Nattens mysterie

Øynene sklir igjen men… plutselig hører jeg en liten barne stemme si “Skal bare legge en plan først”. Øynene mine spretter opp tankene flyr, er hun våken! Hva skal hun legge en plan for, hva er det nå hun tenker å gjøre. Ikke mer rampestreker – plis! Det er jo natt nå..

Mørket har senket seg. Den uvanlige stillheten i huset har kommet, der enn kan høre en nål falle i bakken. Uten tvil har kvelden kommet. Månen er oppe på himmelen med tusenvis av vakre stjerner rundt seg. Nattens timer flyr forbi og jeg vet i mitt stille sinn at jeg må krype under dynene å la den neste dagen trippe inn. Sofaen blir for god, øynene blir små tunge men samtidig ikke helt klare til å finne sengen. Det er som månen lyser sterkere for å nå mine øyner å få meg til å inne at nå er det kveld.

Når jeg endelig klarer å ta bena fatt føler de som bly der jeg skal stabbe meg opp trappen, tanken slår meg at jeg skulle nokk lagt meg for en stund siden. Jeg ble fanget i stilheten, i roen og i en tv boks som fanget min oppmerksomhet litt for godt. Nattens mørke ble i den dypeste mørkhet der månen lyse så vakkert og sterkt opp. Det var som den dyttet meg opp av sofaen, som er grunnen for at jeg nå står på bena mine som er tunge som bly. Rolig valser jeg meg opp trappen og et vakkert syn av en liten jente som sover så flott i min seng er det som møter meg. Det er morsomt hvordan hun synes min seng er mye mer stas å sove i nå enn sin egen, men det er nokk bare en liten forbigående fase som snart går over. Vell nyter jeg tiden der hun sover i sengen min og jeg må ta meg i å stoppe opp å tenke på hvordan hun ligger der som en engel med glorie over hode. Stopper opp da tankene om hvor snill og englebarn jeg har som aldri gjør noe galt. Underbevisstheten min ler av meg. Hva er det jeg står å tenker nå, hun som nylig lekte kunstner på veggen min, som står på hode å nekter å kle seg når klokken tikker i en susende fart på tider der jeg vil stoppe den, når trassen kikker inn å alt bare er galt, når mamma sine ord er tomme ord for hun vil heller gjøre mer hva hun vil og ikke hva mamma sier. Ja så forstår jeg at underbevisstheten min har rett, ikke har jeg et englebarn som aldri gjør noe galt, men hun lå der så vakkert å uskyldig og sov ? det er jo ikke rart tankene mine fløy over i de tankene der. Men jeg viste i mitt stille sinn at jeg har en utrolig snill datter med et stort hjerte, som er godheten selv og at alle barn i den alderen har sine fantestreker som de tester ut. De er jo i en fase der ting skal prøves å læres, grenser skal bli testet og forstått. Det er en fase i livet der de skal lære å forstå å kjenne seg selv bedre, en fase der enn lærer uendelig mye. En viktig fase som for foreldre kan være en prøvelse men som ender fantastisk.

jeg når sengen, prøver å få litt plass der lille M.A ligger på tvers å vet å ta ¾ av sengen. Vell å merke en stor dobbel seng klare hun å ta så stop plass i, jeg stopper opp igjen klør meg i hode å klarer ikke forstå hvordan en jente på 3 år klarer å ta så stor klass ? når hun er så liten. Det skal jo være fysisk umulig, men realiteten slår jo mine øyner med at det er virkelig mulig. Jeg prøver å flytte litt på hun, og klarer å få kanten på sengen til å krølle meg sammen å legge meg på. Jeg puster lettet ut og er glad for at jeg hvert fall har egen dyne og pute! Jeg smiler å små ler for meg selv, barnet mitt bruker mer plass enn meg selv i den store dobbel sengen min. Ikke rart hun liker sengen min så godt for tiden, hun kan jo ligge i de rareste vinklene og måtene uten å falle på gulvet. Eller jo faktisk hun har jo klart å falle ned på gulvet da hun sov for noen dager siden. Jeg ler mer å må holde for munnen min så jeg ikke skal vekke lille M.A. Jeg kjemper mot tankene mine som mimrer å tenker på hvor heldig jeg er som har en så fantastisk datter å prøver og tvinge dem til å innse at det er natt og at jeg nå må sove.

Øynene sklir igjen men.. plutselig hører jeg en liten barne stemme si “Skal bare legge en plan først”. Øynene mine spretter opp tankene flyr, er hun våken! Hva skal hun legge en plan for, hva er det nå hun tenker å gjøre. Ikke mer rampestreker – plis! Det er jo natt nå.. Jeg snur meg å sjekker, hun sover!

Tankene flyr og jeg spør meg selv plan for hva? Hva i alle dager er det hun drømmer om, ettersom hun sier dette i søvne. Jeg flirer for meg selv, hun har vist begynt å legge planer for skøyerstreker når hun sover også nå. Jeg tørr nesten ikke tenke på hva som venter meg i morgen! Øynene mine sklir til slutt igjen da den tanken farer i hode mitt..

4 kommentarer