Klærne faller av, en etter en. Jeg står der toppløs med buksene så langt nede at det akkurat dekker den personlige kvinnedelen min. Jeg står der og blottlegger meg på de mest personlige og utsatte områdene, som virkelig gjør en kvinne sårbar.
Klærne faller av, en etter en. Jeg står der toppløs med buksene så langt nede at det akkurat dekker den personlige kvinnedelen min. Jeg står der og blottlegger meg på de mest personlige og utsatte områdene, som virkelig gjør en kvinne sårbar. Det skal bare små ord, som er like kvasse som en kniv for å trykke meg ned. Men der står jeg, lille meg. Foran en mann, en mann som er som alle andre menn. Det eneste som skiller han ut, er hans faglige kompetanse. Hva som sviver i hans hode er sannelig ikke godt å hvite. Han er jo en mann, og menn er jo menn..
Det tar ikke få sekunder før jeg ikke føler meg liten lengre. Før sårbarheten og usikkerheten på å stå å blottlegge meg slik, forsvinner. Menn kan vell være menn, men denne mannen er en kirurg. Jobben hans er å se både kvinner og menn stå i en slik sårbar situasjon, se de merkeligste kroppsdelene som vi alle har på vår kropp. Vi er jo like alle sammen. En kvinnekropp er en kvinnekropp, en mannekropp er en mannekropp, så for en kirurg er dette vanlig! Jeg føler meg ikke ukomfortabel, jeg føler jeg blir behandlet på et profesjonelt vis. På ingen måter kommer det ord som trykker meg ned, det kommer ord som viser forståelse over mine vanskeligheter pga kroppen min. Det kommer ord som er profesjonelle og som får meg til å stole på denne mannen. De årene som han har gått på skole har virkelig vert år som har gjort han profesjonell å dyktig i jobben sin. Han ser en kvinnekropp og hennes problemer med kroppen sin, på et helt spesielt perspektiv og måter enn hva en mann som du treffer på gaten ville gjort.
Jeg står på et kontor helt alene, bare meg og kirurgen som har blitt plukket ut til å være min kirurg. Som har blitt plukket ut til å være den som skal ta på min kropp, tegne på min kropp, bruke sine mange år med utdannelse på å gjøre min kropp til en kropp som ikke er mitt mareritt lengre. Denne mannen som jeg har fått tildelt på en god klinikk er den mannen jeg legger livet mitt i hans hender. Det er mye som jeg skal gi over av meg selv til denne mannen, det er mye tillit som skal bygges opp på korte minutter. Men jeg føler meg heldig! Jeg har fått tildelt en kirurg som viser med en gang hvor profesjonell han er. Som viser raskt til meg at jeg er i trygge hender. Tilliten min blir sent over til han like raskt som en SMS blir sendt ifra mobil til mobil. Plutselig på få minutter, eller skal jeg si sekunder, så har han min fulle tillit. Det er så langt ifra normalt til å være meg! Mennesker pleier ikke å få min fulle tillit så raskt, men denne situasjonen er så langt ifrå en vanlig hverdags situasjon, som gjør det hele annerledes.
På ca 1,5 år har jeg lagt min tillit til flere mennesker på en klinikk som har hver sin unike og gode utdannelse for å kunne jobbe innen plastikk kirurgi yrket, og som har hver sin unike og gode utdannelse for å kunne stå inne på operasjons salen og utføre operasjoner. Det har ikke vert bare en gang, men hele 4 ganger! På en tid på ca 1,5 år har jeg hatt en fast kirurg og forholde meg til, som har sett kroppen min på det verste, men som har formet kroppen min til å bli det som for meg er det beste. Han har vert tilgjengelig uansett hva tid på døgnet. Han har fulgt meg igjennom store prosesser med forandringer av kroppen min. Han har lagt flere timers arbeid ned i å få kroppen min til å gå ifra å være mitt store mareritt, til å bli min venn. Til å bli en kropp jeg kan trives i og føle meg komfortabel med.
Uansett om det er jobben hans, jobben til en kirurg så skaper det et spesielt bånd mellom pasienten og kirurgen. Det er så mye personlig som en viser og som enn lar en kirurg få se, ta på og gjøre noe med. Det er så store prosesser som en skal igjennom, men som kirurgen samtidig er med deg igjennom, ved å være tilgjengelig for deg å hjelpe deg om det skulle være noe. Mange kan si, “jammen det er jo jobben hans”, og ja, det er jo det.. MEN! det betyr ikke at alle kirurger gjør en like god jobb, at en kirurg er tilgjengelig for å hjelpe pasienter uten om de timene som han eller hun er på jobb. Det er ingen selvfølge!
Nå som jeg har hatt en kirurg og forholde meg til over så lang tid, som har hjulpet meg igjennom en så lang prosess som det ble etter jeg opplevde å få komplikasjoner gjør at det blir et spesielt bånd som en får. Det blir et spesielt bånd som en får til sin kirurg uansett tids perspektivet! Det å kunne være heldig og ha en kirurg og forholde seg til, gjør at enn føler seg trygg. Det gjør at en slipper å føle at enn må starte på ny ved å bygge opp alt, hver gang. Noe som gjør det god for oss pasienter.
Jeg kjenner jeg er så takknemlig for at jeg har fått møte en så god og profesjonell kirurg. Som har latt meg få bli venner med kroppen min, og som har latt meg få en kropp jeg kan trives med og føle meg vell med. Kirurger får nokk ofte høre et stort takk av sine pasienter, men samtidig er det så lite med bare et takk når de gjør en så god jobb over så lang tid. Nå som jeg har hatt min siste operasjon, var jeg virkelig heldig som fikk ha min kirurg under denne siste operasjonen. Dette fordi min kirurg uheldigvis har valgt å slutte og jobbe for den klinikken som jeg har vert hos. Han har valgt å begynne å flytte tilbake til storbyen og jobber nå der. Samtidig som han valgte det, så har han vert flink til å følge opp sine pasienter. Han har reist bort til klinikken som jeg har godt til å valgt å fylle opp sine pasienter der, slik at vi alle har fått ha den samme og forholde oss til. Jeg tror virkelig jeg hadde gruet meg veldig til denne siste operasjonen hvis det ikke hadde vert den samme kirurgen som jeg nå kjenner, så hadde tatt den operasjonen for meg. Jeg tror jeg hadde hatt mye usikkerhet, og mye mer om jeg plutselig måtte forholdt meg til en ny kirurg. Der igjen så opplever jeg at jeg faktisk må det. Jeg har vert heldig og hatt en kirurg hele den lange veien på ca 1,5 år. Men nå ved den siste kontrollen som jeg skal på i desember, blir det hos en ny kirurg. Jeg kjenner allerede at jeg gruer meg til det. Det blir en ukjent mann som jeg aldri har hilst på før. En mann som ikke har sett min kropp før eller som har hatt noe som helst ved operasjonene mine og gjøre. Det blir en ukjent mann, som er en kirurg og som har sin faglige kompetanse og gode utdannelse. Men han er ikke min tidligere kirurg, han er ikke den kirurgen som har fått hele min tillit eller noe. Det blir en ny situasjon som den første gang jeg var på denne klinikken og møtte min første kirurg som jeg har hatt hele tiden. Bare denne gangen blir det en ukjent og ny mann, en ny kirurg som skal se min kropp, ikke på det verste, men på mitt beste. Han skal se meg stå i en ukomfortabel situasjon ved å blottlegge kroppen min for å høre at sluttresultatet er slik som det skal være. Men det blir aldri det samme, fordi det er ikke min faste kirurg som har hjulpet meg på denne lange veien. Det blir ikke kirurgen og jeg, som har fått det spesielle forholdet som en pasient får til sin kirurg i slike situasjoner der kroppen blir ditt mareritt og ikke din venn.
Jeg ønsker også å opplyse om at nominasjonen til årets vixen blog awards er igang. Jeg hadde blitt kjempe glad om dere flotte lesere hadde ønsket å ta dere noen få minutter, og nominert bloggen min! Dere må selvfølgelig se hvilken tittel dere føler passer best til min blogg, men selv føler jeg at disse passer: Årets livsstilblogg, årets gullpenn, årets blogger, eller den store æren av å bli nominert til folkets favuritt. Uansett hvilken kategori som dere føler passer best, blir jeg evig takknemlig!
