17.mai er over for denne gang, noe jeg er litt glad for. Det er en flott dag og flotte tilstelninger som blir satt igang, for å hedre den store dagen og alle menneskene som kjempet får vårt land. Det er en flott markering, og virkelig en dag der barna skal få ha det kjekt.
Dager som denne er dager som byr på en liten utfordring for min del.. Folkemengder! Det er en ny plass, masse mennesker som jeg ikke kjenner til, en plass som vi er relativt nye tilflyttere på. Vi stortrives her, men på større dager som f.eks 17.mai, jobber jeg litt ekstra med meg selv. Det var en selvfølge at Mina Adeline skulle gå i tog, ha en koselig dag med masse flotte inntrykk. Men det ingen så, bak smile mitt og stoltheten av å vise min flotte datter frem i toget, samt å feire den store dagen med en synlig glede, var hvordan jeg følte det inni meg. Mange hundre mennesker samlet på en plass, som du er en av mange i en stor maurtue (og jeg er redd maur), var slik det føltes. Jeg synes det er veldig ukomfortabelt å være i store folkemengder, men prøver aldri å la det vises. Jeg legger meg selv til side hver gang med slike tilstelninger, fordi jeg vil ikke la det påvirke noe av ønskene våres til å delta på ting.
Jeg var veldig letter og glad da toget var ferdig, og vi hadde gått i det. Det var en fantastisk følelse å kjenne på at jeg hadde klart det, se at min datter var fornøyd med den nye opplevelsen av å gå i tog. Se hun stråle av å se både sin momma å våres naboer da vi gikk i toget. Det å se hvor mye det ga hun og den å la hun få den opplevelsen hvert år på 17.mai er viktig for meg. Det er i mine øyner viktig for hun som barn til å få den spenningen og iveren som barn får av å gå i tog. Så lenge hun selv ønsker å gå i toget, skal hun alltid få delta på det. Noe som er utrolig stas å få se dem delta i.
Etter toget var fullført, var Mina Adeline utrolig trett. Sove tiden var dratt ut, men inntraff for fult. Vi fikk bare satt oss inn i bilen, før det var gått 2 minutter, sov hun. Mange flotte inntrykk og nye opplevelser, samt forsinket sovetid, ja det tar på for både små og store.
Når enn bor på småbruk og har dyr, så er det aldri et arbeid som kan bli satt på vent. Finstasen var på, men høy måtte hestene ha. I min vakre rogalands bunad, spaserte jeg bort til hestene og jobbet med høy for å gi dem mat. Mange ville nokk tatt det av seg før se jobbet med dette. Men jeg årket ikke å styre med å få av meg en bunad for så å ta den på igjen. Det er ikke noe å anbefale andre, men heldigvis gikk det bra. Litt høy kom flyvende på bunaden, men det ble børstet bort like fort som det kom på.
Vi tilbringte resten av feiringen av den store dagen, sammen med min flotte familie i barndoms bygda mi. Herlig mat og dessert ble inntatt og magene våres var nesten i overkant fulle av herlig mat. Heldigvis er det ikke hver dag enn har så herlig mat på bordet, for da er jeg redd jeg hadde trillet rundt på gården.
Mina Adeline var en solstråle hele dagen, til tross for søvnen som ble litt opphakket og mindre enn vanlig. Vi svanset rundt i flotte bunader begge to, og sitter igjen med flotte minner fra hennes andre 17.mai.
Så koselig!
Kjenner meg så godt igjen i disse bildene! Ble en stalltur i penklærne her også..