. De gledene som jeg har lagt vekt på i dag har selvfølgelig vert den store hverdags gleden min som alltid gjør dagene mine flotte, nemlig min kjære datter. Jeg har også lagt vekt på hvor heldig jeg er som har en så god venninne som har kommet på besøk til meg i dag, og jeg har lagt fokuset på gleden ved å endelig få se magen min for første gang etter operasjonen. 
Så nå skyver jeg bort igjen dritten og legger fokuset på noe kjekt! Nemlig resultatet så langt etter operasjonen. 

Mange har nokk ventet i en liten spenning på at jeg skulle legge ut bilder eller film ifra det store øyeblikket i dag. Noen ler nokk av meg for at jeg synes det er så stort øyeblikk, men for min del så er det faktisk det. Det er faktisk en viktig operasjon som har mye for min trivsel i egen kropp å gjøre, så det er stort for min del hvert fall! 

Da magebelte og bandasjen skulle fjernes for første gang, valgte jeg å filme. Jeg tok også noen bilder underveis, men syntes det var veldig greit å ha det på film. Jeg fikk se resultatet samtidig som min mamma fjernet magebelte og bandasjen, jeg måtte ikke vente til etterpå for å se noe siden jeg filmet det. Når enn ikke har speil rett ved siden av som er stort nokk, er det godt å ha en mobil og selfie stang. Haha, ja selfie stang har jeg funnet ut er virkelig helt genialt. Jeg har hele tiden ledd av det tidligere, fordi jeg har syntes at det så så latterlig ut og teit ut, men sannelig er det veldig greit! 

// SE DET SJOKERENDE RESULTATET PÅ FILMEN NEDENFOR! // 


Sjokkerende resultat, ja det vil nå jeg si! Jeg er så overlykkelig og glad. Endelig har jeg en flat mage, en mage uten et stort arr som gir meg ubehag og stikninger. Endelig har jeg en mage som ser normal ut, og som jeg allerede er kjempe stolt over. Jeg er så lykkelig og glad så langt, og håper resultatet videre blir like bra! jeg skulle bare ønsket at det snart var sommer igjen, så jeg kunne ha spradet rundt i bikini og hatt en flott sommer der jeg følte meg komfortabel og vell. Der jeg slapp å føle meg som søppel i bikini, der jeg slapp og føle at andre mennesker så rart på meg pga magen min var ødelagt. Jeg vet det ikke er så mange som har sett på magen min slik, men det har noe med hva du selv følger og hvordan du selv følger deg i din egen kropp. 

Jeg har hele livet mitt fått kommentarer på kroppen min, og allerede i andre klasse på skolen fikk jeg store problemer med å klare å trives i egen kropp. Det ga meg store vanskeligheter og dårlig selvtillit, osv. Jeg har også som flere ganger nevnt graviditeten som ga meg store forandringer på kroppen og som gjorde så store forandringer på den at det ikke var mulighet for meg å få fikset deg selv. Jeg prøvde som sakt det meste, uten noe hell. Nå der imot har jeg fått fikset opp i alt som skadet magen min. Både mobbingen som ga meg en ødelagt mage allerede ifra ung alder av, graviditeten som påførte så store forandringer som jeg ikke klarte å fikse opp i selv, og komplikasjonene som oppsto og ga et resultat som ikke var slik det skulle være. Endelig kan jeg være stolt av magen min, kroppen min og jeg kan trives mer med meg selv. Jeg kan endelig få jobbe meg opp selv, få frem selvtillit igjen og få den ekte og gode styrken i meg selv som jeg en gang hadde. Jeg kan endelig klare å føle meg vell med meg selv i min egen kropp. Dette takket være plastikk kirurgi, men det har hjulpet meg. Det var ikke en lettvint løsning som mange liker å si. Det var en omfattende vei og gå, en tøff og vanskelig vei å gå. Men nå, etter 1 år kan jeg endelig smile og være fornøyd. Etter 1 år med med store og traumatiske opplevelser med komplikasjonen som oppsto, kan jeg nå heve hode mitt og si "jeg kom sterk igjennom det, jeg har fått et flott resultat!". 



Jeg er så utrolig glad for det, så fuck alle de store smertene som enda herjer i kroppen min. De får bare være der så lenge de absolutt må, jeg føler hvertfall nå at det er vert det. Det å se resultatet etter 3 dager ga meg mer pågangsmot og styrke. Jeg har ikke klart å spise stort på disse 3 dagene pga store smerter, osv. Men jeg vet at det blir bedre og jeg angrer ingenting. Hadde det vert 1 år tilbake i tid og jeg var klar over hva jeg hadde i vente, hadde jeg faktisk gått igjennom det igjen. Kall meg gjerne dom, men for meg var og er det vert det. Det har gitt meg så uendelig mye som jeg virkelig trengte. 

Nå er dette ikke det endelige resultatet. Jeg er enda veldig hoven og er skamslått flere plasser som dere også ser på filmen. Kroppen skal igjennom en lengre prosess med å komme seg helt etter dette. Men så langt er jeg strålende fornøyd og kjempe lykkelig. Nå gleder jeg meg bare enda mer til hevelsen har godt ned å jeg får se det endelige resultatet, samt også begynne å trene igjen. Det skal bli fantastisk! 

Uansett om det var det rette for meg å ta plastikk operasjon, betyr det ikke at det er de rette for alle. Jeg ønsker ikke å oppfordre noen til å gjøre det, fordi det er så langt ifra en lettvint løsning å gjøre. Det er veldig omfattende og store smerter enn skal gå igjennom. Det er samtidig også en lengre prosess der kroppen skal få komme seg igjen etterpå. Det er ikke alle som får det dekket, og da koster det mye. Jeg ønsker ikke at andre skal se på mine operasjons innlegg som en oppfordring for andre til å gjøre det samme, men jeg ønsker å være åpen om det for at dere flotte lesere skal få se realiteten av hvordan det faktisk er. Det at jeg opplevde komplikasjon skjer ikke i alle tilfeller, men jeg håper det kan være en tankevekker for mange der ute, slik at det kan få andre til å tenke seg flere ganger igjennom før de legger seg under kniven. Jeg valgte å være åpen om mine operasjoner før komplikasjonen oppsto, men da den oppsto var jeg aldri usikker om å være åpen om den også. Jeg hadde følt det var helt feil og bare legge ut litt og skjule det verste med det, og hadde ikke klart å ha en god samvittighet om jeg hadde lagt skjul på komplikasjonen som oppsto. Jeg valgte å dele bilder, som for mange kan ha vert skremmende bilder. Dette fordi jeg ønsket å vise realiteten av hvordan det ble for min del. Nå har jeg fått en flott resultat så langt, men jeg har godt en lang vei før jeg fikk det. Det har vert en tøff tid frem til nå, men endelig er det lys i tunellen og det er masse glede som nå har kommet etter flere tårer ifra det siste året som har godt. 







 


 





Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG! 

KORRIGERINGS OPERASJON - DAG 3


Smertene bygger seg opp, og synes blir bare mer å mer tåkete. Hørselen svekkes og før jeg vet ord av det, ligger jeg flatt på gulvet og nesten har besvimt. 



I dag er det dag 3 etter operasjonen. Det har blitt noen blogginnlegg i det siste ang operasjonen, men slik er det når det er de som opptatt disse dagene for meg. Jeg har valgt å være åpen om dette og være ærlig med alt i sammen, slik at dere kan få følge meg igjennom det og se realiteten bak slike operasjoner. Jeg har også som tidligere nevnt delt mine tidligere operasjoner også, samt vert helt åpen rundt dem også. 

I dag er den store dagen her. I dag er dagen der jeg endelig skal få se magen min. Jeg kjenner jeg er både nervøs, og samtidig gleder meg. Jeg vet ikke hvilket syn om venter meg eller noe, og samtidig har jeg ingen forventninger til det uten om at jeg bare håper at magen min ser mye bedre ut enn før. Jeg håper det store arret som ga meg ubehag er borte og at den store kulen på øvre delen av magen også er borte. Så jeg har jo selvfølgelig noen håp om hva som venter meg, men samtidig blir jeg glad for alt som er bedre enn hva det var. Smertene frem til nå har vert store. Jeg har holdt på å besvime to dager på rad. Heldigvis at min mamma har vert der og hjulpet meg! I går kveld havnet jeg på baderoms gulvet pga store smerter som gjorde at jeg holdt på å besvime. Jeg klarer ikke å spise så mye etter narkosen, men det er noe som vil komme seg! Det er nokk bare pga smertene som er såpass store og det som gjør at jeg ikke enda har den vanlige matlysten. 

Jeg har de siste 3 dagene vert så å si sengeliggende. Jeg har vert på bena og vert oppe å godt, men jeg har klart å kjenne mine begrensninger der jeg har prøvd å legge meg ned og hvile når jeg har kjent at det har trengs. Jeg merket i går at jeg nokk hadde vert litt for mye på bena, ettersom smertene ble så akutt mye større på kvelden, men jeg lærer hele tiden og prøver å kjenne etter på kroppen min. 


i dag sov jeg litt lenge, enn hva jeg egentlig skulle ha gjort, så smertestillende ble tatt litt for sent. noe jeg virkelig kjenner! Smertene har vert store frem til nå, og jeg har egnetlig ikke klart noe annet enda enn å bare ligge fastlåst til sengen. Heldigvis har jeg en god seng å ligge i, så jeg skal ikke klage. Men ser frem til smertene roer seg og jeg klarer å være litt mer på bena enn hva jeg klarer nå. 

Mina Adeline er i barnehagen i dag, og da kjenner jeg at jeg klarer å ta enda mer hensyn til kroppen min og slappe mer av. Jeg klarer ikke å gjøre så mye av hverdags rutinene med hun, så heldigvis er jeg heldig og har kjempe god hjelp av min mamma. Jeg hvet faktisk ikke hvordan jeg skulle klart dette om jeg var helt alene.. 

Jeg har tenkt å filme når jeg får se magen min for første gang, slik at dere flotte lesere også kan få muligheten til å se det. Jeg synes også det er kjekt å kunne ha minner å se tilbake på, slik som jeg har etter de tidligere operasjonene. Det å kunne lese tilbake og se tilbake på bilder, gjør at jeg klarer å tenke mer igjennom hvordan det var tidligere og hvordan det er nå. Jeg merker jo selvfølgelig god forskjell på tidligere å nå, men jeg merker at smertene er større nå enn tidligere, fordi smertene var egentlig verst når jeg hadde dren sist gang. Nå har jeg sluppet å ha dren, og er overlykkelig for det. Men smertene er store uansett, men jeg kan ikke forvente så mye annet etter å blitt herjet med så mye som enn faktisk blir under slik operasjon. 



 





Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG! 
 

NEW IN - BLÅTT ER RÅTT


Tiden flyr avsted og det er allerede noen uker siden. Men som jeg pleier å si, bedre sent enn aldri! 


Som mange av dere nokk allerede har sett og fått med dere, så var jeg hos frisøren for noen få uker siden. Det ble en drastisk forandring, men forandring gjør virkelig godt! Det var lengre tid siden jeg hadde vert hos frisøren, så det var virkelig på tide at jeg endelig kom meg dit. Håret mitt var falmet og etterveksten hadde virkelig fått kommet frem i tydelig dagslys. Håret mitt var godt slitt, men siden jeg sparer til langt hår, så jeg meg bare blind på at håret ble lengre å lengre. Fornuften forsvant med å se realiteten av hvor slitt det var. Hva som skjedde med at jeg endelig fikk kommet meg til frisøren igjen, er ikke godt å si. Men en ting som er sikkert, det var sannelig på tide! 

Det var helt fantastisk å endelig være tilbake i frisørstolen, sitte der å se håret bli jobbet med å forandret. Det var en lengre prosess som håret mitt skulle igjennom for å få det resultatet som jeg var ute etter. Håret måtte først bleikes ned, og det var et stort spørsmål om håret mitt egentlig kom til å jobbe på lag med oss, eller om det ikke kom til å gjøre det. Heldigvis valgte håret mitt å være snill denne dagen, og ble faktisk ganske så lyst. Jeg var ganske overrasket over å se hvor lyst det ble, men samtidig også veldig glad. Det som var slitt på håret ble ikke mindre slitt, men slik er det når tuppene av håret blir slitt og har sett bedre dager før. Da er det på tide og få dem bort. 

Etter håret var lysere var det på tide og hive i den store forandringen i håret! Nemlig lilla og turkis. Jepp du hørte rett.. Og plutselig var det ikke lyst lengre, ikke lang og stygg ettervekst eller falmet hår. Det var plutselig forandret til en kjempe kul, samt også en annerledes farge som ikke alle har. Jeg synes det blir kjedelig i lengden å ha en farge på håret som alle andre har, jeg liker forandring, og jeg liker å prøve nye farger med håret. Jeg synes det er kjekt med noe som ikke bare er helt vanlig hele tiden. 

Fargen som jeg nå har i håret er en farge som ikke holder så bra som vanlige farger. Den vasker seg mer å mer ut av håret, og det er hele tiden et stort spørsmål eter hver gang jeg vasker håret om hvordan fargen nå er. Det er litt kjipt at fargen vasker seg mer å mer ut av håret, men samtidig har fargen holdt lengre enn jeg hadde trodd. Så jeg er kjempe fornøyd så langt. Jeg fikk klippet bort det som var slitt av tuppene på håret, samt også klippet det opp. Så det ble mye bedre nå enn hva det var. Selvfølgelig ble håret litt kortere, men det måtte til. 

Nå får jeg bare se hvor lenge fargen holder før jeg må gå å friske den opp igjen. Det var hvert fall en farge som jeg likte veldig godt. Jeg ble kjempe fornøyd med resultatet og fargene. 





 





Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

KLIKK HER FOR Å NOMINERE MEG!

THE INCREDIBLE FACE MASK



// SPONSET INNLEGG //


Alle ønsker som oftes en vakker og flott hud, men dessverre er det mange som har uren hud. Mange sliter med kviser, sorte prikker, osv. Noen prøver å dekke over dette med sminke, men samtidig kan enn ikke klare å gjøre huden sin ren og flott så lenge enn bare dynker den med sminke. Det å faktisk klare å rense huden, ta vare på den, slik som enn tar vare på resten av kroppen sin, har utrolig mye å si. 

Nå for en liten stund siden fikk jeg en spennende sponset pakke i posten, ifra maybeauty.no . Jeg var så heldig og fikk tilsendt den populære The Incredible Face Mask. Jeg fikk hele 5 pakker med The Incredible Face Mask og kost til å påføre ansikts masken med. Jeg hadde aldri prøvd den før, men jeg var veldig spent på å teste den ut. Jeg hadde hørt endel om den, sett andre bruke den osv. Jeg hadde også hørt at det kunne være litt vondt/ubehagelig og rive av masken, og var derfor litt pinglete den første gangen jeg påførte masken. Jeg turte ikke påføre den i hele ansiktet, og testet derfor først bare ved å ha den på nesen og haken min. Da jeg hadde hatt den på i 30-45 min, var tiden inne for at jeg skulle rive den av. Jeg mante meg opp og så for meg at dette kom til å bli helt grusomt å rive av, men jeg ble virkelig overrasket! Det var ikke vondt eller ubehagelig i det hele tatt å rive den svarte masken av. Det var faktisk deilig å kjenne hvordan huden ble ren. 

Jeg ventet derfor noen dager etter første gangen da jeg prøvde den, før jeg påførte den herlige face mask i hele ansiktet. Jeg var utrolig spent på å kjenne hvordan det vill føles og om det kom til å være ubehagelig å rive den av når det plutselig var i hele ansiktet. Jeg brukte en pakke på hele ansiktet mitt. Jeg påførte et litt tykt lag, ettersom jeg har hørt at det da skal være litt lettere og bedre å rive den av. Kosten brukte jeg for å påføre masken og en ting må jeg bare få si med en gang, den kosten som de har er bare helt fantastisk! Den er så herlig og bruke når jeg påfører masken og det er en myk og fantastisk kost. Når jeg påførteThe Incredible Face Mask, følte jeg med en gang en forfriskning, det var herlig å få på masken i hele ansiktet. Selvfølgelig så jeg nokk en liten smule rar ut, men hva gjør enn vell ikke for huden sin? 


Etter kort tid begynte ansikts masken å tørke, men den skal være på i 30-45 min før enn skal rive den av. Da tiden hadde godt og hele The Incredible Face Mask hadde stivnet, var det ikke lett å smile eller noe. Så ikke påfør The Incredible Face Mask rett før du har tenkt til å spise, for det kommer ikke til å la seg gjøre så lett! Da jeg skulle ta av ansikts masken, var det ikke vondt eller ubehagelig, det var nokk en gang veldig forfriskende og god følelse av å kjenne hvordan huden ble myk og forfrisket. Jeg fikk en herlig følelse etter å hatt på denne masken, samt også kunne jeg både se og føle at huden min var mye rene enn før. 


Jeg lagte en film av den fantastiske Face Mask, slik at dere kan få se og høre mine meninger om dette. Filmen ble laget før operasjonen som jeg hadde på mandag, men har ikke hatt anledning til å fått gjort ferdig dette innlegget før nå. Men jeg håper dere liker filmen! 
 



The Incredible Face Mask er produkt ifra Maybeauty.no, som også har flere spennende produkter! The Incredible Face Mask har blitt et populært produkt, ettersom det gir gode resultater, noe som jeg virkelig kan skrive under på! Det er en maske som forebygger acne, fjerner hudormer, heiser bort død hud og urenheter ifra huden din og som gir en veldig rent og strålende vakker hud. Siden The Incredible Face Mask løfter bort døde hudceller og andre urensligheter som setter seg fast til huden, så får mann en jevnere og mer langvarig brunfarge, når enn bruker denne herlige ansiktsmasken før enn soler seg. 

Sommeren er jo så å si over nå, men flere benytter seg jo av solarium og andre reiser på ferie til syden og tilbringer mye tid i solen. Så da er det virkelig herlig og kunne benytte seg av en kjempe god ansiktsmaske som også samtidig fjerner slike urensligheter i huden, og som gir enn jevnere og mer langvarig brunfarge. De fleste ønsker jo en jevn og flott brunfarge, og det er jo alltid kjedelig når den forsvinner raskt. Jeg har selv ikke testet den enda ved å ta solarium, så jeg vet ikke hvordan den er ang det og kan ikke enda testen den ut med det heller. Grunnlaget for det er at jeg ikke kan ta solarium og være i solen enda etter operasjonen min. Men når jeg kan være i solen igjen, skal jeg virkelig prøve den ut i den forbindelse også. 

Frem til nå er jeg super fornøyd. Det er en fantastisk ansiktsmaske som gir kjempe gode resultater på kort tid. Det er en maske som enn må bruke over flere ganger, men samtidig ser enn raskt resultat og kjenner hvor god og ren huden blir. Den gir en forfriskende og herlig følelse, og huden blir virkelig vakker! Etter bare første gang med denne Incredible Face Mask, kunne jeg se hvordan den hadde fjerner urensligheter ifra huden min. Nå har jeg brukt den flere ganger, og for hver gang ser jeg hvor mye dritt som skuler seg i huden min, og som heldigvis denne fantastiske Face mask fjerner. Det er virkelig en maske som jeg anbefaler til andre! Jeg er strålende fornøyd med den og endelig har jeg fått oppdaget et produkt som kan få bort med alle hudormene som jeg har. Det har vert en stor plage for meg over lengre tid, så jeg er virkelig lettet og kjempe glad for at jeg endelig har fått et herlig produkt som fjerner det for meg. 



Maybeauty.no har vert så snille og lar meg få gi dere flotte lesere 30% rabatt på denne flotte og helt fantastiske,  The Incredible Face Mask!


KLIKK HER FOR Å FÅ HELE 30% PÅ THE INDREDIBLE FACE MASK!


Håper dere flotte lesere får en strålende dag videre, og at dere klikker dere inn å ser på de flotte og spennende produktene til Maybeauty.no. Jeg håper også dere vil benytte dere av den flotte rabatt koden som dere også har fått, for det er virkelig enn ansiktsmaske som anbefales på det sterkeste! 

 


 





Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

FOR Å NOMINERE MEG KAN DERE KLIKKE HER! 
 

OPERASJON - SØKER IKKE ETTER DET PERFEKTE



Det å velge å ta operasjoner kan for mange virke som enn er ute etter å få den "perfekte" kroppen. Jeg skrev om dette i det tidligere blogginnlegget, og ønsker en gang for alle og få satt ord på akkurat dette. Det har ikke vert snakk som jeg har hørt ved mine ører nå etter denne operasjonen ang det, men jeg vet det har vert spekulasjoner rundt det tidligere. Jeg synes det har vert trist å se andre jenter som hele tiden søker etter å ha den "perfekte" kroppen, for det er direkte farlig å søke etter noe som har med ordet perfekt å gjøre. Enn kan selvfølgelig føle at en dag har vert perfekt, men det blir på en helt annen måte. Når det kommer til å bruke ordet "perfekt" i sammenheng med kropps fokuset, er det som jeg synes mennesker bør vokte seg vell for!

Jeg har som tidligere nevnt og som også blir nevnt i filmen her, jeg har valgt å ta disse operasjonene fordi jeg ønsker å føle meg vell med meg selv. Jeg ønsker bare å få føle meg komfortabel med min egen kropp. Jeg vil ikke på noen måter være perfekt, og jeg søker ikke etter å være det heller. Fordi jeg vil bare få være meg selv, jeg vil bare få bli akseptert for å være meg selv. Jeg ønsker at det å være seg selv kan være godt nokk for andre rundt. Fordi det er de som er viktig! At andre skal i det hele tatt bruke tid på å dømme noen, er direkte vas av tid. Det er tid som ikke fører til noe positivt. 

Så min oppfordring til alle dere der ute, vær dere selv! Vær fornøyd med deg selv, og for den du er. Alle er unike på hver sin måte. Er det noe du ikke er fornøyd med, så gjør noe med det for din egen del. Aldri prøv å forandre på noe for at andre skal like deg bedre, fordi det kommer aldri til å skape den lykken som du selv innerst inne ønsker. Den ekte lykken og gleden kommer når du selv klarer å trives med deg selv, i ditt eget selskap og samtidig klarer å akseptere deg selv for den du er! Samtidig er det også da det kommer en vakker utstråling av styrke og selvtillit, som gjør noe med deg selv. Det fører til positivitet, som der igjen styrker deg selv.


// Filmen ble laget tidligere i ettermiddag, men siden dagen har vert preget med mye smerter har jeg ikke fått lagt den ut før nå. // 
 



 




Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

For å nominere meg kan dere klikk her! 

UTVIDET KORRIGERINGS OPERASJON




I går var dagen kommet der korrigerings operasjon etter full bukplastikk skulle gjennomføres. Jeg var utrolig nervøs, og hadde mange tanker, følelser og alt enn kan tenke seg, som svev i hode og kroppen min. Flash back ifra komplikasjonene som oppsto sist, svev i hode mitt som en film som gikk om og om igjen. Jeg var klar over hva som ventet meg, hvert fall litt hva som ventet meg. Samtidig som jeg ikke kunne hvite 100% hva som var i vente.

Jeg kom fastende til Teres, uten sminke, lette klær.. Ja bedre sakt jeg kom til Teres og så ut som et takras, samt også følte meg som et også. Jeg hadde dusjet kvelden før, og samme dagen før vi reiste med en såpe som jeg skulle bruke før operasjonen. Med bløtt som ikke var fikset, satte jeg meg i bilen og reiste inn. Sminke kunne jeg ikke ha på eller noe, siden jeg skulle operere. Men jeg tror egentlig bare det var jeg som hang meg opp i at jeg følte meg som et dass, siden jeg ikke kunne få sminket meg noe før operasjonen. Jeg er jo en person som ikke liker å gå ut ifra huset ustelt, men noen ganger må det til.

Da jeg ann kom Teres, ble jeg tatt kjempe godt imot. Jeg tror egentlig de fleste der kjente meg igjen, etter alle operasjonen jeg har hatt der. Samt også den lange og fantastisk gode oppfølgingen jeg har hatt der, etter operasjonene. Jeg har virkelig ikke tall på hvor mye tid jeg har brukt der det siste 1,5 året. Men liten tid er det hvert fall ikke. De er noen fantastiske folk, med et ekte smil rundt munnen og hyggelige mennesker. Enn føler seg virkelig velkommen og blir tatt godt imot der. Kirurgen som jeg har hatt der, og som har vert den kirurgen som jeg har forholdt meg til, er jeg strålende fornøyd med. Han er en kjempe dyktig kirurg som er grundig med arbeidet sitt, og gjør en fantastisk jobb! Jeg er så glad for at jeg har fått han som kirurg og at det er han som har tatt alle operasjonene mine. Jeg har bare masse positivt og si om kirurgen min og Teres. At komplikasjonen oppsto, er ingen sin feil. Det er slik som kan oppstå ved operasjon, enn kan aldri hvite om det kommer til å skje eller ikke. Nå hadde jo ikke jeg den letteste kroppen og jobbe med. Prosessen med at kroppen min skulle komme seg, ble mer omfattende enn det i utgangspunktet skulle være. Jeg hadde en vanskelig hud og få til å jobbe på lag med oss. Så at komplikasjonen oppsto i fjord var et uhell som oppsto, uten at noen hadde gjort noe som helst galt. Men nå er det fortid og nå er det blitt rettet opp i. 

Først etter jeg hadde kommet på Teres fikk jeg en tablett, som var en fast rutine som alle operasjons pasienter fikk før de skulle inn på operasjons salen. Deretter var det inn og bli tegnet på, og klargjort til selve operasjonen. Kirurgen brukte god tid på å tegne og gjøre et grundig forarbeid med planleggingen av hva som skulle gjøres. Jeg ble spurt om hva som plaget meg mest med magen min etter sist operasjon, og det ble lagt stort vekt på, slik at jeg skulle få føle meg komfortabel med meg selv. Samt også ble korrigerings operasjonen utvidet, og større enn planlagt. Kirurgen min ønsket å gi meg et helt og flott resultat, og valgte derfor å utvide korrigeringen. Jeg kjente jeg ble så lykkelig og kjempe takknemlig da han fortalte meg at han ønsket å fettsuge ned på hoftene/ utsiden av lårene mine også. Det er en plass som har plaget meg, men som ikke inngikk i den type operasjon. Men nå for å få en flott helhets resultat, ønsket han å fettsuge der også, slik at jeg kunne få bli godt fornøyd med sluttresultatet. Jeg viste en stor glede (for den var ikke lett å skule), og fortalte han hvor mye det betydde for meg at han ønsket å gjøre det. Dette på grunn av hoftene mine ble større etter graviditeten, og jeg fikk mer fett rundt der også. Jeg har vert nøye på hva jeg har spist etter graviditeten, samt også vert veldig aktiv og begynt å trene. Men jeg har ikke klart å fått det bort.. Så da han ga meg beskjed om at han ønsket å gjøre dette for meg, og for å få en flott slutt resultat med jevne og fine overganger, ble jeg så lykkelig! 

Mange kan nokk tro at jeg er ute etter å få den "perfekte kroppen" med tanke på operasjonene jeg har tatt og nå korrigerings operasjonen. Men nei jeg er ikke ute etter den "perfekte" kroppen. Jeg er ute etter å føle meg vell med meg selv. Jeg har valgt å ta operasjonene for min egen del, for å slippe smerter hver dag og åpne sår. Det har vert tårer, svette og blod, i lengre tid for å prøve å få kroppen min slik at jeg kunne klare å føle meg vell og komfortabel i min egen kropp,  før jeg valgte å legge meg under kniven! Det er ikke den "lette" løsningen jeg tok, noe flere burde se nå i senere tid. Det har kostet meg mye, og samtidig har jeg gått igjennom komplikasjon som ga meg en mage som ikke var det sluttresultatet som det skulle bli. Derfor var jeg heldig og fikk rettet opp i dette nå, med denne korrigerings operasjonen. Med at jeg skriver nå å forklarer dette, er ikke for jeg prøver å lette på min samvittighet osv, det er bare for å gi en forklaring slik at dere andre skal kunne forstå dette, enn å prøve å snu det over til at jeg søker etter en perfekt kropp. Ordet perfekt er et skremmende ord, som har en definisjon som er skremmende. Det er et ord med mange forskjellige meninger ut ifra hvem som bruker det, men helheten av ordet er skremmende. 



Men tilbake til operasjonen.. Jeg gikk som de andre gangene inn på operasjons stuen selv. La meg opp på operasjons bordet og fikk veneflonen i armen, sjekket blodtrykket, og satte på andre ting som var til hjelp for å passe på meg hele tiden under operasjonen. De begynte å gi med litt beroligende, mens de også begynte å vaske magen og sidene mine, samt også utsiden av lårene. Da jeg fikk mer å mer inn i veneflonen av narkosen og slikt, ble jeg bare mer å mer til å prate. Jeg tror jeg snakket i ett uten stopp, og det gikk for det meste i bare min datter som jeg snakket om. Grunnen for at jeg ikke fikk hele narkosen med en gang, var for jeg måte snu meg litt, da de vasket meg og gjorde meg klar til operasjonen. Dette fordi korrigerings operasjonen var blitt utvidet og litt større. Når det var gjort var det sovetid for min del, mens de andre skulle jobbe med operasjonen. Da hun ga meg mer å mer av narkosen husker jeg at jeg lå å telte. Jeg fikk en merkelig humor å tenkte med meg selv, at det kunne være spennende å se hvor langt jeg klarte å telle. Andre har klart å telle til 3, mens jeg husker at jeg klarte å telle til 10 (ja vell å merke telte jeg nokk litt raskt).. 

Plutselig våknet jeg. En rolig stemme sa navne mitt, og tilbydde meg mat. Jeg så på klokken og det var godt ut på ettermiddagen. Jeg var godt pakket inn og operasjonen var ferdig. Det føltes ikke så galt med smertene, men jeg var fult klar over at jeg hadde fått en dose med smertestillende hos de etter operasjonen. Jeg ble tilbudt mat og vann. Jeg hev i meg maten, og kan ikke huske sist mat smakte så godt før. Jeg var virkelig sulten etter så mange timer uten mat og drikke. Noen herlige og forfriskende druer fikk jeg også, og jeg følte meg virkelig klar for å få reise hjem. Øynene mine gik i kryss og jeg var super trett, men hjem ville jeg virkelig. Etter kort tid, hørte jeg den vakreste stemmen som jeg noen gang kan høre, nemlig min datter. Hun pratet og virket som å virkelig ha fått nokk. Jeg hørte hun pratet om meg så å si hele tiden. Det virket som hun var mer enn klar til å endelig få se meg igjen.

Når jeg kom støttende ut i gangen med en koselig sykepleier, var det et vakkert syn som møte meg. Min mamma og min datter, satt på huk i gangen og tok meg godt i mot. Mina Adeline var helt i hundre for å endelig få se sin mamma igjen, og jeg var lettet for å endelig få se min vakre datter igjen. Jeg klarte å gå veldig greit ut ifra Teres, og hadde ikke de største smertene da egentlig. Jeg var super trett og falt raskt tilbake til drømmeland. Turen hjem føltes som en evighet, men når enn er ny operert og har smerter (uansett om di ikke føles så intense akkurat da), så vil en egentlig raskt hjem for å få slappe godt av. Men alt i alt så gikk kjøreturen hjem veldig bra. Mina Adeline ble litt dårlig på hjem turen, så noen stopper måtte til, så hun kunne få strekke på bena og få kjøpe seg en ny bok og dvd til å se på i bilen. Etter det ble humøret hennes i hundre og ti, og vi kunne kjøre hjem med en pratende og glad jente i barnesete bak i bilen. 

På vei hjem imens min mamma og Mina Adeline var innom på en butikk, benyttet jeg anledningen til å lage en liten film. Jeg hadde sterke smertestillende i kroppen, og var super trett. Jeg hadde ikke så veldig mye smerter akkurat da, i forholdt til hva jeg hadde forventet. Men kirurgen hadde gitt meg klar beskjed og nesten beklaget seg litt for at jeg kom til å ha store smerter de første 4-5 dagene pga fettsugingen. Han hadde klart å fått suget ut mer fett enn hva han hadde trodd i utgangspunktet, og etter noen timer var jeg 0,5 kg lettere igjen. Og på ca 1 år har jeg blitt 2,5 kg lettere, takket være fettsuging. Ja det høres virkelig merkelig ut og nesten litt feil. Men jeg er veldig fornøyd! Og det er jo i bunn og grunn det som er viktig. 


// Her er filmen som jeg laget på vei hjem etter operasjonen //


I dag er det dag nr 2, etter operasjonen. Jeg har virkelig hatt noen sterke drømmer i natt, som virket totalt virkelige, men samtidig var det noen koselige drømmer, og ingen mareritt som jeg har hatt i natt. Jeg våknet tidlig i dag tidlig, med STERKE smerter. Tårene mine sil rant ifra øynene mine pga smertene. Alt jeg måtte var å gå på do.. Men jeg var totalt maktesløs og full av smerter. Jeg var stuck i sengen og kom meg ikke opp. Heldigvis hadde jeg mobilen min lett tilgjengelig og fikk kontaktet min mamma, slik at hun kunne komme og hjelpe meg. Jeg måtte ha hjelp til å komme meg opp av sengen, finne smertestillende til meg, og hjelpe meg ut av rommet mitt, ned trappen, slik at jeg kunne få kommet meg på do. Tårene mine rant og rant, og det var rene smerte helvete som var igang. I går kan ikke sammenlignes med i dag! Det er som natt og dag. Kirurgen hadde virkelig rett når det hjalt smertene som jeg kom til å få. Videre etter jeg hadde klart å vært på do, var det bare rett opp i sengen igjen, og der har jeg vert hele tiden. Jeg klarer ikke å gjøre noe! Jeg føler meg helt hjelpesløs og alene. Vell har jeg mamma der, men å ligge alene i sengen hele tiden, er ikke akkurat en stor glede. 


// en oppdatering på engelsk, som jeg laget i dag tidlig og la ut på facebook siden til bloggen. Dette for at de som ikke snakker norsk også kan få en oppdatering //


Nå prøver jeg å ta en dag om gangen, og har nedtelling ifra dag til dag, om når smertene kan lindre. Jeg håper og tror at smertene vil bli mindre å mindre for hver dag som går, men samtidig er jeg totalt uvitende om realiteten som oppstår for hver dag ang smertene. Jeg føler jeg tar mye smertestillende, men det er bare fordi jeg ikke er vant til å ta slike smertestillende som enn må ta etter slike operasjoner. Samtidig som jeg tar smertestillende har de også vert føre var med å sette meg på antibiotika kur, for å forhindre betennelse som jeg fikk sist. Dette også fordi jeg bor på et småbruk og siden vi har dyr, så ønsker de og være på den sikre siden for å forhindre at jeg skal få komplikasjoner igjen. Jeg synes de gjør en fantastisk jobb, som gjør slikt for å være på den sikre siden og forhindre komplikasjoner igjen. De gjør en flott jobb, og jeg føler virkelig jeg er i trygge hender, med slike folk som passer på og som jeg kan kontakte når som helst. 



Videre i dag blir det nokk ikke så mye annet å gjøre enn å bare ligge her på rommet mitt alene. Jeg håper virkelig jeg får besøk senere i dag eller i uken, så jeg kan få være litt sosial med andre rundt meg. men det får jeg bare vente å se om jeg er så heldig. Jeg er hvert fall evig takknemlig for all støtten ifra familie, venner og andre rundt som følger meg igjennom dette. Jeg har en fantastisk mamma som hjelper meg nå med Mina Adeline, ettersom jeg ikke kan gjøre så mye de neste 5 ukene. Jeg får tilbringe all tiden med henne uansett, men samtidig har jeg god hjelp ifra min mamma som tar løftene for meg, og gjør all stellet, osv. Jeg kan ikke løfte eller være i aktivitet på 5 uker. Så jeg føler meg heldig som har så god hjelp rundt meg. Flotte og fantastiske naboer og venner stille også opp å hjelper med både dyrene og Mina Adeline, jeg kunne ikke vert mer heldig enn hva jeg faktisk er. Jeg hadde aldri i min villeste fantasi trodd at det kom til å være andre enn min mamma som kom til å stille opp å hjelpe, men sannelig er det flere. En kjempe god venninne, som jeg egentlig ser mer på som en av mine beste venninner, har fått låne hesten min nå i de neste 5 ukene, samt også hun har tilbudt seg å hjelpe med det jeg trenger hjelp til. Vi har de beste og mest fantastiske naboene som også stiller opp å har tilbydd seg å hjelpe både med dyrene, Mina Adeline og ellers ting som jeg trenger hjelp til. Mina Adeline har det virkelig helt supert uansett om jeg er operert nå. Hun har meg rundt seg hele tiden, samtidig som hun også er i barnehagen og har det kjempe kjekt. De som hjelper meg med hun når hun ikke er i barnehagen er mennesker som hun virkelig bryr seg om og som virkelig også bryr seg om hun, samt også mennesker som hun kjenner kjempe godt. Det er folk som er rundt hun til vanlig og som har sittet barnevakt før. Det er mennesker som står henne nært uansett om det ikke er familie i kjøt og blod, så er det som en ekstra familie som vi er vert heldige og få. 

Jeg føler virkelig jeg har flere rundt meg denne gangen som stiller opp å hjelper meg, noe jeg er de alle evig takknemlig for. samt også venner og familie som støtter meg igjennom denne operasjonen, og dere flotte lesere! At jeg føler meg alene er jeg ligger på rommet, har ikke noe med helheten å gjøre, men det har noe med når du er vant til en hverdag som er aktiv og sosial, og plutselig er det en hindring som gjør at enn ikke er i stand til å være så sosial og ikke er i stand til å være aktiv på en liten stund. Da merker enn det godt på seg selv, og enn kan bli litt nedfor. Men heldigvis er det bare for en kort periode og jeg kommer ut ifra dette med et flott resultat og en kropp som jeg endelig kan føle meg komfortabel og vell i. 
 
 
 
 

 



 
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!

For å nominere meg kan dere klikk her! 
 
Follow on Bloglovin Bloggist.no - Toppliste for bloggere Blogglisten