ADHD - En forklaring, ikke en unsjulning


Mange har nokk hørt om ADHD. Noen kjenner nokk til ADHD og noen har det. Mange har sine oppfatninger av hva ADHD er, og noen har sine påfunn om hvordan de som har ADHD er. Mange vil nokk si at de med ADHD er dritt unger og rakke ned på dem pga de ikke vet nokk om det. De vet ikke hva det vil si å leve med ADHD og hvordan det er. De lager sine tanker og meninger rundt det, som deretter er bestemt at det er sånn det er. Men hvordan er det egentlig? Er det en forklaring på mennesker med ADHD, eller er det bare en unsjulning som alle har?

Mennesker med ADHD er forskellige men samtidig har de en felles ting som er som en rød tråd igjennom alle mennesker som har denne diagnosen. ADHD er ingen sykdom i mine øyner, det er et liv som vi alltid har hatt. Det er på en måte en livstil som vi aldri har valgt, men som vi alltid har hatt. Hvordan det er å leve uten ADHD, vet vi ikke! Men en ting er vertfall sikkert, vi merker at vi ikke er like alle andre.

Sterkere følelse, tanker som er et kaos inni hode, en hverdag som er en fulltids jobb, et hode som ikke alltid er til stede, en indre utro, aktivitet som er på topp hele tiden, søvn som er oppskrytt. 



"Konsentrasjon, ja hva er det? Skal vi helle finne på noe kjekkere!"


Jeg har selv ADHD og har hatt det utrolig tøft til tider. Lærere ga nesten opp og viste ikke hva det var som var grunnen for at jeg aldri kunne sitte stille som en engel ved pullten min på skolen. Kjeft fikk jeg av lærere og konklusjonen ifra dem og beskjeden mine foreldre fikk var at jeg var lat. Men hva var jeg egentlig?

Var det til å være lat, når jeg satt og tegnet i timene? Var det til å være lat når jeg jobbet flere timer ekstra med leksene og satt til langt ut over kvelden med tårevåte øyner i en ren fortvilelse, fordi jeg ikke klarte å forstå hva leksen gikk ut på. Min mor satt på siden av meg å prøvde fortvilet å hjelpe. Leksene var et helvete for meg, tall gikk greit men lesing og ord var en kamp i en verden med lekser.

Lærere mistet troen på meg, og dommen for videre utvikling og suksess innen skolegang var de raske med å gi meg. De ga meg dårligere karakterer pga jeg ikke kunne setningene akuratt sånn som de sto i boken, men forklarte det med egne ord. De ga meg også dårligere karaktere pga jeg ikke satt som en engel ved pullten min.

Jeg satt avslappet med bena på pulten, sekken plasert på pulten og ikke gulvet. En ryddig pullt der det ikke var noen ting nesten på, var jo direkte fortvilende og var mer stressende enn å ha sekken på pullten. Pennen hadde jeg i munnen eller så satt jeg med den i handen og tegnet. At de ga meg dårligere karaktere på en sånt grunnlag er virkelig ikke noe de hadde rett på, synes jeg!

Årene gikk og jeg kom meg igjennom skolen, til tross for utvisninger, utkastninger ifra timene pga andre laget lyder eller gjor noe som fikk min oppmerksomhet og derfor fikk jeg skylden og ble sent ut. En kamp var det, men jeg klarte det i hvert fall. Jeg klarte også å bestå i alle fag, men hvordan karakterene var i forskjellige fag, viste seg tydelig. Der jeg slapp å sitte stille ved en pullt, fikk jeg bedre karakterer men i almenfag der jeg måtte sitte stille fikk jeg fårligere karakterer. Logikken i karakterene sier seg selv!

Medisinering fikk jeg og ja det hjalp, men nå når jeg ser tilbake å ser på andre mennesker med ADHD blir jeg oppgitt. Alle kan, hvis de bare vil å står på. Tid tar det, men tid har vi alle. Vi må bare finne kampviljen i oss, å ikke la andre tro de kan dømme oss pga vi ikke er akuratt som alle andre.

Jeg har flere erfaringer med hvordan det er å leve med ADHD. Jeg har hatt mine situasjoner som jeg angrer på, jeg har gjort ting jeg aldri skulle ha gjort. Mennesker har dratt strikken min for langt, fordi de ønsket å se en reaksjon av meg. De ønsket å se meg reagere med sinne og fortvilelse, noe som faktisk er respekt løst.

For meg tar det utrolig mye energi og overskudd ved en kaftig reaksjon, om det er sinne eller om det er en trist reaksjon så tar det opp mye av meg. Lærere har hermet etter meg, trykket meg ned og dømt meg. Reaksjoner har det blitt, men jeg har alltid prøvd å komme meg bort ifra situasjonen uansett om det har vert i klasserom, friminutter der medelever har prøvd å få en reaksjon av meg.

Jeg har lært mye av mine opplevelser med ADHD. Jeg har lært meg hvordan jeg skal takle det og kontrollere det, men nye situasjoner og hendelser kommer alltid i livet, men det er da jeg skal lære mer hvordan jeg skal håndtere den situasjonen.

Mange tror at ADHD folk har sinne problemer, noe jeg vil si vi ikke har! Vis andre viser litt mer respekt og stopper når de får beskjed om det, så blir det ingen reaksjon. Men det som er trist, er at mange bruker ADHD som en unsjulning. De skjuler seg bak diagnosen som de har fått og de bruker den for alt det de kan. 


"ADHD er en forklaring, ikke en unsjulning!"


I situasjoner som oppstår er det mange som er fult klar over hva de gjør og hva de velger å gjøre, men om de ser muligheten til det er det mange som skylder på at de ikke kan noe for det de gjor ettersom de har ADHD! Jeg sier ikke at alle gjør det, men det er opp til flere og faktisk mange jeg har opplevd som har gjort dette. Selv har jeg aldri gjort det. For ADHD er ingen unsjulning for det en gjorde i situasjoner, det er noe som til tider kan være en forklaring.
 

Flere folk med ADH har det vanskelig. De skjønner ikke hva som skjer med dem og de skjønner ikke hvorfor de ikke er sånn som alle andre. De skjønner ikke hvorfor det er sånn som det er inni kroppen sin å leter etter noe som kan "redde" de ifra kropps kaoset som er inni oss med ADHD. 

Noen jeg har hørt om har havnet i feil retning og prøvd ut stoff, pga de ikke er klar over at de har ADHD. Andre medisinerer seg selv, og tar for mye ADHD tabletter, som også går under å miss bruke medisinene sine. Heldigvis har jeg selv aldri gjort noe av dette, og det er jeg utrolig glad for. Men jeg har hørt om flere som har gjort det, og jeg synes det er trist at slike ting skal skje.

Uansett hvor hardt vi med ADHD prøver å være som alle andre, så klarer vi det ikke. Det er mye bedre å prøve å akseptere sånn som vi er, og forstå at så som vi er godt nokk. Andre mennesker som ikke aksepterer det, er ikke mennesker vi trenger i livet som vi har. De som klarer å akseptere det å respekterer hvordan vi er sånn som alle andre mennesker, er mennesker vi helle burde holde fast på å sette pris på å ha i livet våres.

Flere ting kan følge med å ha ADHD. ADHD er en stor fortegnelse på flere ting, men der igjen har jeg møtt og hørt om flere med ADHD som gir seg selv flere diagnoser på ting som de påstår de har. Noe som i mange tilfeller ikke stemmer. Dette synes jeg er utrolig trist, at de velger å gjøre det med sitt liv. Hvorfor ikke ha mer respekt over seg selv å livet sitt, istedenfor å trykke seg selv ned med påfunn av flere diagnoser. Det er ingen ting positivt med å prøve å pakke på seg mange diagnoser, det er rett å slett bare idioti.

Jeg er selv av den oppfatninger av at diagnoser som mange mennesker får, er en forklaring på forskjellige ting. Det er ingen unsjulning, men en forklaring. Men at det skal ende opp med miss bruk av medisiner som flere mennesker får pga de har et behov for det under forskellige diagnoser, for å få en lettere hverdag, gjør mer skade over for andre mennesker som enten har den diagnosen selv eller for de som enn omgås rundt. 


// Meg og min bestevennine som alltid har holdt sammen, siden vi var små. Hun har alltid akseptert meg for den jeg er! //


Ingen ønsker å være rundt mennesker som er apatiske og ikke er til stede. Ingen ønsker å være rundt personer som ikke kan respektere sitt eget liv ut ifra hvordan det er, å bruker sin energi på å prøve å være som alle andre. Ingen er like, men vi alle er unike på hver våres måte! Hvis ikke andre kan respektere det, så ikke la det gå ut over ditt eget liv. Ta kontroll over livet ditt, soter ut hvilke mennesker som er gode for deg å ha i livet, å hold fast på de.

Vær tilstede, vær deg selv. For det er ingen andre som er akuratt som deg. Mange kan ha ting til felles og oppleve situasjoner som de kjenner seg igjen i, men ingen er den samme personen. Ingen har den samme skjelen, tankene eller oppførsel. Alle er forskjellige på hver våres måte. Bruk livet for det de er vert, og sett pris på det. Gjør det til det du ønsker i livet ditt. Er det ikke akkurat sånn som du ønsker? Så ta kontroll over det, å gjør noe med det.  Du er din egen sjef i ditt liv, ikke kast live ditt bort på noe du i senere kanskje kommer til å angre på. Gjør det til det positive og gjør livet ditt til det du ønsker.

Tenk positive tanker, ha en positiv holdning, for da vil det bli et positivt og godt liv!

Ha en flott dag alle sammen :)

 

 



 

 

Kommentarer

Regine karlsen

19.06.2014 kl. 11:35
Jeg har også ADHD

Benedicte

03.01.2015 kl. 20:58
Hei, utrolig bra skrevet!

Jeg har selv ADHD. For noen timer siden så la jeg ut ett innlegg om ADHD.

Innlegget heter: Jeg har ADHD men det er ikke der med sagt at jeg ikke er ett vanlig menneske.

Håper du titter innom og kanskje legger igjen en kommentar.

Ha en fin lørdag! <3

Xtine Michelle

06.01.2015 kl. 02:02
Benedicte: Tusen takk :) Skal ta en titt innom å lese. Ha en flott uke!
Legg igjen en kommentar
Xtine Michelle

En liten og livlig jente ifra Rogaland! Men bor nå i Vest-Agder (Kvinesdal), og trives kjempe godt her. 15.07.13 ble jeg mamma for første gang til ei nydelig liten prinsesse, som ble født som prematur 5 uker før termin. På bloggen min kan dere lese om mitt liv som ung alene mamma, graviditeten jeg gikk igjennom og live mitt. Om du/dere har noe spørsmål eller om det er noe, så er det bare å legge igjen en kommentar eller å sende en mail (som dere finner knapp til over headeren min). Ved spørsmål ang sammarbeid/sponsing av bloggen min kan dere kontakte meg på: xtinemichelle.blogg@hotmail.com

xtinemichelle.blogg@hotmail.com
Follow on Bloglovin Bloggist.no - Toppliste for bloggere Blogglisten
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits