Usikkerheten har ikke funnet sted på noen tidspunkt! Hele tiden har jeg vert fast bestemt på at det har vert det rette, men nå.. Ja nå føler jeg meg som et grusomt mamma monster..
Tiden flyr og min søte lille prinsesse er plutselig ikke så liten lengre. Hun har passert 1 år. Sommeren er snart over og den vanlige hverdagen for de fleste begynner igjen. Barn skal i barnehagen, andre skal på skolen, voksne skal på jobb og ja alt blir som den vanlige hverdagen som mange har lengtet etter. Selv har jeg ikke lengtet så mye etter den, og skulle ønsket at sommeren kunne vart litt lengre, bare litt hadde gjort så godt!
Barnehage start, ja barnehage start. Første barnehage dag, osv. Jeg sier bare en ting, GRUSOMT!
Fast bestemt har jeg vert hele tiden på at min herlige datter skulle begynne i barnehage med en gang hun var 1 år. Dette fordi jeg har selv sett hvor bra det er for barn og gå i en barnehage. Jeg har også jobbet litt i barnehage selv og ifra da av har jeg hele tiden sakt at når jeg får et barn, skal mitt barn i barnehage med en gang hun er 1 år. Delte meninger har vi alle rundt dette men for meg har det hele tiden føltes rett. Jeg ønsket at min datter skulle få treffe flere barn, bli kjent med flere, få den gode lærdommen, det sosiale og alt som de har og får i barnehage. Det er så mye som jeg synes er bra og positivt med en barnehage. Derfor brukte jeg lang tid på å lete og finne den barnehagen jeg håpet kunne være den rette barnehagen for min lille prinsesse.
Tiden gikk og barnehage plass fikk hun, og gleden var stor for at jeg nå viste at hun skulle få gå i barnehage. Selv skal jeg også ut i jobb igjen å derfor var det viktig at hun fikk barnehage plass.
Dette var tidligere, men en annen ting er nå tiden! Dette er virkelig grusomt. Jeg føler meg som et vandrende og grusomt mamma monster. Hvordan kan jeg sende min lille engel på jord i barnehage, hvordan kan jeg la hun være uten meg i flere timer. Hvordan kan jeg stole på at andre mennesker som ikke elsker hun like mye som meg, kan passe like godt på hun?! Hvordan kan jeg hvite at hun hele tiden har tørre klær, rene bleier, får nokk mat i seg, og får god behandling av de andre og ikke får kjeft for alt og ingenting? Jeg kan selvfølgelig se det på min datter om noe skulle skje men ingen mødre ønsker å risikere å oppleve noe slikt.
Jeg vet innerst inne at hun får det bra i barnehagen, jeg vet at det er bra for hun og at hun kommer til å lære utrolig mye. Hun får oppleve mye og være rundt andre barn på hennes egen alder. Og selvfølgelig mye mer! Men det er meg, det er meg som mamma som gruer meg! Det er jeg som føler meg grusom oppi alt dette. Noen tenker kanskje at jeg er egoistisk som gruer meg, men for meg kalles det morsinstinkt og alt er av ren kjærlighet. Det er jo ikke naturlig for en mamma og plutselig gå ifra å ha barnet sitt rundt seg 24/7 til å plutselig ikke ha det hos seg hele tiden, men noen timer i uken i barnehagen.
Tenk om jeg går glipp av noe, tenk om hu sier et nytt ord eller gjør noe nytt, og jeg ikke er der til å være en av de første til å se og oppleve det? Tenk om hun slår seg og jeg ikke er der og kan trøste hun, tenk om de andre ikke trøster hun på den måten hun trenger. Ja jeg føler meg virkelig som et vandrende mamma monster, hvordan kan jeg gjøre dette? Hvordan kan jeg gå ifra barnet mitt og stole på at andre mennesker plutselig skal gjøre en god nokk jobb over for mitt barn?
Mange tanker slår meg og kikker inn i hode mitt, mange er helt absurd men andre er realistiske også. Den følelsen av å gå å føle seg forferdelig men samtidig være klar over at jeg gjør der rette er vanskelig. Jeg prøver å legge bort alle bekymringene og tankene som kommer når jeg tenker på barnehage starten, når jeg er rundt min datter. Jeg prøver å tenke positivt å holde fast på at dette går bra. Jeg snakker positivt om barnehagen til min datter, jeg snakker om hvor spennende det blir for hun og hvor mange nye venner hun kommer til å få, osv.
Jeg vet som sakt at dette går bra, men samtidig føler jeg at det er naturlig at en mors bekymringer for noe som er så nytt og en så stor forandring kan bli slikt. Det er tross alt mitt barn, mitt hjerte på utsiden av kroppen min. Jeg prøver å gjøre det som er best for hun, men ingen fasit er det. Enn må bare stole på seg selv og sitt eget mors instinkt, så pleier det å være det som er rett for barnet.
Barnehage start nærmer seg, og dagen den kommer. Jeg kan ikke stoppe tiden, jeg kan bare prøve å finne det positive og stole på at jeg gjør det som er rett for min datter. Jeg vet jeg er ingen mamma monster, jeg vet jeg er en god og flink mamma. Men skummelt er det, med en så stor forandring.
– Hvordan var tiden før barnehage start for deg?
– Hvordan var den første dagen i barnehagen for deg og barne ditt?
Skjønner deg veldig godt, om det hadde vært mitt barn så hadde jeg også syntes det var skummelt og plutselig bare sende ungen i barnehagen når man har hatt h*n rundt seg 24/7 som du sier. Håper det går bra og at datteren din får det fint i Barnehagen 🙂 Ha en fin dag vidre! 🙂
alltid skummelt med forandrinegr, men det går nok bra. tilvenningsfase for både deg og ditt barn dette.
blir nok ikke noe bedre den dagen barne skal løsrive seg heller tenker jeg mange ganger. da kommer nok de samme følelsene opp igjen. det lille barnet mitt… (selv om det da kanskje har fylt 18) verden er så stor, og man kan ikke passe på hele tiden, men man kan oppdra til å passe seg og si ifra når noen ting ikke er riktig.