sosial redsel

I alle år har smilet vert på plass, jeg har vert sosial og jobber med en sosial jobb. Det som er så greit med Internett og sosiale medier er lett – jeg kan skule det indre. Jeg kan skule min redsel, tanker, usikkerhet, følelser, osv. Men det kommer et punkt i livet der det sier stopp, og brutalt sett faktisk stopper. Usikkerheten kommer frem, redselen kommer til syne, og den masken som har reddet meg visner mer å mer bort. Ønsker jeg det egentlig, ønsker jeg å lette på trykket å få det ut? Svaret er både ja og nei, men her kommer den uansett. Det er på tide og gå ut av komfortsonen min igjen. Og denne gang for min egen del! 

Folk smiler, sier hei, kjenner meg igjen og kjenner til meg. Folk snakker og viser at jeg er en person dem kjenner til, men jeg kjenner ikke til dem i det hele. De siste helgene og månedene som jeg har vert mer sosial, gått ut i den skumle verden og blitt kjent med mennesker, har jeg flere ganger blitt kjent igjen ifra sosiale medier. Ikke at det er galt på noen måte, men dem tror de kjenner meg for de kjenner den offentlige meg ifra sosiale medier, og ja det er meg men det er ikke hele meg og min hverdag – mitt liv. De kjenner en liten brøkdel av en stor helhet, og jeg kjenner ikke dem på noen som helst måte. Vell er det koselig å hyggelig når andre mennesker tar kontakt, men den siste tiden har jeg måttet gå i dybden av megselv og da kom er realitet opp som er skremmende. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg har i de fleste år gått i samme omgivelser, ergo trygge omgivelser fordi det er kjente omgivelser som jeg kjenner. Jeg har vert sosial på medier men ikke sosial i omverden. Venner har jeg, men det er venner som kjenner meg for den jeg er – de kjenner min historie og min bagasje. De kjenner den tolmodige michelle som kan være tolmodig i noen minutter og den ADHD michelle som ikke eier tolmodighet og er full av impulser og snakker ifra leveren. De kjenner den sprudlende, glade og sårbare meg, og de kjenner den usikre og redde meg. De kjenner meg for den jeg er og jeg kan slappe av fordi dem forstår meg uten å reagere. Men det som jeg virkelig ønsker er å utvide vennekretsen, bli kjent med flere mennesker, være sosial uten og være meg uten å trykke megselv ned. Men det som overrasker meg er redselen som kommer frem, redselen for å være meg, kunne bli akseptert for den jeg er. Redselen for at ADHD en og impulsen tar over, redselen for å være for mye meg – for det er alltid det som har blitt smelt tilbake på meg der mennesker sier jeg er masete, krevende, og rett å slett ikke bra nokk for den jeg er. Og vips – ja så var dem forsvunnet bort ifra mitt liv, uten at jeg ønsket. Dette har skjedd så uendelig mange ganger at jeg faktisk har blitt redd. Jeg innser at jeg er faktisk redd når jeg blir kjent med nye mennesker pga jeg er redd for når dem plutselig bare forsvinner ut av livet mitt, redd for når det negative ordene kommer, redd for å ikke bli godtatt for den jeg er. Jeg er meg men jeg er redd for å være meg, selv om jeg ikke kan være noen andre. 

Jeg trodde aldri dette var en realitet, men sannheten er at det er det. Jeg prøver så godt jeg kan å bli kjent med nye mennesker, utvide vennekretsen, men bak alt som ikke blir sakt så er det en enorm stor redsel og jeg ønsker å ta kontakt med de nye jeg blir kjent med, men samtidig er jeg redd. 

Dette er jo helt absurd spør dere meg, og ikke har jeg klart å sette ord på noe av dette tidligere, fordi jeg ikke har innsett dette før nå. Men en ting vet jeg innerst inne, det skal aldri få stoppe meg og de ekte menneskene som er ment for å være i live mitt er der og blir der, om de er påvei inn i mitt liv, allerede er der eller nye som er ment skal komme i live mitt så blir dem der hvis det er de som er ekte og gode. Vell er vell alle gode på hver sin måte, bare ikke alltid alle er gode for alle, og noen mennesker passer bedre i samme omgivelser enn andre. Jeg må bare få bort min sosiale redsel og redsel for å være en burde for andre. 

Dette er somsakt super skummelt å dele, men for å lette litt inni megselv velger jeg å gjøre det. Det hjelper jo ikke å stenge meg inni megselv. Så om du er bekjent, venn eller familie medlem eller hva enn du er i mitt liv, aldri ta dette rettet mot noen av dere. Det er ikke noe som er ment til noen, men det er indre følelser som er vanskelige for meg og som jeg ikke har klart å sette ord på før nå. Ta heller kontakt å vis at dere er der, for jeg setter pris på dere alle – det er bare min redsel som tar over iblant og redsel for at jeg skal miste noen av dere alle.