HEKTISK ALDER ELLER BARE SUPERLETT?


Er det noe forskjell på tidene iløpet av de første 1,5 årene med et barn? Er det egentlig noe tid som er mer krevende enn andre tider iløpet av den tiden? Eller er allt bare super lett? 

I juletidene fikk jeg er spørsmål som har fått meg til å tenke litt. Jeg ble spurt om jeg merket noe foskjell på om det var noen av alder stadiene hennes som jeg syntes var mer krevende og hektisk, ikke hektisk på noe negativ måte men hektisk på den måten at det krever mer enn andre alder stadier som hun har vert i.

Jeg var rask med å svare, høytider. Jeg synes det er utrolig stressende rundt høytider! Alt som skal gjøres, planlegges og tidsperspektiv som enn skal nå. I ettertid har jeg tenkt mer over det spørsmålet, og har vell egnetlig et mer utfyllende svar og tanker rundt det som jeg ønsker å dele. For nå som Mina Adeline er 1,5 år, så merker jeg jo selvfølgelig stor forskjell på når hun var spebarn og under 1 år, i forholdt til nå. 

Alle tider har hver sin sjarm, ingentider har noe negativt eller noe med seg. Enn elsker hver tid og hver stadie enn går igjennom i den store utviklingen som skjer med et barn de første årene. Det er jo noen magiske år og hendelser, samt utviklinger som pågår og som enn får være med igjennom. Som førstegangs mamma legger jeg nokk ekstra merke til alt som skjer, og synes nokk ofte at det er større enn hva andregangs mamma og de som har flere barn. Jeg har inntrykk av at de slapper litt mer av rundt alt som skjer egentlig. Det er jo bare et inntrykk jeg har, men ingen fasitt. Jeg kan jo ikke snakke for dem, ettersom jeg ikke er en av dem selv. Jeg kan bare snakke for meg selv, og det er det jeg prøver å gjøre.

Det å se sitt barn som spebarn, ligge på ryggen og lage de herlige lydene som de lager. Det er noe av det vakreste enn hører! Det å se hvor hjelpesløse de små barna er, er både skremmende og samtidig magisk og se at enn kan være til så stor betydning for et menneske som er ny til denne verden, og samtidig som er ditt eget barn. Det som er skremmende med det, er at enn har så stort ansvar, hvis det ikke var for meg så hadde ikke Mina Adeline klart seg. Hun hadde aldri klart seg på egen hånd, hun var og er enda helt avhengi av meg. Det er en stor oppgave og ansvar som enn har på seg. Det å se hvordan hun utviklet seg ifra starten med de små tingene som bare ble større å større i utviklingen er og vil alltid være helt magisk og fantastisk.

Den første tiden gikk det i soving, amming og bleieskift, for det meste! Ikke kunne hun krype, ikke kunne hun sitte eller gå. Det var selvfølgelig flere ting som opptok den første tiden, men de største tingene som det gikk i var som sakt de 3 hovedtingene. Det at et spebarn får nokk søvn og samtidig får all den ekte og fantastisk kjærligheten som enn har over for sitt barn, er utrolig viktig. Maten er gratis i den første tiden, så langt som enn har nokk melk. Det er utrolig greit å amme, maten er alltid klar til servering, og enn har den alltid med! Lett og veldig greit. 

Men samtidig er det ikke den tiden som har vert mest krevende! Den tiden som jeg synes har vert mest krevende er egentlig den tiden som vi er i nå. Etter Mina Adeline begynte å gå, er det fart og høy aktivitet hele dagen. Hun springer rundt og skal teste ut grenser og ting rundt seg. Det å springe etter og passe på at gjenstander ikke blir tatt fatt i og med et uhell treffer gulvet, er en jobb i seg selv. Det er en spennende jobb som tester raskeheten som enn selv har, i forholdt til barne sitt. Og samtidig et veddemål med seg selv, rekker jeg frem i tide denne gangen? Ikke nokk med det, men enn går igjennom et stadium der de skal lære mer grensesetting, samtidig som de prøver å gjøre seg mer forstått under utviklingen av å si ord og forklare hva de ønsker. Mina Adeline er flink til å prøve å snakke og utvikle seg med det, men samtidig blir hun fortvilet og frustrert til tider siden hun ikke kan så mange ord enda. Hun er under læreprosessen av å utvikle ord etter ord, og samtidig er det utrolig sjarmerende og høre hvordan hun gjør ord om til sine egne ord etter sin utalelse. Noen ord hun har til sine egne barne ord er f.eks Bok, som hun sier bobba til. Når hun skal si charli, som er en film hun liker godt av en liten søt bjørn, sier hun Li. Hun sier også lade og lega til sjokolade. men lega er også en felles betegnelse på ord hun ikke kommer på men som hun prøver å utale av seg selv. Ball sier hun ba til, samtidig som hun også sier ba til baby dukkene hennes. Andre ord sier hun også, men dette er noen av de sjarmerende ordene som hun har gjort om til sine egne ord. 

Uansett om den tiden hun nå er i, etter hun begynte å gå og springe rundt er en aktiv og en tid som krever mer av meg, så er det også en fantastsik flott tid. Hun blir mer selvstendig med meninger og tydelige tanker rundt ting. Hun er blitt mer bestemt og viser mer hva hun selv ønsker, noe som er sjarmerende og se. Det viser mer å mer hvilken person hun er, og den styrken og staheten som hun har i seg, synes jeg er bra og viktig og se at hun har. Det å vokse opp i det samfunnet vi har nå for tiden, er både utfordrende og tøft til tider. Så en slik styrke som hun har, er jeg stolt over å se at min egen datter har i seg. Det er noe jeg skal gjøre alt for å bevare og bygge på videre, slika t hun blir en selvstendig jente som kan prøve å slippe de vanskelige påvirkninene som enn ofte kan møte på i hverdagen nå for tiden. 

Jeg vil samtidig påpeke at hver tid har sin sjarm, hver tid har videre på utviklingen som skjer, noe som er utrolig sjarmenrende og magisk og få se og være med igjennom. Jeg lærer så mye av min datter hver dag, samtidig som hun lærer mer og utvikler seg mer sammen med meg. Det at utviklingen skjer mye av seg selv er en ting, men samtidig er enn med på å hjelpe og øve på videre utvikling. Jeg kjenner jeg gleder meg til tiden videre, for så flott som den er er virkelig helt ubeskrivelig og full av kjærlighet. Aldri har jeg kjent så mye kjærlighet ifra et menenske før, som både det min datter viser over for meg og den ubeskrivelige kjærligheten jeg har til min datter. Det er noe enn bare klarer å forstå ved å ha sitt eget barn. 

Uansett om hver tid har sin sjarm og at at det er fantastisk, så er det mange utfordringer som enn møter på. Men utfordringer må enn ha for å kunne bygge videre på ting og vokse på det. For hva hadde enn blitt hvis enn ikke møtte på utfordringer og hendelser som krever litt hode tenkning for å jobbe seg ut ifra? Det er jo noe som også har med utviklingen og gjøre, samtidig som enn som mamma også utvikler seg sammen med barne sitt. Hadde jeg fått min datter som 5 år, hadde jeg følt meg hjelpesløs. Hvordan skulle jeg hvite hva jeg som mamma skulle gjøre da uten å hvert med igjennom de andre årene med utvikling og stadiene som enn går igjennom. Jeg føler selv at det å få være med på den reisen ifra starten av, er noe som jeg som mamma hvertfall trenger og som jeg tror de fleste trenger. Mye kan enn lære, men enn kan ikke lære og være mamma, det er noe som bare ligger i oss jenter/kvinner!

 

One thought on “HEKTISK ALDER ELLER BARE SUPERLETT?

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top