MADE BY LOVELY TINY HANDS

Det skaper kreativitet, glede, spenning, latter og så uendelig mye mer.. Men det største av alt det gir en enorm mestrings følelse!

I går var ikke den beste dagen. Jeg lå med feber og influensaen herjet godt i kroppen min. Som jeg nevnte i går var ikke Mina Adeline heller helt i hundre, med rennende nese og hoste. Bedre sakt en liten forkjølelse, som var på lur i kroppen hennes. Takk å pris for at det er en forkjølelse hos hun! Ønsker aldri at vi skal ende opp begge to med influensa. Det hadde vert en mindre kul situasjon, som vi har vert i tidligere. Vell er det tungt å være alene mamma når sykdom kikker inn, som skaper at jeg blir redusert i kroppen min. Og mange kan si at det er lettere å være syk når barne også er sykt, pga mindre aktivitets nivå. Men når sykdom har slått inn hos oss begge tidligere, har dagene og søvnen svevet i berg og dalbane. Som der igjen vil si at nei det er ikke lett uansett om sykdom kikker inn hos en eller begge. Det er plikter å enn må klare å være opp begående uansett.

Siden kroppen min derfor er redusert i disse dager, og jeg samtidig ikke bare kan legge meg i sengen å si “I dag går jeg i dvale, god natt.. Vi ser i morgen om jeg gidder å stå opp”, må jeg være på bena. Jeg har tross alt en stor rolle i mitt liv som jeg skal yte 100% av meg selv. Det sier seg selv at når enn er syk klarer enn ikke å leve opp til det maksimale nivået, men ingen klarer det hver dag. Vi er alle mennesker, men alle ønsker å være på sitt beste hver dag. I går startet dagen der jeg fikk meg en vond følelse inni meg.. Jeg følte meg som en dårlig mamma, og jeg følte at jeg sviktet min rolle som mamma når dagen startet. Ikke klarte jeg å være med å leke, ikke klarte jeg å engasjere meg hvert minutt, og jeg brukte dobbel så lang tid på å klargjøre frokost, finne drikke på flasken, osv. Jeg følte jeg sviktet på alle plan og ønsket egentlig bare å sige sammen i gråt. Jeg følte meg som den verste mammaen som vandret på to ben som et totalt vrak.

Med slike følelser å tanker trykker enn seg automatisk ned og stemningen blir på et enda lavere nivå. Jeg lå på sofaen og slappet av mens Mina Adeline satt på gulvet å lekte så fint med stallen å dyrene som hun fikk til jul. Hun hadde tatt dette inn i stuen ifra lekerommet sitt, og koste seg veldig med dette. Tven sto på og jeg hadde virkelig tatt i bruk alle de lat mannskap metodene som en sliten og syk mamma kan ta i bruk. Etter litt ble Mina Adeline trett og uansett om jeg hadde sett for meg at soving om dagen skulle kuttes ned på, samt også prøve å kutte ut sovingen om litt, ble jeg bitt av basillen og tok den lette utveien. Ja vi alle har våres øyeblikk og dager der vi føler oss på bund og griper de lette utveiene iblant. Hadde jeg ikke allerede feilet max med å la tven stå på, og ligge på sofaen enn å klare å delta i lek? så gratulerer til meg, der tok jeg den lette utveien igjen.

Da Mina Adeline hadde lagt seg falt jeg også i søvn, og jeg våknet etter litt med et usynlig slag ifra klokka. Tiden hadde fløyet og vi hadde sovet vekk hele 1,5 time. Jeg så bare hvordan kvelden forsvant i tankene mine, men samtidig fikk det meg til å stoppe opp å tenke. Jeg ønsket ikke en slik dag, jeg ønsket ikke at jeg skulle gå med en dårlig følelse av at jeg var en dårlig mamma for en dag. Det var grusomt å føle på, og en følelse som jeg rett å slett ikke klarte å gå med mer. Jeg kom meg opp av sofaen, opp å vekket min vakre solstråle med gode tanker i hode og innstilling på at jeg er en god mamma til å med når jeg er syk.

Med Mina Adeline på den ene armen, dynen og puten hennes i den andre valset vi rolig ned over i stuen. Jeg hadde satt meg mål dagen før med hva jeg ønsket å gjøre denne dagen, og de målene skulle jeg klare å utføre og det ville si jeg måtte trosse den irriterende influensaen som prøvde å ta over meg som en mamma som kunne klare det jeg ville. Jeg koste meg litt sammen med Mina Adeline, og lot hun få den tiden hun trengte på å våkne. Deretter var det som en heisekran dro meg opp av sofaen og ut på kjøkkenet. Det var jo bakedag, og Mina Adeline skulle få bake pizza! Aldri har hun fått laget sin egen pizza, men sannelig var det på tide.

Etter få minutter var deigen satt. Mens den godgjorde gjorde jeg den vanlige rutinen jeg har med å rydde ut av oppvask maskinen slik at den var tom og klar for dagens kommende skitne tallerkner, osv. Et ryddig og pent kjøkken har så mye å si når det kommer til gleden ved matlaging. Når det var klart var det å ta frem pølser, ost, mais, tomatpure og ananas. Det som jeg viste Mina Adeline var glad i. Dette skulle være hennes pizza, med ingredienser på som hun likte. ingen kjøttdeig eller andre vanlige pizza ingredienser som vi “voksne” liker å ha på. Når Mina Adeline så at spisebordet ble omgjort til bakebord kom gledes hyl og latter ifra sofaen. Hun stormet opp å var mer enn klar for å bake. Hun hadde fått en egen hjemmelaget kjevle av hennes oldefar (som hun kaller for far), som nå endelig skulle få bli tatt i bruk. Dette var noe hun hadde fått på julaften, men som var utenfor selve julegavene. Det var en liten overraskelse til barna som var der, og som virkelig falt i smak.

Vi delte opp hver våres deig, kjevlet den ut, og så var det igang. Jeg hjalp hun litt i starten, men jeg kunne bare telle sekunder til hun klarte det selv og alene. Jeg ble sittende å bare smile og storkose meg sammen med hun. Hun var så uendelig flink! De små hendene formet og laget pizzaen slik hun ønsket at den skulle være. Ingrediensene ble lagt oppå på der hun ønsket at det skulle være og jeg merket at hun virkelig brukte sin kreativitet med hva hun fortalte meg at hun laget. Ja blant annet laget hun en sofa av pølse på den ene pizzaen å mais tårn på en annen, og slik fortsatte det. Men det største av alt den gleden og kosen som vi hadde sammen, og det å se den store og gode mestrings følelsen hun fikk der hun satt å bakte hele 6 pizzaer. Eller jeg lagte en pizza der hun deltok på å lage den til, samtidig som hun laget til en selv, og slik fortsatte hun til hun var ferdig med hele 5 pizzaer, som totalt ble til 6 pizzaer.

Hun kjevlet ut deigen, tok på tomatpure og smørte det så fint ut, la på både ost, pølse, mais og ananas slik hun ønsket at det skulle være. Jeg tok meg av å steke pizzaene etterpå, der hun samtidig også fikk være med. Aldri har jeg stekt så mange pizzaer på en gang, men når de var så små tok det overraskende kort tid. Under denne kjekke aktiviteten fløy klokken, og når pizzaene var ferdig var klokken så mye at middag ble til kveldsmat. Men så mye som vi hadde småspist og hatt ekstra måltider i mellomtiden, gjorde det ikke noe om middag ble til kveldsmat.

Da jeg så hvor flink hun var, hvor mye det å lage sine egne pizzaer gledet hun, kjente jeg hvor mye det varmet hjerte mitt. Det å våkne om morgenen å ha en formiddag som fikk meg til å føle meg som den verste mammaen som vandret som et takras på denne verden, forandret seg resten av dagen til å bli en vakker å flott dag, der jeg virkelig følte meg som en god mamma. Jeg vet jeg aldri egentlig var noen dårlig mamma i seg selv i går, men bare følelsen var vond å gå med, samtidig som jeg trengte å kjenne på det for å gjøre noe med det. Jeg vet med meg selv at den følelsen ønsker jeg ikke å kjenne på, og jeg ønsker ikke å få en slik følelse når jeg hvet at jeg er en god mamma. Men samtidig førte det til en flott dag, der jeg klarte å komme meg på bena å delta på aktivitet til tross for influensaen.

Åja, kvelden ja.. Den jeg trodde bare fløy forbi når det ble litt for lenge soving. Men tro om igjen! Etter en så kreativ og kjekk bake glede som vi hadde sammen, gjorde det Mina Adeline veldig trett. Hun var ikke helt i hundre selv pga forkjølelsen, så til tross for en innedag med veldig kalde minus grader ute, ble det kveld og det faktisk ikke så mye mer enn 30 min på overtid i forholdt til vanlig. Så dagen i går ble helt fantastisk. Vell så lå jeg på sofaen resten av kvelden, men jeg lå på sofaen og kunne slappe av å prøve å bli rask frisk med en god samvittighet.

Og hvis du enda lurer! Jeg er så stolt at jeg svever på en sky enda etter å se hvor flink Mina Adeline, ja min egen datter var til å lage pizza selv. Tenk bare 2,5 år og hun viser allerede at hun stortrives med å være med å bake. Det var så uendelig kjekt å se, og jeg er så stolt over at hun klarte å lage pizza å at hun ville lage så mange. Dette er virkelig noe vi skal gjøre mye sammen.