hits

mai 2017

Et godt forbilde eller en av de andre?

// repost // 

Er det ikke bra nokk å bare være oss selv eller må vi opp følge noen krav for å være et godt forbilde for våres barn eller kommende barn?

Glamor modell, naken modell, topp blogger, super god jobb, nav, rik, uteligger, tigger, lang og god utdanning, osv! Ja alle kategorier som oss mennesker kan gå under. Allerede tror jeg dere har kommet over på tanken med noen av kategorier som ikke er nevnt ovenfor. Men stopp opp! Ikke belast hjernen din med de tankene.

Har det seg sånn at alt vi mennesker gjør, om det er jobb eller hverdag, utseende eller fortiden, så skal vi måtte bli dømt av andre når den dagen kommer at vi har fått et barn eller skal ha et barn? Eller at vi skal bli dømt skjenerelt? Er det et krav om hvordan vi må oppføre oss for at vi ikke skal bli dømt av andre om vi er et godt forbilde for våre barn eller kommende barn? Er det ikke bra nokk at vi er oss selv og står for det vi velger å gjøre ut ifra våres hverdag og våres liv. Skal det ha så mye å si om vi er et godt forbilde eller ikke?

Jeg hører og ser ofte at mødre blir ofte dømt for hvordan de ser ut (tatoveringer, piercinger, klesstil, osv), hvilken jobb de har, og hvordan fortiden deres er. Ja rett å slett alt! Vi mennesker er de verste med å kritisere andre og dømme andre, om vi kjenner de eller ikke så dømmer vi hele tiden. Etter jeg selv ble mamma har jeg lagt veldig merke til at mødre blir ofte kritisert og får høre ?du burde sjemmest? ?du er ikke noe godt forbilde for ditt barn, når du holder på sånn? ?hvordan kan du gjøre sånn når du har et barn? ?du skal liksom være en mor?, osv. Dette er bare litt av hva jeg har sett at noen mødre får høre. Hva gjør at andre skal ha rett på å komme å dømme andre mødre og mennesker sånn så det?! Mye skjer i hode og mod kroppen, ja hele livet når enn blir gravid og får et barn. Hvilken jobb enn er i eller livs situasjon har ikke andre mennesker noe med, og det gir dem heller ikke noe mer rett på å dømme de på om de er et godt forbilde eller ikke. Alle har jo et valg om når de har fått et barn, men det stilles større krav til en mor enn en far. Det er mødre som går igjennom en graviditet og fødsel, forandringer i kroppen, ja alt som følger med. Det er mødre som enn hører mest om som er alene med et barn og skal forsørge det. Å det er mest mødre som enn hører blir kritisert. Hvor er faren oppi alt? Har det ikke noe å si om at begge foreldrene skal være et godt forbilde hvis enn absolutt skal utale seg om det istedenfor å bare rakke ned på mødrene? Jeg har intrykk av at det er mødrene som blir lagt vekt på, hva fedrene velger å gjøre og bruker sin hverdag på bryr ikke andre seg om. Om han velger bort sitt barn, er en far men ikke stiller opp for sitt barn, ikke står annsvarlig i barnet liv, jobber hele dagen og ikke er hjemme med barnet, har en utfordrerne fortid, er utro, velger bort sitt barn pga penger, osv. Ja alt, enn kan tenke seg. Fedrene har også sine ting og valg som skjer men som ingen tar hensyn til, de henger seg bare opp i hva mødrene gjør og er. Er det bare mødre som skal få hele overhalingen med å bli dømt over om de er et godt forbilde for sine barn eller ikke? Og er det virkelig rett å dømme andre uten å kjenne de, eller å hvite hele historien? Kan enn ikke bare stille seg nøytral å snakke for seg selv før en skal bruke tiden sin på å snakke og dømme andre og bestemme om de er et godt forbilde for sine barn eller ikke!

Foreldre har en viktig oppgave, nemlig og oppdra barna sine og alt som det innebærer og være foreldre. Selvfølgelig er det viktig og tenke igjennom hva enn gjør i hverdagen og hvordan enn fremstiller seg og oppfører seg over for sine barn. Barna ser opp til sine foreldre og de er det viktigste de har i livet. Alt foreldrene gjør, preger barna. Barna tar ofte opp hva foreldrene gjør og tar etter dem. Hvilken verdier og valg enn tar i hverdagen påvirker selvfølgelig barna uansett hvordan enn snur og vender på det. Men det er ikke alt andre rundt vet om hva som er grunnlaget og tanken bak alle valgene som skjer i andre sitt liv. Enn vet ikke hvordan foreldre og andre gjør for å skåne sine barn. Enn kan fremlegge seg på en måte men realiteten kan være en helt annen en hva andre oppfatter og tror. Hvilken jobb, karriere, livssituasjon enn er i så har det som regel sine grunner. Det trenger ikke å bety at barnet blir rammet av det å det trenger ikke å gi andre rett til å dømme om hvilke forbilde enn er. Hvordan enn kler seg, ser ut, sminker seg, har tatoveringer, jobb, osv er det et uterlig bilde enn hva som er inni hver enkelt person. Jeg trodde det innvendige og personligheten var det som talt mest! Det er de som skinner igjennom med hvordan en person er å det er de som utgjør om forbildet er bra eller ikke. Det er hva enn gjør det til selv enn hva andre mener at enn gjør det til.

Det å også dømme andre om de har tatt operasjoner, bryst operasjon, mage operasjon, fikser på kroppen sin her å der. Om enn bruker merker klær eller ikke på både seg selv og barna. Om enn har utdanning eller om enn har fått en karriere og jobb uten en utdanning. Uansett hvordan situasjonen til hver å en er, betyr det ikke at andre har mer rett på å dømme å si om enn er et godt forbilde eller ikke. Hvordan folk ser ut å fikser på seg selv, eller uansett så har ikke det noe med personligheten og det indre hos hver å enkelt. Det har noe med det ytre. Betyr det at det er de ytre som skal avgjøre om enn er et godt forbilde eller ikke? Er det ikke personligheten som former oss og preger oss i hverdagen over for hvordan vi er å fremstiller oss?

Uansett hva og hvordan, gjør det deg til et bedre forbilde enn andre med å dømme? Er det ikke det innerste som teler mest? det er som matte. Legg to og to sammen å hva får enn da? Jo i dette tilfelle, våres egne synspunkter og meninger. Bedre sakt, tenk over hva du selv ønsker i livet og hvordan du selv ønsker å være som forbilde over for andre og barna dine, istedenfor å utrykke og dømme andre etter om de er et godt forbilde eller ikke. Er det virkelig krav til hvordan et godt forbilde skal være? Er det virkelig en fasit på det ettersom så mange blir dømt av andre uten at de har grunnlag til å gjøre det? Gjør det deg, ja du som sitter å leser til en bedre person ved å dømme andre på denne måten? Jeg vil høre deres tanker og meninger rundt dette! Men husk! Det er mye enn ikke ser og vet rundt andre sitt liv og hverdag!
 

Fanget



Jeg hyler, jeg skriker - i mitt stille sinn. Tårene renner som vann i en foss, men ingen ser. Jeg smiler men jeg er fanget. Jeg er en fange i min kropp som mitt fengsel. Hadde jeg bare sluppet, hadde jeg bare smilt inni meg også - ja hadde jeg bare sluppet å leve med ME, og slippe at kroppen sier stopp mens hode mitt vil så mye mer.. Hadde jeg bare sluppet de sengeliggende dagene, som er som et isolat. friheten den har jeg, men med en kroppen hindrer meg i der hode vil så mye mer mens kroppen sier stopp å blinker på rødt som lyn å torden på en klar himmel. 

Dette er noen få ord som beskriver litt av mine følelser på dager der jeg ikke kan styre ME en som jeg har, men der ME styrer mitt liv. Jeg vil ha kontroll over mitt liv - jeg vil styre mitt liv! men dessverre er det dager der den styringen blir tatt over av to bokstaver som er så mye mer enn BARE to bokstaver. 

små ting blir store ting, lette hverdagslig gjøremål må jeg tvinge kroppen min til å klare å gjøre. 

Kroppen blir som en robot  som går på dårlige å ødelagte batterier som ikke får nokk strøm av laderen. Det er som en kortslutningen som ingen klarer å fikse - og når batteriet  endelig klarer å få litt strøm.. ja da overloader den og suger opp all kapasiteten og ender på minus siden etter rekord tid.

hverdagen med å gå me konstante smerter i ledd, muskler, og kropp. Huden blir overfølsom og usikkerheten med om jeg starter å bli syk med kraftig influensa lurer meg stadig. tårer triller og kroppen er sliten - sliten på å jobbe imot seg selv, sliten av å ikke få riktig lader til batariet. Sliten av smerte, og vil så gjerne kunne lese sin egen bruks anvisning, hvis den bare hadde blitt husket å følgt med. for det å bygge opp noe uten å vite og uten en beuksanvisning, det tar virkelig tid. 

jeg er bare en 25 år gammel jente som elsker livet! en jente som elsker å smile og le. En jente som er mamma og som elsker mamma livet over alt på denne jord. Men samtidig er jeg en jente som går med en innebygget bitterhet over at kroppen min og andre skal bli styrt av en sykdom som tar over kroppen med smerte og ubehag. 

A piece of my home



Home sweet home. This is the place to find happiness.

Interiør og dekor er blitt en stor glede i min hverdag. Etter vi flyttet til vårt eget småbruk og endelig kunne eie noe selv, ble hele interiør og dekor delen høynet opp til nye nivåer. Det å få gjøre noe om til sitt eget er helt magisk! Endelig kan vi skape våre omgivelser, våre rom og våre hjem med alt vi ønsker. Vi har virkelig pusset opp mye i huset og det har nå blitt vårt hjem. Det er ikke lengre som å bo i noen andre sine omgivelser men det er nå våres omgivelser å vår stemning og preg på det. I starten bare ikke huset og småbruket noe preg av oss, men nå har vi fått gjort det om til vårt og vi har fått pusset opp på en billig og grei måte som vi trivest med. Det å kunne pusse opp rom for rom, er en ting men det å kunne sette den siste kronen på verket med innredning, interiøret og dekoren som er i hvert rom skaper det siste hånden på verket og skaper varme og kjærlighet i hvert rom. Det er helt utrolig hvor lite som skal til og samtidig hvor mye det gjør. 

Selv elsker jeg forandring og jeg kan ofte springe rundt og forandre på dekoren, skifte ut små detaljer og gjøre om på ting - bare for å skape en variasjon. Så ved spesielle anledninger elsker jeg å få gjøre litt ekstra ut av det. For å f.eks nevne 17.mai! Det var så kos å få dekorere spisebordet og ute til den store dagen. Det å se hvordan så lite på slike anledninger gleder min datter, får smilet mitt til å nesten gå rundt. Hun elsker å få være med å delta på det, og ikke minst det minner hun mer om hvilken anledninger som står for tur. Da hun f.eks så 17.mai spisebordet som jeg fikset til jublet hun. Jeg merket hvordan spenningen for denne dagen vokste i hun. Det samme med påske, bursdager, halloween, jul, osv. Det er så kjekt å se hvordan hun også gleder seg over det og liker det. 

Å se tilbake på når vi flyttet inn her og nå, så merker jeg at jeg har forandret å fått en mer bestemt stil på hva jeg liker. Jeg merker jeg prøver å få en større helhet på det meste og liker at det skal gå et jevnt preg av det samme over det hele. Noe som skaper flyt og helhet å for meg også en ro. Jeg har hele tiden vert bevist på at jeg må ha det lyst rundt meg, men for første gang har jeg faktisk ent opp med noen svarte hyller i stuen og et svart hvitt bilde også. Noe som skapte en flott kontrast og som jeg virkelig likte. Noe jeg for 4 år siden aldri hadde trodd kom til å skje. Så det er morsomt å kjekt å se hvordan enn utvikler seg og utvikler hva enn liker og hvordan enn utvikler interiør og dekor måten sin. Det er som den aldri blir ferdig, men hele tiden er under utvikling med små justeringer. 

Siden jeg har ME og tilbringer mye tid hjemme, samt også jobber hjemme ifra så synes jeg det er viktig og trivest i omgivelsene som en har rundt seg. Og ikke minst skape litt variasjon også, selv om de ikke trenger å være store. Så jeg vil starte denne dagen med å vise dere noen av de siste interiør/dekor bildene som jeg har delt på instagram kontoen min. Håper dere liker dem, og at dere alle får en fantastisk dag. 


Følg oss gjerne på Instagram (HER )   //   Følg oss gjerne på Facebook (HER)
 

 


#interiør #interiørdekor #17mai 


 

Jeg ga slipp, jeg ga etter ? jeg slapp!

Nervøsiteten tok meg! Tankene strømmet på. Jeg prøvde å rive dem bort, jeg prøvde å ikke frykte. Dette er så nytt, selv om jeg vet at dagen en dag kom. Men nå?!

Solen skinte og sommerfølelsen var virkelig kommet. Ute dager og ute kos, med masse moro. Smilene sto på løpende bånd med små trass på lur. Med en 3,5 åring (ja snart 4 år om jeg skal tåre å si det høyt) er det virkelig små trass med en dose ekstra trass på lur iblant. Kanskje ikke helt ukjent for andre mødre med barn i den alderen?

Lenge har vi trent å sykling har vert høydepunktet i hverdagen når vi har vert ute. Balanse sykkel er virkelig tingen! Selv viste jeg ikke i starten hvor smart det var, men i senere tid har jeg virkelig fått merke hvor geniale de syklene der er. I en susende fart har hun fløyet rundt på balanse sykkelen, både knall å fall med tårer å snue ? men opp igjen på bena i en himlende fart videre på balanse sykkelen.

For snart 1 år siden kjøpte vi hennes første store sykkel. Det var støttehjul på den, men de forsvant av like fort som den kom hjem. Balansen har hun hatt i boks i over lengre tid, men det å være klar psykisk er vert noe annet. De trøene har virket skumle å redselen for å ta det neste steget har holt hun tilbake. Selv begynte jeg å stresse litt å tenkte at kanskje det var helt på gjorde å ta av støttehjulene å skipe dem. Etter litt tid begynte den store sykkelen å vekke oppmerksomhet, men hun var bare ikke klar for å ta det neste steget og jeg ? ja jeg begynte å slappe mer av med sykkel prosessen å lot hun styre mer selv om hvilken sykkel hun ønsket å bruke.

Men i går, ja i går av alle dager! Da skjedde det store. Vi skulle i parken å leke og plutselig var det store at hun skulle ha med den store sykkelen sin. Den med trøer! Hun prøvde seg litt på den utenfor her hjemme, og inn i bilen med den og av sted til parken. Selv tenkte jeg at den nokk bare ble med for pynt, men før vi nesten fikk stoppet bilen var hun i full gang med at hun skulle ut å sykle! Tanken tok meg om dette var dagen og sjokkert som jeg var over at sykkelen skulle ut av bilen, måtte jeg bare ta meg sammen å ta den ut og muntre opp. Jeg hadde en anelse om at dette var dagen, tiden var inne ? men samtidig klarte jeg ikke å tro at det skulle være mulig.

Så fort sykkelen var ute av bilen hoppet lille turbo opp på sykkelen og jeg støttet hun av sted. Plutselig hører jeg ?Alene? ? og hærregud! Jeg slapp!

Jeg ga slipp, jeg ga etter ? jeg slapp! Nervøsiteten tok meg! Tankene strømmet på. Jeg prøvde å rive dem bort, jeg prøvde å ikke frykte. Dette er så nytt, selv om jeg vet at dagen en dag kom. Men nå?! Tenk jeg slapp nå. Hun syklet av sted som en prinsesse som så ut til å aldri hadde gjort noe annet enn å sykle på en stor sykkel. Jeg frøs i øyeblikket, synet av hun sykle stemplet seg i hode mitt ? og jeg kunne ikke forstå at dette var dagen.

Da jeg slapp sykkelen bak på sete, følte jeg virkelig at jeg ga slipp å lot hun gå over til et større steg. At jeg lot hun gå ifra å være barn til stor jente. Hærregud jeg som har støttet hun og hjulpet hun, motivert og støttet for all trening med sykling ? plutselig sto på sidelinjen å så hun sykle av sted ALENE!... Redselen tok meg, plutselig ble hun enda mer selv stendig. Plutselig klarte hun enda mer selv og trengte hjelp av meg til en mindre ting. Det var virkelig noe av det skumleste jeg har vert med på. Sende mitt barn av sted på en sykkel alene på bare to hjul.

Etter alle tankene og alt hadde strømmet på, skuttet jeg alt bort. HALO, barne mitt sykler ALENE for første gang! Jeg jublet, hoppet, danset og jublet enda mer. Jeg var så stolt at jeg ikke viste hvilken fot jeg skulle stå på å derfor bare ble stående å hoppe rundt. Folkene rundt sto å så merkelig på meg, for den fule dansen min med en høylytt jubel var nokk et merkelig syn. Nesten som jeg er glad jeg ikke så meg selv stå der å hoppe å juble så høylytt. Tror jeg hadde gravd meg ned hadde jeg sett det merkelige synet av meg selv der ? men hva gjør enn da ikke i full jubel over at sitt kjære barn har tatt et stort skitt frem over i nye epoker som er krysset av på sjekk listen og gjennomført? Jeg som aldri har lært noen å sykle klart for fillen å lære mitt barn å sykle. Jeg har ikke tall på hvor mange jeg har prøvd å overtale til å ta den jobben å gjøre den skumle delen der ? men jeg klarte det sammen med min datter og sammen klarte vi det alene.

Den stoltheten jeg så hos hun, den gleden å den iveren over hva hun klarte og at jeg var så lykkelig og glad sammen med hun ? kan ikke beskrive med ord. Det må oppleves for å forstå, for det er virkelig helt magisk!

Og du, hvis du enda lurer ? det ble ikke mye lek i parken med enormt mye sykling av en liten men nå stor jente som syklet alene rundt der med en hoppende, dansende, jublende, rørt og super stolt mamma.

Følg oss gjerne på Instagram (HER )   //   Følg oss gjerne på Facebook (HER)

 

Follow on Bloglovin Bloggist.no - Toppliste for bloggere Blogglisten