DEN MEST UTFRODRENDE TIDEN




Jeg tar meg selv i å tenke tilbake, mimre ifra de snart 3 årene som har godt. Ifra tiden da M.A var nyfødt og frem til nå. Jeg ser på både bilder og filmer, og sannelig får det frem gledes tårer ifra mine øyner. Det vekker så utrolig mange minner som jeg i den tiden jublet av glede for, men samtidig ikke så på den måten som jeg gjør nå. Den første latteren hennes fikk jeg på film, jeg husker enda hvordan den herlige latteren hennes fikk meg til å ta til tårer av så stor glede å hvordan det varmet mitt hjerte av å høre hennes latter for første gang. Det samme var det da hun rullet ifra mage til rygg - og rygg til mage, jeg ble så hoppende glad og stolt av M.A, og videre kan jeg remse opp hver ting som skjedde under den store og fantastiske utviklingen. 

Jeg husker også hvordan det var når jeg satt på sykehuset og følte meg som en ku! Jeg satt der med blodsprengte bryster og melkespreng, tårer i øynene med samtidig fortsatte å pumpe. Jeg husker enda hvor vondt det var, og samtidig hvordan jeg følte meg som en ku som satt på melking av en maskin. Det føltes så absurd ut, men samtidig var det realiteten. Jeg husker hvordan jeg presset meg igjennom time inn å time ut med å pumpe meg på denne grusomme maskinen, før jeg klarte å krype til kors å fortelle sykepleierne der hvordan brystene mine faktisk så ut pga dette. Jeg kunne ikke noe om det, og trodde dette var normalt, men det viste seg at sannelig skulle jeg lære mye bare på de første dagene som nybakt mamma. Jeg ente opp med å måtte håndmelke, og håndpumpe brystene mine og samtidig måtte smøre brystene med en krem. Videre husker jeg hvordan jeg jobbet iherdig med selve ammingen! Jeg hadde klokken på ring etter faste klokkeslett, og både la M.A til og samtidig måtte pumpe imellom hennes måltider. Jeg måtte stå opp om natten å både amme og pumpe, mens lille M.A heller bare ville sove. 

Jeg husker også første gang jeg fikk hun inn på romme mitt på sykehuset, hvordan jeg sto der fortvilet å spurte de som jobbet på sykehuset om jeg kunne kle på min eget barn. Det var jo mitt barn, og jeg bestemte over hun, men samtidig følte jeg at de hadde så mye de kunne si, og at siden hun lå på prematur avdelingen å nyfødt intensiv at jeg måtte høre om alt jeg gjorde. Jeg husker hvordan hun gren når hun fikk på seg klærne å jeg følte de snart kom springende inn å skulle ta ifra meg mitt eget barn. Jeg ringte fortvilet på og da en av de ansatte på sykehuset kom inn, forklarte jeg med tårer i øynene hvor fæl jeg følte meg å hvor redd jeg var da hun bare gren når jeg skulle kle på hun. Jeg må jo også legge ved at jeg tror de prøvde fortvilet å holde tilbake latteren, da en nybakt mamma står der å nesten griner og føler seg som et moster fordi barnet hennes griner å samtidig står der å forklarer å spør om dette er normalt. Det er jo nå som jeg tenker tilbake på det, virkelig morsomt! Det at et barn griner når det får på seg klær for første gang er jo helt naturlig. Barn liker ikke klær og er ikke vant til det. Noe jeg ikke kom på i det hele tatt når jeg sto der å fortvilet brukte sikkert 15-30 min bare på å få på barnet mitt klær å samtidig prøve å få hun til å ikke grine når jeg gjorde dette. Jeg var så forsiktig og jublet nesten da jeg klarte å få på hun klær for første gang. Det samme var det når jeg skulle skifte bleie på hun også første gang. Jeg ville hele tiden ha noen med meg, for jeg var så redd for å gjøre noe galt. Det følget jo ikke med noe bruksanvisning å jeg måtte lære alt. Det var noe helt annet å skifte bleie på et så lite barn og et prematur barn, enn de barna som jeg hadde jobbet med i barnehagen. Det kunne jo ikke sammenlignes engang. 

Første natten jeg hadde hun på soverommet mitt på sykehuset var direkte skummelt! Hun lå der så uskyldig og jeg ville holde hun inntil meg hele tiden. Jeg ville ha hun så nært til sengen min slik at jeg kunne passe på hun hele tiden. Jeg var redd for å ikke våken om natten for å amme hun, og fikk de på sykehuset til å komme å sjekke at jeg var våken. Jeg gren hver gang min mamma skulle gå, for jeg var så redd for at noe skulle skje med hun. Jeg var så full av følelser å redsel at jeg var overbeskyttende for både mitt barn og for alle andre rundt meg. Jeg turte ikke gå å dusje uten at en av de på sykehuset passet på M.A, jeg var livredd for å faktisk ta meg 30 min ifra sykehuset, for da følte jeg meg som den verste mammaen i verden. Men sannheten er jo den at de på sykehuset syntes jeg var en fantastisk mamma, og sa til meg at jeg hadde godt av å komme meg bort ifra sykehuset litt, og at de skulle ringe meg om det var noe og at de skulle passe på M.A som gull. 

Videre er det mange hendelser som jeg ser tilbake på, som bringer frem latter og rører meg til tårer. Det var en fantastisk tid, som jeg følte til tider ble veldig stressende. Når jeg var hjemme og skulle duske, dusjet jeg med døren åpen og hadde babycallen på badet samtidig, om M.A var våken så hadde jeg hun med inn på badet i vognen, og samtidig så hun hele tiden. Jeg var så overbeskyttende at det er ikke rart jeg følte det var stressende til tider. Alt gikk på klokkeslett å jeg kunne ikke gå noen min over tiden. Jeg var utrolig presis og passet på alt! 

Nå som jeg ser tilbake på den tiden, var det faktisk utrolig avslappende å herlig tid. Det var så spennende og alt var så nytt, samtidig som det var så fantastisk og vi lærte hele tiden sammen. jeg var så A4 på alt, noe som kan være både bra og ikke bra. Det å heller senke skuldrene skulle jeg gjort mer enn hva jeg gjorde. Nå der imot er det helt annerledes. M.A har blitt stor jente og blir snart 3 år. Hun har virkelig kommet i trass alderen, og tester grenser til det fulle. Hun har sine gullkorn som kommer frem både i u-tider og på morsomme tider. Noen ganger vil jeg helst bare legge meg ned å håpe jeg går i et med bakken slik at ingen ser meg, når hun sier ting som er direkte flaut. Husker enda hvordan hun kalte en mann for julenissen da vi gikk forbi han, og jeg prøvde å smile fint til denne mannen. Akkurat da han passerte oss tikket det frem ifra en barnemunn "se mamma, det er nissen".. Ja sannelig ble jeg tom for ord og ville bare skule meg og komme meg bort der ifra så fort som mulig. Og samtidig vet jeg at det bare er starten på alt som kommer til å komme på litt upassende tider. Jeg må jo også se humoren i det, og alle der ute vet jo at små barn sier ting uten å tenke seg om. Slik er det bare, men å være mammaen som går på siden av er til tider veldig flaut når like situasjoner oppstår. Hva skal enn liksom gjøre, enn kan ikke gjøre så mye annet enn å forklare barne sitt hva som egentlig er realiteten når slike ord blir sakt. Det er jo aldri ment støtende ifra barn, det er bare hva de tenker å tror. 

Jeg merker godt at denne tiden som vi er inni nå krever utrolig mye, det er mye som skal læres for både meg og M.A. Det er hun som tydelig er sjefen og styrer om vi skal klare å være presise til ting, eller om vi kommer litt for sent. Det er hun som styrer om hun vil legge seg å sove akkurat når jeg legger hun i sengen, eller om hun finner ut at hun skal drive en sirkus forestilling i sengen før søvnen kommer frem i øynene hennes. Det er ikke jeg som bestemmer, uansett hvor mye jeg skulle ønske det. Det er jeg som bestemmer og setter grenser, men samtidig kan jeg ikke trykke på en bryter når det er kveld, jeg kan ikke mate hun når hun ikke vil spise ved middags bordet. Jeg må jobbe på lag med hun, samtidig som jeg er bestemt og setter grenser. Det er sannelig ikke en lett ting, men jeg prøver så godt jeg kan. Det krever utrolig mye å samtidig er det veldig vanskelig til tider, men vi lærer underveis begge to. Alle må igjennom trass alderen og sannelig vil det komme nye trass tider når denne trass tiden er over. Det er en del av utviklingen å det å lære. Samtidig som noen dager er vanskeligere enn andre, fører det til noe bra. Vi lærer hvordan vi skal håndtere nye hendelser, nye følelser som hun får og viser, og vi lærer sammen og jobbe oss igjennom det. 

Det er frem til nå den mest utfordrende tiden, samtidig som det også er spennende. Det er nå jeg ser hvor lett tiden før når hun var mindre var, og slik vil det vell være ifra hver enn tid som enn går igjennom når enn ser tilbake på tiden før. Men uansett om jeg føler å synes at dette er den mest utfordrende tiden nå, så er det også viktig å få ferm at alle tider har hver sin sjarm. Det er fantastiske hendelser som oppstår i hver en dag, og da glemmer enn fort hvordan trassen som var for kanskje 5 min siden var. Enn lever i nuet og tar hver dag om gangen, og tar dag for dag og minutt for minutt. For sannelig blir jeg aldri utlært i å være en mamma, som jeg også vil påpeke at kan være en ekstrem sport til tider. Men mer om det kommer jeg tilbake til i eget innlegg. For hjertet mitt har virkelig fått trimme seg opptil flere ganger, men skumle hendelser som har satt spor i mitt mamma hjerte og gjort meg overbeskyttende på noen felt. 

Hvilken tid synes du er den mest utfordrende tiden? 

Kommentarer
Legg igjen en kommentar
Xtine Michelle

En liten og livlig jente ifra Rogaland! Men bor nå i Vest-Agder (Kvinesdal), og trives kjempe godt her. 15.07.13 ble jeg mamma for første gang til ei nydelig liten prinsesse, som ble født som prematur 5 uker før termin. På bloggen min kan dere lese om mitt liv som ung alene mamma, graviditeten jeg gikk igjennom og live mitt. Om du/dere har noe spørsmål eller om det er noe, så er det bare å legge igjen en kommentar eller å sende en mail (som dere finner knapp til over headeren min). Ved spørsmål ang sammarbeid/sponsing av bloggen min kan dere kontakte meg på: xtinemichelle.blogg@hotmail.com

xtinemichelle.blogg@hotmail.com
Follow on Bloglovin Bloggist.no - Toppliste for bloggere Blogglisten
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits