THE UGLY TRUTH


Latter, glede, ansvar og plikter. Er noe av det som følger en mamma hverdag. En uendelig stor kjærlighet som en har over for sitt barn, som er så sterk at enn kan ta liv for å beskytte barne sitt. Ekstreme hendelser som en vanlig person aldri hadde klart og kommet seg igjennom, er vi mødre pliktet til å kjempe oss igjennom. Det å gi opp er aldri et alternativ, for en mammas rolle er den viktigste rollen en mor har, for resten av sitt liv!

“Bak lukkede dører, og mørke rom, skjuler det seg tomme rom. Tomme rom uten ord, men hvem kan ha en kropp uten ord”
tomhet, tomhet og atter tomhet ? Det er den beste måten å svare på mitt store spørsmål, hvem er jeg? Hvem er jeg som bare Xtine Michelle. Ja, jeg er mamma til Adeline, men bak det igjen, så er jeg bare en person også. Jeg er en jente på 22 år, og jeg kan fint si de overfladiske svarene som alle kan si. Men samtidig forklarer det ikke hvem jeg er!

Jeg føler ofte på en tomhet over på meg som person, jeg føler jeg har glemt meg selv og det er vanskelig og finne bare meg igjen. Jeg har gått igjennom noen år som virkelig har vert vanskelige. Jeg har lagt meg selv til side og prioritert andre. Jeg har gått igjennom både en skilsmisse og at min mor fikk brystkreft i samme tidsperspektiv. Men da jeg prøvde å være sterk og være der for min mor og min far, og samtidig prøvde og innfinne meg i skilsmissen som pågikk, følte jeg at jeg mistet med selv. Jeg ble først full av sorg og ble trist og var helt på bunden, men jeg prøvde snakket lite om hvordan jeg virkelig hadde det. Jeg mistet på en måte meg selv og ble helt tom. Ikke fant jeg ord som kunne forklare hvordan jeg hadde det, og når andre spurte meg ?hvordan har du det, hvordan går det med deg? var det samme reglen hver gang ?jo det går?. Mer eksakt svar var der aldri noen som fikk.

Igjennom skilsmissen ble det vanskelig for meg, jeg ble ikke lengre sett på som et barn, men som en voksen person. Men sannheten er den, uansett hvor gammel enn er så vil enn alltid være barnet til sine egne foreldre. Enn skal alltid bli tatt hensyn til! Jeg ser ikke på skilsmissen som at jeg er heldig og har to hjem nå, jeg ser på det som at jeg har en barndomshjem som jeg samtidig er i ferd med å miste. Noe som er ubeskrivelig trist for meg. Alle de minnene jeg har alle de minnene som er skapt der, er plutselig fått en tynn tråd nå.

Jeg har ikke den dag i dag, hele 2,5 år siden ikke klart å sette ord på noen av mine følelser rundt skilsmissen av foreldrene mine og heller ikke klart å sette ord på mine følelser og redsel som var så stor da min mor hadde brystkreft.

Nå 2,5 år senere sitter jeg og tenker ofte. Hvem er jeg, hvem er Xtine Michelle egentlig. Men jeg har ingen svar. Jeg kjenner bare på en stor tomhet og føler jeg har mistet meg selv. Jeg vet hvem jeg er som mamma, jeg vet jeg er en kjempe flink mor over for min datter. Jeg kjenner ikke på noe usikkerhet der, men når jeg som sakt prøver å finne ut hvem bare jeg er, så sier det stopp. 

I mitt liv har jeg oppnådd mye, og jeg er utrolig stolt over det. Jeg har en god utdannelse, jeg har både moped og bil lappen, jeg har min egen bil, mitt eget småbruk som jeg eier, jeg har min egen hest, og mine egne dyr, jeg har en vakker og helt fantastisk datter som jeg elsker over alt på denne jord. Jeg har oppnådd mye mer, men dette var litt av det. Men samtidig så klarer jeg ikke å finne tilbake til meg og bare meg som person uten å dra inn meg som mamma.

Alt handler ikke om å bare være mamma. Det har selvfølgelig en stor del i mitt liv, men samtidig når min datter er i barnehagen eller når hun har lagt seg, så klarer jeg ikke å bare være Xtine Michelle. Jeg klarer ikke å si eller finne det store svaret enda på hvem bare jeg er.

Jeg føler selv på at jeg hele tiden må tenke over hva jeg sier, hva jeg gjør, hvordan andre tenker om meg, osv, både når jeg snakker, og er blant andre mennesker. Jeg føler jeg hele tiden må tenke og helst tenke 3-4 ganger igjennom noe før jeg utaler det. Når noen spør hvordan jeg har det, klarer jeg ikke å gå inn i meg selv og svare. Jeg svarer alltid kort og drar inn somregel hvordan det går med min datter. Automatisk tror jeg at jeg gjør det, fordi det er min datter som er mitt lyspunkt i livet og jeg tror jeg gjør det fordi jeg ikke vet hvordan jeg har det selv inni meg som bare meg. Jeg vet hvordan jeg har det når jeg ikke bare er meg men når jeg er mamma til Adeline.

Samtidig som ting er på denne måten for meg, er det flere ting som byr på sine utfordringer. Jeg er ikke den tøffe jenta hele tiden, som mange tror. Jeg har mine dager der jeg feller tårer og er fortvilet å noen ganger redd. Jeg er ikke den jenta som liker å gå å åpne opp døren, når noen ringer på. Jeg er ikke den jenta som tar telefoner som ringer med skult nummer, eller hvis telefonen ringer og jeg ikke har nummeret lagret på min tlf. Da er jeg faktisk den lille jenta igjen som springer til min mamma å får hun til å ta telefonen for meg. Sykt og teit høres det nokk ut, men tror faktisk det er flere enn meg som har det slikt. Jeg har ikke alltid vært slik, men etter noen opplevelser og hendelser som har skjedd, har det blitt slik for meg.

Uansett om jeg føler jeg ikke enda har funnet meg selv igjen, så jobber jeg med det. Jeg vet at med tiden vil jeg klare å finne meg selv igjen enda bedre. Jeg er i alle fall stolt og fornøyd med livet mitt, og jeg vet det viktigste. Jeg vet hvem jeg er som mamma, og jeg vet jeg er en kjempe god mamma over for min datter.


 

 

5 thoughts on “THE UGLY TRUTH

  1. De årene vi er inne i nå er forvirrende og også ment til at vi skal bruke tiden på å finne ut hvem vi er. Ingen skam å føle seg usikker, slik er vi alle 🙂 Ha en god dag 🙂

  2. Flott blogg, kjære du 🙂
    Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver med skilsmisse- min mamma og pappa gikk fra hverandre for to år siden og det er sårt enda. Fordi jeg var “voksen” så var det liksom “greit”- men jeg bar jo på like mye bekymringer og sorg som alle andre- om ikke enda flere, fordi jeg var “voksen nok” til å skjønne hva som hadde skjedd, og at det var litt ugler i mosen. Det er ikke lett å gå med innestengte følelser og jeg sliter enda med det den dag i dag. Mulig det også er min egen feil, jeg ønsker ikke å ta så mye plass eller å stikke meg frem- dermed får jeg ikke sagt det jeg mener egentlig. Man ønsker jo ikke lage mer styr enn det er, for det er jo sårt for alle parter.
    Jeg har lest bloggen din en stund- men er ikke så flink til å kommentere. Har lest at du ble mobbet som yngre- og der er du ikke heller alene. Kanskje det er derfor man tenker over hva man sier og hva man gjør, omtrent “analyserer” alt som blir sagt eller alt man skal si, i fare for å gjøre noe feil. Det tar jeg hvertfall meg selv i å gjøre, det er som om det er en “forsvarsmekanisme”, men også en vond vane som er vanskelig å bli kvitt.
    Det eneste jeg kan si er at i motgang blir vi sterke, og dine livserfaringer er nok mye mer enn den alderen din tilsier. Syntes du er tøff som blogger om vanskelige tema- det står det respekt av!
    Fortsett å stå på- jeg er sikker på at du har mange i ryggen når alt kommer til stykke 🙂
    Lykke til, og God klem <3

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

Related Posts

Begin typing your search term above and press enter to search. Press ESC to cancel.

Back To Top