hits

Alene, men det går bra!

Livet er som en dans på roser!


Livet mitt som ung mor til Adeline er helt fantastisk! Jeg har skrevet om det siden jeg gikk gravid og fortalt dere lesere her på bloggen min å skrevet hele tiden om hvor fantastisk det er å være ung mamma til min fantastiske datter Adeline. Jeg elsker å få være ung mor til Adeline og hun sprer så uendelig mye glede at jeg finner ikke ord som kan beskrive den uendelig store gleden hun gir, for som jeg har sakt tidligere er det ingen ord som er så fantastiske at de klarer å beskrive det.

Det jeg ikke har skrevet om her er noen av de tøffe valgene jeg som alene mor har tatt, må ta og kommer til å måtte ta. Jeg har gått mange runder med meg selv å nå kommet fram til at det er på tide å prøve å sette ord på noen av det. 


NB! Dette blir skrevet ut ifra meg å ikke ut ifra hvordan andre opplever det som er alene mor. Blogg min har jeg valgt å skrive om meg å mitt liv sammen med min fantastiske datter, Mina Adeline. Der jeg også skrive om mine tanker å følelser å hvordan det er for meg å være ung alene mamma. Jeg skriver om hverdagen til meg å Adeline som vi to har i sammen. Jeg legger ikke vekt på andre enn mine venner å min familie. Dette er fordi jeg ikke ønsker å utlevere noe informasjon om ting som jeg føler kan være feil over for andre mennesker som ikke er involvert i våres hverdag på den måten som de få jeg av å til skriver om. Spørsmål å kommentarer som ikke handler om det jeg skriver blogger om å som går inn på ting som ikke handler om meg å Adeline med våres hverdag innenfor det jeg skriver blir ikke god kjent å blir ikke besvart eller publisert.


Livet er som en dans på roser!
En stor og nydelig rød rose som skinner så mye at det ser ut som det er glitter rundt på de store å flotte røde rosebladene. De er av en blank og nydelig klar rødfarge som for meg beskriver en uendelig stor kjærlighet. Denne rosen har også en grønn stilk som alle roser har men det vi ofte glemmer er det at på stilken av rosene er det torner. Denne rosen har som alle roser torner på stilken sin. Dette er det som jeg kan sammenligne den siste tiden med og tiden frem igjennom. Toppen på denne nydelige røde rosen som skinner så utrolig mye at det ser ut som glitter er det som er det fantastiske som er i live mitt og min hverdag å det er min fantastiske datter Mina Adeline. Hun er alt for meg å det de sier med at en mors kjærlighet er så sterk at hun er i stand til å gjøre hva som helst for sin datter er helt sant! 


Tornene på denne rosen er det som er min måte å forklare noen av de tøffe å vanskelige valgene som allerede har vert å som kommer til å komme etter hvert. Som alene mamma er det tøffe og vanskelige valg som enn må ta, i alle fall i mitt tilfelle. Det å være alene mamma til Mina Adeline er ikke vanskelig i det hele tatt. Det er rett å slett helt fantastisk! Jeg kan ikke se tilbake på før å tenke på at det var ikke sånn det skulle bli osv. Jeg ser frem over å er glad over at jeg har fått denne fantastiske gaven ifra gud med å få bli mamma til en så fantastisk og herlig jente som min datter er. Hun gjør hverdagen min til et levende eventyr som jeg er så ufattelig glad for at jeg får ha. Hverdagen er totalt forandret men når kvelden kommer å jeg ligger i sengen så tenker jeg ofte, ?hverdagen min før var jo dritt kjedelig? men nå er den fult av minner, gleder å en uendelig viktighet som min datter fyller hverdagen min med. Jeg ville aldri ha byttet min hverdag og mitt liv med noen andre sitt, jeg elsker live mitt akkurat sånn som er. Jeg gleder meg over at jeg er alene mamma og klarer det så utrolig lett å bra som jeg faktisk synes at jeg klarer det. Jeg trodde det skulle være vanskelig men for meg er det langt ifra det.
Jeg kan ikke fokusere på å synes at det er trist at jeg er alene eller noe, for alt skjer med en mening. Jeg ser heller frem over å tenker at en dag i fremtiden møter jeg den perfekte mann for meg som elsker meg for den jeg er å elsker min datter like mye som meg uansett om han ikke er hennes pappa. 

Disse tornene som jeg snakker om lengre oppe og forklart at det er min måte å sette de tøffe valgene som har kommet allerede i et perspektiv som kanskje kan bli forstått. For hvordan skal man hvite at enn tar det rette valget å hvordan skal enn hvite hva som er rett. Det vet jo ingen å det vet ikke jeg heller men jeg tenker mye før jeg tar noen valg. Jeg er ikke en person som blir påvirket av hva andre synes å mener, jeg tar valgene selv å står for valgene jeg tar. Det er tross alt valg som gjelder min datter å hennes liv. Jeg ønsker hun det beste å vil for alltid gjøre det som jeg føler å ser ut ifra situasjoner kan være rett for hun. Når hun blir gammel nokk til å kunne snakke å si hva hun selv ønsker kommer jeg alltid til å respektere det. For det er hele tiden snakk om ting som kommer til å prege hun på forskjellige måter senere i livet hennes. Å alle mødre ønsker å gjøre så godt som de kan for å beskytte sitt barn å prøver å ta de valgene som enn føler kan være riktig i forskjellige situasjoner for sitt barn til de kan si hva de selv ønsker. Jeg kommer alltid til å beskytte Adeline så godt som jeg kan men samtidig kommer jeg til å respektere hva hun selv ønsker når hun er gammel nokk til å kunne snakke å fortelle selv hva hun ønsker.

Frem til nå har det vert noen utfordrerne valg men jeg har tatt meg tid til å tenke igjennom valgene jeg har tatt men noen ganger har det blitt litt intenst enn hva jeg selv har ønsket. For av å til trenger jeg litt tid men tidsperspektivet for meg er nokk litt annerledes enn hva mange andre sitt er. For meg kan noen dager kanskje sammenlignes med å være det samme som noen minutter i en hverdag for andre, for tiden min blir brukt på min fantastiske datter å når jeg er sammen med hun så er det all fokus på hun å da bruker jeg ikke tiden på å tenke på valg å avgjørelser. Det er noe som er viktig for meg å legge all fokuset på min datter i hverdagen så derfor blir det til å andre prioritere tiden på å tenke på hvilken valg som jeg føler ut ifra situasjonene er rett å gjøre med tanke på min datter.

Mina Adeline kommer alltid først uansett hva!


#mammablogg  #alenemor  #barn  #personlig  
 

En fin liten forandring på helgen

Dagen i dag har vert super bra. Den startet at jeg våknet til varme kanel svinger som mamma hadde laget. Dette var så fantastisk å våkne til å de smakte så godt! Mamma hadde laget de uten q-melk å egg siden jeg må holde meg borte ifra alt som inneholder q-melk siden mini reagerer på q-melk proteinene.

Etter vi hadde spist di fantastiske kanel snurrene å Adeline også hadde fått mat, var det på tide å reise til Kristiansand til kiropraktoren som Adeline skulle til i dag.

Adeline var super fornøyd å koste seg så bare det i dag også hos kiropraktoren. Det var så godt å se hvordan hun nyter behandlingen å også se den gode virkningen som behandlingen har.

Senere var vi rundt litt i sørlandsparken siden vi ventet på en venninne av meg skulle bli ferdig på skolen. Hun skulle nemlig være med meg hjem å være på overnatting :)

Så nå sitter vi her å slapper av å koser oss med film på tv'en. Er utrolig kjekt å ha besøk av en venninne og få litt forandring på kvelden siden det er helg.

Hva gjør dere i kveld?
Har dere vert ute på noe kjekt i dag?

Xoxo,
Xtine Michelle

Del 2: Alene, men det går bra!


Det var aldri en tanke som slo meg at dette kunne skje. Det skulle være en glede som skulle deles som en fremtidig familie, ikke noe en skulle gå igjennom alene. Ting kan bli snudd på hode før en vet ord av det! Velkommen til blogg innlegget som forteller noen av mine tanker rundt å gå igjennom en graviditet som førstegangs fødende alene og kommende alene mamma.
 

Tidligere har jeg delt starten på svangerskapet mitt og tankene rundt det å gå igjennom dette alene. Nå er jeg kommet i slutten av svangerskapet og ønsker å dele noen av utfordringene og tankene mine rundt alt som har skjedd til nå å hvordan jeg føler rundt akkurat dette og hvordan jeg har klart meg igjennom det så langt. 

Som jeg har nevnt tidligere så vet jeg at jeg er ikke den eneste som går igjennom et svangerskap alene og er heller ikke den eneste som er førstegangs fødene og alene. Jeg vet det er mange der ute som er alene mor eller kommende alene mor. Men vet at hver enkelt har sin måte å håndtere dette på og alle tankene som føler meg i et svangerskap der en står mer eller mindre alene. Jeg har heldigvis hatt og for alltid kommer til å ha en fantastisk mamma som har hjulpet meg og kommer til å hjelpe meg fram igjennom. Hun har alltid vært der for meg og jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten hun. Samtidig har jeg også hatt og har enda fantastiske venner som har støttet meg og hvert der for meg så langt og som jeg også vet kommer til å være der videre for meg. Noe jeg er utrolig takknemlig for. 



 En dag om gangen
Jeg fokuserer mye på å ta en dag om gangen. Jeg prøver å tenke positivt å se og holde fast på det positive i hverdagen om det som jeg har rundt meg (av familie, venner, min kjære mor og de fantastiske dyrene vi har og ikke minst den fantastiske datteren min som jeg får bære fram). Jeg føler fort det blir for mye å begynne å planlegge alt som kommer fram igjennom i tiden ettersom jeg ikke kan hvite fremtiden eller noe. Derfor synes jeg det er viktig å være takknemlig for det en har for hver dag og det fantastiske en får oppleve i hverdagen. Ingen dager er like men alle dager har noe bra i seg uansett, en må bare finne det og holde fast på det hver dag. 


Følelsene med alle forandringene
Det er mye som har forandret seg både i hode mitt og kroppen min. De tingene folk ser best som har forandret seg er jo selvfølgelig kroppen min. I starten var det veldig vanskelig å akseptere disse forandringene men når tiden gikk og jeg ble mer vant til det og så bedre at det faktisk var baby mage jeg hadde fått så ble det litt bedre. Og da jeg begynte å kjenne liv ble alt annerledes. Jeg begynte å være stolt over magen min og kroppen min. Jeg forsto mer da og når jeg så på ultralydene som jeg har vert på opp igjennom i svangerskapet mitt så fikk det meg til å se alt på en annen måte. En måte der jeg strålte! Tenk min kropp klarer å bære fram en fantastisk liten baby. Jeg begynte å klare å gå mer med stramme gensere og topper. Jeg begynte å gå mer i stramme bokser og taits og følte meg rett å slett komfortabel med det. Jeg gikk med hode hevet og var rett å slett stolt! Forandringene i hode mitt, har mer eller mindre gått gradvis og jeg har ikke merket det så veldig. I senere tid har jeg lagt litt merke til det på den måten at jeg klarer å kommunisere med andre rundt meg på en lettere måte. Jeg har også fått hørt mer at valg jeg har tatt og valg ut ifra forskjellige situasjoner har vert mer voksent av meg enn hva det var før. Jeg synes jo dette er litt merkelig men jeg stoler på de som har sakt det og kjenner meg å ser forandringene som har skjedd i hode mitt. Det høres nokk utrolig teit ut når jeg prøver å forklare det men kan dessverre ikke forklare det bedre for jeg vet ikke mer selv om det. Vet det er normalt at det skjer forandringer i hode og sånn men merker det ikke selv på den måten så andre som står meg nær merker det.



Den største utfordringen å akseptere til nå ang kroppen min
Strekk merkene mine er definitivt det som har vert mest vanskelige for meg å akseptere. Men jeg har klart det å det er såpass normalt å få merker på kroppen sin siden det er en så stor påkjenning for kroppen å vokse så fort så den gjør og med å bære fram et barn. Men har klart å akseptere det bedre og tenker mer at det er merker som viser hvor fantastisk kroppen min også kan være med å klare å bære fram et barn. Hvert eneste merke på kroppen min er et tegn på at det har bert fram datteren min og at hun har ligget godt og trykt inni magen min. Jeg er rett å slett stolt over at kroppen min er i stand til å bære fram noe så fantastisk så et barn og at jeg har fått muligheten til å få det største jeg noen gang kan få, nemlig et barn!

Det går ikke alltid som en ønsker
Jeg er fult klar over at noen tenker at jeg ikke skal sitte å klage over at jeg er alene og går igjennom svangerskapet mitt alene osv. En del tenker at jeg har valgt det selv, men sannheten er NEI! Jeg har ikke det. Det er ikke alltid at alt blir så en ønsker å har sett for seg, av å til er det ikke alt blir som en ønsker. Mitt største ønske var og kunne få ha familie når barnet mitt skulle komme til verden, jeg ønsket at barnet mitt skulle få vokse opp i et hjem med en mor og en far osv. Jeg har aldri ønsket på noen måter og bli alene mor og alt som følger med der. Jeg sitter ikke å klager over at jeg er kommende alene mor og at jeg går igjennom dette svangerskapet alene osv. Jeg har akseptert at det er sånn det er å sånn det blir men samtidig så er jeg åpen å snakker om mine tanker og følelser rundt det å gå igjennom det. Ingen takler ting likt og ingen tenker likt osv, så jeg er aldri ute etter å sitte å klage men fortelle min historie med hvordan jeg takler dette.

Følelser
Som nevn tidligere så har ting generelt bydd på utfordringer, jeg skulle ønsker jeg ikke var alene. Jeg skulle ønsker jeg hadde en mann på siden av meg som kunne støtte meg, følt meg bra nokk for, en sto gledet seg sammen med meg som en kommende familie egentlig skal. En som kunne stilt opp for meg på de måtene enn vanligvis skal som kommende familie. Det å kunne ha en mann på siden av seg som finn kjenne livet i magen, se bilder av babyen og som var med å tenkte å planla hvor fantastisk ting kom til å bli og som kunne være med å drømme seg bort i den store og ubeskrivelige opplevelsen som er i gang og som er i vente. Men bare å kunne følt seg fin og god nokk for en mann som elsket deg over alt og barnet hadde betydd så mye. Jeg savner veldig og føle at jeg ser fin ut, og få den støtten og de ordene som er gode å høre. En som kan hjelpe deg opp når du ikke kommer deg opp på natten pga smerter og ubehag fordi magen har blitt så stor, en som kan hjelpe deg med å få på klær eller sko som er vanskelig, en som kan hjelpe deg med hva enn det er du trenger hjelp til for å kare det fordi magen har blitt stor å begynt å by på utfordringer i hverdagen. 

Heldigvis har jeg fantastiske venner og en fantastisk mamma som hjelper meg og støtter meg. Jeg hvet ikke hva jeg skulle ha gjort uten de. De betyr så ubeskrivelig mye for meg at jeg finner ikke ord. De hører på meg når jeg har vont, ubehag osv og lytter og føler med meg. De støtter meg i vanskelige stunder som kommer og som selvfølgelig forsvinner igjen, men de er der for meg. De hjelper meg og gjør så mye mer bra for meg enn hva de er klar over. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten de. 



Hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke hadde hatt mamma
Magen vokser og blir større og dette gjør at vanlige hverdags ting blir litt mer vanskelig og få til å gjøre. Barbering er blitt en risiko sport, komme seg opp av senga er til tider umulig, komme meg opp av sofaen er til tider også umulig. Har til tider hatt store bekken løsning smerter og ikke klart og gå, er på grensa med å få svangerskaps diabetes, sterke og smertefulle kynnere. Hvordan har jeg klart å håndtere dette? Jeg har en fantastisk mamma som hjelper meg. Hun stiller opp og er der for meg hele tiden. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt hun. Hun står opp om nettene når jeg trenger hjelp med å komme meg opp av senga så jeg kan klare å få kommet meg på do eller å fylle vann siden jeg drikker såpass mye vann. Hun hjelper meg opp av sofaen når jeg ikke klarer og komme meg opp der ifra. Hun har støttet meg når jeg har gått når bekkenløsningen har vert så smertefull at bena nesten har svikta. Hun har kjørt meg på legevakt og til jordmor og hjulpet meg så godt hun har klart når jeg har hatt så sterke kynnere at tårene bare har trillet ned over kinnet og jeg ikke har klart og puste nesten. Hun har roet med ned når jeg har ligget i sengen med store smerter. Hun hjelper meg nå med hvordan jeg skal ha kostholdet mitt med tanke på at jeg er i faresonen for å få svangerskaps diabetes. Hun hjelper meg med å få meg sko og klær som jeg ikke klarer å få på meg. Hun er bare helt fantastisk og jeg vet som sakt ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hun. 

Fødselen
Fødselen gruer jeg med veldig til, men har bestemt meg for hvem jeg ønsker skal være med meg osv. Jeg kommer til å skrive mer ang fødselen i eget innlegg istedenfor her. Så om dere ønsker å hvite mer om den så kommer det etter hvert.



En større glede finnes ikke
Uansett hvor tøft ting er til tider, hvor mye smerter og ubehag som til tider er der. Hvor store forandringer det er på kroppen og i hode osv. Så er jeg utrolig glad og takknemlig for at jeg få bære fram min vakre datter. At jeg skal bli mamma nå om bare noen uker gleder jeg meg veldig til. Jeg angrer ikke i det hele tatt på at jeg har fått muligheten for å oppleve dette. Alene eller ikke, jeg vet jeg klarer dette og jeg vet dette skal gå bra. Jeg elsker datteren min allerede og gleder meg noe helt sykt til hun kommer. Alt som jeg har gått igjennom i dette svangerskapet og enda har i vente er 100 % vert det. Jeg vet jeg kommer til å bli en sterkere person fysisk og psykisk etter dette og det er ingen negativ ting i det hele tatt. Jeg har aldri kjent på en så stor glede som det den lille jenta mi gir meg hver eneste dag. Jeg er bare så takknemlig. Men hvem hadde ikke vert det?

Ønsker å informere om
Når jeg skriver på bloggen min, skriver jeg om meg å mitt liv. Jeg skriver aldri for å trykke noen ned på noen slags måter. Jeg skriver ikke om andre folk eller nevner noen andre uten at det er folk jeg vet synes det er okei. Jeg har valgt å ikke skrive om noen ting her fordi det er privat. Det er ikke alt jeg ønsker å dele med alle rundt, derfor har jeg valgt og skrive om meg å mitt liv, mine meninger og tanker. IKKE andre sine J

Jeg kommer til å skrive mer fram igjennom om dette å hvordan jeg håndterer dette osv. Så om dere ønsker å hvite mer så er det bare å følge med. Hvis noen av dere lurer på noe om hvordan jeg håndterer og takkler dette som alene så er det bare å spørre så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan. Jeg svarer å publiserer ikke spørsmål som handler om andre i bloggen min.
 

Xoxo,
Xtine Michelle 



Fotograf: Bente Broberg (Broberg Foto)
Facebook side:
https://www.facebook.com/pages/Broberg-Foto/172892266203427




Innfo: 
- Dere kan like siden til bloggen min på 
facebook her om dere ønsker! 
*Dere vil lettere og raskere klare og følge med 
på den siden med nye oppdateringer på bloggen
ettersom det blir lagt ut med en gang der.

Del 1: Alene, men det går bra!

Det var aldri en tanke som slo meg at dette kunne skje. Det skulle være en glede som skulle deles som en fremtidig familie, ikke noe en skulle gå igjennom alene. Ting kan bli snudd på hode før en vet ord av det! Velkommen til blogg innlegget som forteller noen av mine tanker rundt å gå igjennom en graviditet som førstegangs fødende alene og kommende alene mamma.


Jeg fikk oppleve i fjor den gleden av å få en positiv graviditets test som deretter forandret min hverdag og mitt liv. Jeg var forlovet og i et stabilt forhold, så tanken rundt å ende opp som førstegangs fødende alene var aldri en tanke som streifet hode mitt. Ting ble brått forandret på nyåret
(jeg ønsker IKKE å utdype det på noe slags måte. Det er en tid som jeg velger å legge bak meg, å heller se framover. Kommer dessverre ikke til å svare på spørsmål heller ang det) og er nå alene i mitt første svangerskap å er kommende alene mamma.


Jeg vet jeg ikke er alene i å gå igjennom svangerskap alene og heller ikke i og bli kommende alene mamma, og ingen sin situasjon med dette er likt. Men jeg tror det er tøft på hver sin måte uansett hvem som går igjennom det. Graviditeten i seg selv er jo en stor glede og en gave til å få oppleve, men drømmen er jo alltid å få dele denne gleden og gaven sammen med noen som en familie eller kommende familie som noen nok vil kalle det. Helt siden jeg var liten har jeg alltid satt familie veldig høyt. Familien jeg er vokst opp i har alltid betydd mye for meg og deretter høytider også. Så jeg så alltid for meg at når den tiden kom der jeg skulle få min første unge så skulle dette bli min start på å få min egen familie. Men er jo ikke alltid at det enn ønsker kan bli sånn som en vil. Enn kan jo si mange ganger, ?hadde enn fått tiden om igjen kunne det blitt annerledes og blitt jort annerledes.? men samtidig så hadde det ikke blitt noe forskjell uansett, den kan ikke gå tilbake i tid og gjøre noe annerledes når det allerede har blitt jort. Det hadde dessverre nok blitt på samme måte. Vi er bare mennesker vi alle, og ingen kan forutse hvordan situasjoner vil bli. Derfor har jeg valgt å ikke se tilbake på tiden jeg har hatt med sorg, jeg ser heller fram over å gleder meg over det jeg nå har og min fantastiske prinsesse som ligger i magen min og som kommer til verden i August. Jeg vet jeg har en fantastisk tid i vente og jeg gleder meg til den. Føler det er viktig å se fram over med en positiv holdning, for negativitet kommer enn ikke langt med her i livet.

 

Følelsen og tankene min rundt det å gå igjennom det første svangerskapet alene.
Jeg skal aldri si at det er noe lett ting å gå igjennom alene. Alle sitt svangerskap er jo forskjellig og jeg vet ikke hvordan det kommer til å bli frem igjennom i svangerskapet, jeg vet bare hvordan det har vert fram til nå. Manger er dårlige i svangerskapet og mange har det helt fint og er ikke så dårlige. Svangerskapet mitt til nå har vert opp å ned. Jeg har vert veldig dårlig (kvalm, vont i hode, slapp osv). Jeg fikk også bekken plager veldig tidlig og sliter enda med dette, men jeg lar ikke noe av det trykke meg ned. Jeg står på så godt jeg kan men samtidig med begrensning. Ente på krykker for noen uker siden ettersom jeg har store vansker med å gå til tider pga bekken plagene. Men jeg har en fantastisk mor som hjelper meg mye og stiller kjempe bra opp for meg. Hun har hjulpet veldig mye og hjulpet meg rundt når jeg ikke har klart å gått selv (der hun har støttet meg osv). 


Jeg forstår jo ikke alt som skjer med kroppen min ettersom alt dette er nytt for meg. Ble til å med overrasket når jeg kjente at magen min var hard der jenta mi ligger inni magen. Jeg viste ikke en gang at magen ble hardere der (høres nok kjempe teit ut, men det sier bare sitt med hvor lite jeg vet om dette). Føler jeg blir rikere på nye opplevelser med hva som skjer i graviditeten nesten hver dag. Er aldri noe som ikke er spennende.

Jeg leser jo mye, og prøver å forstå bedre ut ifra det med hva som skjer i kroppen min og hvordan utviklingen til ungen min er osv. Det har hjulpet meg en godt del, og helsesøster har også vert til god hjelp med å fortelle så jeg kan forstå det bedre. Så jeg lærer underveis.

 Gleden er der hver dag!
Det går ikke en dag uten at jeg gleder meg over hun lille i magen min. Det er ubeskrivelig hver gang jeg kjenner liv i magen, hører hjertelyden hennes, ser henne på ultralyd og ser magen vokse. Jeg kunne aldri bedt om en mer fantastisk opplevelse enn dette. Hun er alt for meg allerede og jeg gleder meg mer enn ord kan beskrive når jeg kan sitte og se på henne og nyte det fantastiske synet av hun og kjenne den ubeskrivelige følelsen av å være så heldig og være hennes mamma. Jeg gleder meg så utrolig mye at jeg kan nesten ikke vente, hehe. Jeg vet at hverdagen min og live mitt kommer til å bli helt forandret når hun er født, men samtidig er de forandringene så fantastiske at jeg gleder meg bare, uansett hvor lite jeg vet om hvordan det blir og hva jeg har i vente. Jeg vet bare at det er en ubeskrivelig positivitet hun vil la meg oppleve, og jeg vil gjøre alt for at hun skal ha det best mulig. Hun er som sakt alt for meg allerede.

Tøft alene.
Generelt har ting bydd på en utfordring allerede, og jeg skulle ønske jeg ikke var alene. Jeg er heldig som har en fantastisk mor og venner som stiller opp og som jeg kan dele hvordan svangerskapet mitt er allerede og andre ting innen det. Jeg vet det hadde vert enda tøffere hadde jeg ikke hatt det. Jeg har en mor som gir meg pågangsmot og styrke og hun støtter meg uansett og det er jeg utrolig glad for. Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort hvis det ikke var for hun.

Jeg skulle jo selvfølgelig ønske at jeg hadde en mann som hadde stått med min side igjennom dette og gledet seg med meg på den måten som en kommende ny familie ville gjort. Men nå er ikke situasjonen sånn, så jeg er takknemlig for det jeg har av folk som gleder seg på mine vegne og som er der for meg. Om jeg ikke har den kommende familie med en mann også som går igjennom dette sammen med meg, så har jeg jenta mi og sammen vil vi to få en nydelig liten familie sammen og selvfølgelig har jeg dyrene mine som også er alt for meg så alt i alt en nydelig familie.

  



Klage, nei takk!
Jeg er ikke ute etter å klage, jeg bare forteller mine tanker og opplevelser så langt oppi alt med graviditeten min og tankene fram over. Jeg har det fint og jeg har mye og glede meg til frem over. Ting som har vert en liten utfordring i svangerskapet så langt, ser jeg på som normalt å gå igjennom i et svangerskap og jeg er ikke alene som går igjennom mye av dette. Jeg får jo tross alt noe helt fantastisk tilbake for de smertene, kvalmen, hodeverket osv som et svangerskap kan by på.


Det er mye tanker rundt alt i et svangerskap og med alle forandringer som skjer i kroppen og fysiske forandringer som skjer med kroppen. Å akseptere dette kan være lett for noen og litt vanskeligere for andre. Jeg kommer ti å skrive etter hvert om hvordan det er for meg å akseptere disse forandringene og tankene rundt alt som følger i et svangerskap og generelt. Så om du ønsker å vite mer om hvordan jeg håndterer dette så er det bare å følge med videre. Hvis noen lurer på hvordan jeg håndterer noe i svangerskapet mitt så er det bare å spørre.

Xoxo,
Xtine Michelle 

Follow on Bloglovin Bloggist.no - Toppliste for bloggere Blogglisten