KJÆRLIGHET ER SOM ET PUSLESPILL

Da jeg satt å ryddet i lekene til min vakre solstråle i dag, kom jeg over et puslespill. Det var som puslespillet fikk meg til å få de tomme hullene i meg en forklaring, og fikk meg til å finne noen ord på det ukjente som jeg har godt å kjent på. Det var som jeg fikk budskapet ut ifra dette puslespillet, fordi kjærlighet er som et puslespill. Noen klør seg nokk i hode av denne filosofien min, men det er faktisk logikk i det. 

Kjærlighet er som et puslespill. Du hvet aldri hvilket brett du får, hvor mange brikker du får, og om alle passer. Ofte er det en brikke som forsvinner, og da prøver mange og erstatte den med en midlertidig brikke, for å se om den kan passe. Som de fleste vet så passer aldri en annen brikke inn i et puslespill som den ikke hører til. Enn kan prøve å feile så mange ganger enn klarer, men uansett hvor hardt enn prøver så er det bare en midlertidig brikke som en fortvilet prøver å få til å passe i spillet. En spiller som blir byttet ut med et tomt hul, frem til den savnede brikken kommer ferm i dagens lys igjen. Slik er det faktisk ofte i kjærligheten også. 

Se for deg at kjærligheten er et puslespill. Brikke etter brikke på spillet faller på plass, men tomrom dukker opp. Noen brikker finner ikke sin plass, og da funker det ikke hvor mye enn prøver å få den til å passe inn. Enn prøver ofte fortvilet å kunne ha den der på den tomme plassen midlertidig, men samtidig blir en frustrert over å ikke ha den rette brikken. Enn leter hele tiden etter den forsvunnede brikken, som har klart å finne den smarte og gode hjemme plassen. Men av å til kan det ta lengre tid før brikken kommer til rette igjen og puslespillet kan bli helt. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har som tidligere nevnt at jeg valgte å prøve å åpne meg selv opp igjen for kjærligheten, for å prøve å kunne gi det en mulighet til å prøve å la meg selv være åpen for å kanskje en dag finne den rette. Det skaper mye følelser og enn utsetter seg selv for en hel del. Det er faktisk ganske skummelt for noen å utsette seg selv for slike ting, og jeg er en av de som synes det er veldig skummelt. Jeg føler ofte at jeg bare har vert den midlertidige brikken i andre sitt puslespill, men at jeg ikke har passet inn der. Jeg har kjent opp til flere ganger hvordan enn er god nokk for andre for en kort periode, men når den manglede brikken for andre dukker opp, blir jeg bare kastet bort på vandring etter det rette puslespillet. Jeg er direkte lei av å føle meg som en brikke i andre sitt spill, og det er ikke slik en jente eller en gutt skal føle det. Jeg har blitt fortvilet over lengre tid og virkelig lurt på hva som er galt med meg, siden jeg bare er god nokk for andre en liten periode og deretter blir skuttet bort ifra dem igjen. 

Jeg er den dag i dag enda usikker på hva som er galt med meg, om det er noe galt i det hele tatt, osv. Jeg har prøvd så mange ganger og bare følt at jeg det har blitt feil. Jeg føler jeg gir andre så mye av meg selv, åpner meg opp, gir dem tillit, men føler samtidig jeg bare er godtruende om alt og alle, og brenner meg gang på gang på den. 

Jeg lever i en livs situasjon som for mange kan være skremmende. Det er en livs situasjon som flere der ute bør tenke seg om, fordi min livs situasjon er ikke skremmende den er fantastisk! Det å ha et barn er det beste som noen gang har skjedd meg. Jeg vet ikke hvor enn i verden jeg hadde vert om jeg ikke hadde hatt barne mitt, jeg vet ikke hvordan livet mitt hadde vert da, men samtidig vet jeg at mitt liv hadde ikke hatt alle de store verdiene som det har nå etter jeg fikk min datter. Ved en slik livs situasjon som jeg lever i, har det jo selvfølgelig sine ting som føler meg. Fordi jeg ønsker ikke å bare føle meg som en brikke som er god nokk i perioder for andre. Jeg ønsker å få føle meg god nokk og bli satt pris på, jeg ønsker å få mitt puslespill komplett med å finne den rette som virkelig verdsetter meg og som verdsetter min datter. Jeg har store krav som kan gjøre at jeg er kresen og vanskelig for andre til å komme inn i mitt liv, men slik er det når jeg har en liten familie. Jeg har en datter som er mitt liv, og ingen andre kommer noen gang til å klare å kommer over hun innen min prioritering og kjærlighet. Kjærligheten som enn har over sitt barn, kan aldri sammenlignes med kjærligheten som enn får over den rette mannen som enn en dag får i sitt liv. Men noen ganger klør jeg meg virkelig i hode å lurer på om den rette for meg har blitt truffet av en buss eller gravd ned under jorden. 

Jeg har ikke bare meg selv å tenke på lengre, og derfor blir jeg direkte oppgitt av å føle at andre bare kan bruke meg som en midlertidig brikke på andre sitt puslespill.. Hva med mitt puslespill, hva med mine følelser? Vell har jeg en datter som jeg også må tenke på i slike situasjoner men derfor ønsker jeg ikke å involvere andre rundt hun før jeg kan se at de virkelig setter pris på meg og virkelig ønsker å være der. Jeg kan ikke ha et liv der jeg bare er god nokk for perioder for andre. Jeg er ikke en dukke som andre kan leke med, jeg er lei av å føle at andre bare skal leke med mine følelser og såre meg. Samtidig som jeg ikke klarer å forstå at andre virkelig klarer å gjøre slik over for andre mennesker. 

Kjærlighet er virkelig ikke en dans på toppen av rosen. Det er så mange torner som en går igjennom for å komme seg på toppen av rosen, at enn kan virkelig føle seg som den hullete ballongen til slutt, så hele luften har godt ut ifra. 

Jeg kjenner at slik jeg virkelig må jobbe mye med meg selv for å klare å fortsette å ha tro på kjærligheten. Jeg kjenner jeg må jobbe uendelig mye med meg selv for å klare å fortsette å klare å holde meg åpen for kjærligheten ved å kunne møte den rette en dag. Jeg trodde jeg var på vei ved å kunne klare å ha en mulighet på å treffe han, men den gang ei. Jeg er ikke en jente som føler at det er okei å bli kastet i søpla når en annen midlertidig brikke som kanskje kan passe i andres puslespill dukker opp. Jeg føler ikke at det er okei å bare kaste meg bort da, fordi jeg er ikke bare en bruk og kast metode. Jeg er ikke bare noe som enn kan kaste i søpla og si ting som sårer og tro at jeg ikke bryr meg. Men det er vell kanskje det som er problemet, jeg bryr meg om andre og ønsker alle rundt meg bare godt. Jeg godtar mye og prøver å smile og virkelig ønske andre godt uansett hvor mye dritt jeg har fått servert. Jeg prøver å vise andre at jeg setter pris på dem og at jeg er glad i dem, for jeg skjønner ikke hvordan ærlighet og godhet kan føre til at enn får negativitet tilbake. Det er virkelig et fareskilt som dukker opp og som gjør at det skaper usikkerhet fordi det er ikke logikk i det. Vell kan andre mennesker forandre seg når de møter eller omgås andre mennesker igjen, men respekt er noe som alle burde klarer å ha uansett. Respekt og det å snakke fint til andre rundt er viktig.

Jeg kjenner jeg har en lang vei og gå. Jeg føler meg alene og kjenner jeg har flere brikker som mangler på det store puslespillet mitt. Dette fordi jeg kjenner på usikkerheten ved å klare å gi det en mulighet ved å slippe andre inni i live mitt. Derfor har jeg valgt å bruke tiden min på å nye live mitt, sammen med min datter! Det er de som har store og gode verdier for min del. Der blir jeg hvert fall satt stor pris på, og jeg er god nokk ved å bare være meg selv over for hun. Hun kaster meg hvert fall aldri bort og hun viser meg ekte kjærlighet og respekt. Når tiden er inne og jeg en dag møter den rette eller om jeg allerede kjenner han, bare tiden må bli rett for at vi skal få bli ett, det er aldri godt å si. Men jeg legger ting på hyllen, så får fremtiden styre det selv når tiden er inne. Jeg orker hvert fall ikke å føle meg lengre som en brikke som bare er god nokk for korte perioder. Jeg er lei og sliten av å gi så mye av meg selv til andre, men samtidig er det bare slik jeg er. Men om andre ønsker å ha noe med meg å gjøre, for de vise det over for meg, jeg klarer ikke å kjempe for å beholde mennesker i live mitt. Det skal ikke være en kamp, der skal være en selvfølge. Ekte venner og ekte mennesker er der uansett og bryr seg. Så nå får jeg bare gi alt tid og se hvem som er skikkelige mennesker som virkelig er der for meg, og hvem som ikke er det. For jeg har det som er viktigst for meg, nemlig min fantastiske datter! 

// KLIKK PÅ BILDET FOR Å NOMINERE MEG TIL VIXEN BLOGAWARDS //