De siste dagene har vert dånd i bøtta. Jeg har følt meg totalt ubrukelig og sengen har vert det som har blitt min nye venn når M.A er i barnehagen. Vell å merke har sengen blitt en ufrivillig venn nå den siste uken, men satser på at jeg snart er oppe å går som vanlig igjen. Merkelig nokk tok vist Oslo turen mer på denne gangen enn jeg hadde trodd. Men slik er det, og jeg må bare se frem over å ta en dag om gangen.
En ting jeg har blitt flinkere på den siste tiden, spesielt den siste uken, er å sette pris på de små tingene jeg klarer å gjøre på en dag. Jeg har ikke energi nivået tilbake til normalt igjen enda, og derfor er det minimalt med gjøremål som jeg mestrer. Tårer har falt flere ganger hos meg i ren fortvilelse og sinne for at kroppen min har vert som den har den siste uken. Jeg har vert direkte fly forbanna over å føle meg fanget i min egen kropp. Men i dag klarte jeg å mestre en ny ting som jeg ikke har klart på en god stund! I dag var dagen kommet at jeg klarte å komme meg ut av rommet, ut av sengen og ut i god frisk luft.
Min kjære vakre ponny, sto så tolmodig å ventet da jeg kom i stallen i dag tidlig for å gi dem frokost etter M.A var levert i barnehagen. Jeg klarte å gjøre rent i boksen hans, og vi fikk litt koselig tid på morgenen sammen. Jeg merket hvordan det var godt å klare å gjøre litt stallarbeid i dag tidlig og det gledet meg mye. Jeg kjente i flere timer etterpå hvordan lysten tok over til at jeg ikke klarte å høre etter på kroppen min. Jeg ville så gjerne komme meg ut å trene Dropi (som hesten/ponnyen min heter). Som jeg har skrevet om tidligere er han enda under innridning. Jeg har ikke ridd han på en god stund, og jeg har følt meg helt forferdelig pga dette, men i dag var endelig dagen kommet.
Etter flere timer inne i sengen, klarte jeg og komme meg opp! Jeg dro med meg min kjære mamma ut, og sammen salte vi opp hver vår hest, og tok avsted på en flott og helt fantastisk ridetur! Det var vår første ridetur sammen der vi var bare oss to. Jeg skal innrømme jeg var temmelig nervøs der jeg satt med en rakett under meg. Samtidig som jeg hadde i bakhode at den lille raketten under meg var ikke helt innridd heller. Han var som en typisk lastebil etter en følgebil. Han diltet etter den vakre og elegante araberen til min mamma, og sannelig er jeg glad han ikke sparker, for da hadde vi ligget der begge to av sjokk. I utgangspunktet var planen min bare en bitte liten tur, men den bitte lille turen ble til en litt lengre tur, der vi fikk sprunget litt og fikk møte på litt trafikk.
Det var en herlig og helt fantastisk tur. Dropi var godt fornøyd og han oppførte seg helt suverent. Jeg sitter stadig igjen å lurer på når dagen skal komme der vi møte på noe som han viser at han virkelig ikke mestrer og som vi må øve mye på. Dagen har ikke enda kommet, og jeg føler meg heldig som har fått en så flott og snill hest som det Dropi er. Han aksepterer alt, samtidig som han er en liten ulv i forkledning.
Jeg kjenner jeg er veldig glad for å ha klart å kommet meg ut på en ridetur igjen, og det ga meg veldig mye uansett om jeg akuratt nå er liggende i sengen igjen. Snart kommer M.A hjem ifra barnehagen, og vi får koselig familie besøk. Og humøret, ja det er virkelig helt på topp! Fuck sengen, fuck ME, jeg klarte å utføre noe jeg ikke har klart på lenge! JIPPI! 
Så fine bilder.
Hest er terapi