Jeg faller. et uendelig fall. jeg kan se bakken nerme seg men realiteten slår meg ikke. jeg bare skyver neste ting bak meg, jeg svever videre å tror at det å fortrenge er det som funker best. som om jeg fester det på en kles henger å skyver det langt bak. jeg faller videre å begeret bare fyller seg opp, kleshengerenne tar større å større plass, for innholdet blir mer å mer. jeg tror jeg har lært og fly i det lange fallet, men smellen den kommer.. den kommer om jeg vil eller ikke vil. den kom så uventet å brått – den kom så hardt at jeg ikke vert hvordan jeg skal håndtere det eller sette ord på det.
det er som et mørkt svart hull er i meg. kroppen min er et skall – som om den er programert til å smile slik at andre tror jeg har det så fint og flott. som om jeg lever på en uendelig flott rosa sky, men så har jeg egentlig falt igjennom torden skyen og havnet i betongen på karl johan gaten. (okei ikke bokstavelig talt den gaten eller bokstavelig talt, men dere forstår poenget) Det er som regnet faller ned i meg, og tårene bare faller ifra mine kinn som niagara fossen. et enormt ras faller over meg og jeg har ikke kontroll over noe. Det eneste jeg har kontroll over er hva jeg klarer til slutt å kjenne på følelser. En enorm tomhet, trishtet, fortapt, forlatt, ensom og alene – det er noe av ordene som beskriver noe av de følelsenne som flyr rundt inni det store mørke rommet som har blitt fult over av det mørke og vonde innholdet ifra begeret mitt.
kunne jeg ikke bare fått ha bunden på begeret mitt som en sil, der innholdet renner ut og begeret aldri renner over. For jeg vet ikke hvor jeg skal begynne å klare å gripe fatt i tingene som har samlet seg opp. jeg føler meg så alene og tatt av alle følelsenne og hendelser som jeg ikke har konfrontert megselv med der og da når det har skjedd. jeg vil bare ha kontroll over min egen kropp igjen, med tanker og følelser, tårer og smil, jeg vil bare få være meg og ikke være en smilende utgave som ikke smiler inni meg. jeg vil være glad, lykkelig og den ekte meg. jeg vil opp ifra bakken – men jeg vet ikke enda hvordan.
eneste jeg vet er at dagen kommer der jeg kommer meg ovenpå igjen, jeg trenger bare tid. og jeg trenger å klare og gripe fatt i det – sette ord på det, og håndtere å kjenne på det enn å bare skyve det bort.
