Den setningen fikk meg til å tenke. Den har svevet rundt i hode mitt, men lengre bak. Det har vert hindringer som har blokkert den litt – til i dag, til nå. Hvis vi alle tar ting som det kommer å ikke fremskynder noe. Lar alt falle naturlig når tiden er inne. Hvis vi alle bare fokuserer på å leve å være oss selv. Ikke lar negative tanker strømme gjennom oss. Ikke lar oss dømme andre uten mål å mening. For det å bruke energi på å dømme andre det skaper jo egentlig bare en negativ prosess å det gjør at vi tar over styringen på å la ting falle naturlig å la det skje hvis det er ment det skal skje. Så lar vi egentlig ting falle naturlig hvis vi tar over prosesser i livet og gjør handlinger som vi selv bestemmer over? Lar vi egentlig ting komme som det kommer, hvis vi setter opp en mur og tar over prosessen?
egentlig gjør vi jo ikke det. Hvis vi skal ta ting som det kommer, la det falle seg naturlig og la det skje som det skjer. Da kan vi ikke la følelser ta over, om det er sinne eller noen som helst negative følelser. Det er faktisk bare positive følelser vi egentlig kan la styre over det å ta ting som det kommer. For vi mennesker er blitt formet over å reflektere over alt på både negative og positive måter. Da vi var små levde vi i øyeblikket. Vi lot alt komme naturlig og vi over tenkte ikke noe. Det var når vi var små vi var gode til å ta ting som det kommer uten å ha noe innvirkning på å styre over noe som helst.
Jeg har opplevd å høre ifra flere mennesker at de tar ting og hendelser som det kommer. Men sannheten er den at de gjør jo faktisk ikke det. De tror de gjør det, men de tar styringen over situasjonene å former dem etter deres egne ønsker. Ønsker de f.eks å vinne i lotto så jobber de iherdig om å vinne i lotto. De kjøper på lodd etter lodd, de tenker å styrer fælt. Vinner de ikke så reagerer de. Da lar de jo ikke det å vinne i lotto komme når det kommer. For da kjøper du f.eks lodd en gang i uken å bare lar loddet være like normalt som skiven på bordet hver morgen. Du reflekterer ikke over med følelser som skaper irritasjon over at du ikke vant og hvor mange uker du egentlig har prøvd å vinne på det loddet som er blitt kjøpt.
Det samme med kjærligheten. Der får jeg så ofte høre “jeg tar det som det kommer. Jeg fremskynder ikke noe å jeg stresser ikke over det”. Men i nesten alle situasjonene jeg har sett det så gjør de jo ikke som de sier. De reflekterer uendelig mye over kjærligheten. de tenker å analyserer den personen de møter. De kjenner kanskje at hjerte sier noe, men kanskje det ikke føles som at tiden er inne for å kunne ha tid i livet til å dele det med en annen person også. Kanskje den personen ikke er som kjærlighets historien i sist film enn så. Kanskje den personen gir for mye eller for lite. Uansett hva det nå enn er så lar vi alle tankene og følelsene ta over. Vi lar ikke universet og energiene i oss bestemme, vi lar våre tanker bestemme. For hvis vi egentlig bare tar ting som det kommer å lar tiden/universet/energien som faktisk er oss bak formen vår som et menneske bestemme, da bør vi senke skuldrene og puste ut. Vi bør slappe av å la alt falle på plass slik som det er ment at det skal. Vi bør ikke sitte å analysere om den personen der gjorde alt slik enn selv ønsker. Vi bør ikke bruke tid på å la oss selv bli noe som helst negativ følelse over for den personen. Fordi vi lærer å kjenne personen over tid, slik som enn egentlig har bak alt sittet å sakt. For vi snakker jo ikke helt sant om vi sitter å sier at vi tar det som det kommer, men egentlig så sitter vi å bestemmer over hvordan vi selv vil alt skal være.
Da blir det bedre å si. Jeg ønsker å ta ting som det kommer, men jeg merker jeg har en lag vei å gå. Jeg merker jeg må klare å la energien i livet ta over å vise meg hva som er riktig for meg og mitt liv, la energiene møtes og gi dem lov til å bli et. Jeg må slutte å analysere og bestemme. Jeg må slutte å la frykt bli realitet, la frykt bli til sinne fordi jeg bak alt egentlig er redd og ønsker å skytte mennesker som kanskje er riktige for meg bort. Det er så uendelig mye enn må klare å akseptere å bli klar til å gå slipp på å la universet og det langt ovenfor hver av oss begynne å ta litt mer styringen enn å tro at vi er mesteren selv. For tar du egentlig ting som det kommer? klarer du å la alt falle naturlig ut ifra å la noen negative følelser komme i veien? klarer du å ha senkete skuldre og bare akseptere slik som ting blir servert til deg i ditt liv? eller må du ha en mening og kontroll over det? For hvis du må det – da tar du virkelig ikke ting som det kommer å lar det ikke falle seg naturlig.
