Brystkreft – livets kamp

Mange opplever den store å forferdelige opplevelsen det er å oppleve brystkreften. Om det er deg selv som har det eller om det er en av de nærmeste rundt deg som har det, så blir enn preget av deg uansett. Det sette dype spor på forskjellige vis. Kreft i seg selv er en forferdelig sykdom, som ingen fortjener å oppleve. Glade skal vi være og hedre skal vi gjøre, for de som overlever denne store og grusomme opplevelsen med å bli preget for resten av sitt liv, når livet til enn hver enkelt blir snudd på hode når de må ufrivillig møte kreften face to face i sitt eget liv.

Mye kan forandre enn hver sitt liv og hvordan enn lever og bruker sitt liv på. Hvordan enn finner det beste i livet og lever ut ifra å fokusere på det positive. Når enn får kreft om det er uansett hvilken art det er, så er det en tragedie og en grusomhet! Ingen kan forstå den følelsen og hvordan et liv kan bli snudd på hode for de som opplever det. Livet blir rett å slett snudd på hode i løpet av få sekunder.

Selv opplevde jeg dette! Selv opplevde jeg å få den forferdelig beskjeden om at min mor hadde brystkreft. Det er nå snart 2 år siden, vi fikk denne beskjeden for første gang, men det sitter i meg og hukommelsen min som om det var i går.

Jeg husker hvordan mitt liv ble snudd på hode. Hvordan min redsel for å miste min egen mor kom. Hvordan alt inni meg raste i hop, akkurat som et stort fossefall. Det var også da jeg opplevde hvem som var ekte venner og hvem som ikke var ekte venner. Hvor tett familien kunne stå når vi alle trengte de mest. Og hvor god støtte det var å få ifra andre i norge som kjente oss, ettersom min mor er en større kjent blogger i heste verden og distanse miljøet. Dette var noe jeg satte stor pris på selv, også noe jeg vet min mor satte stor pris på. Det er stykt å si det, men forstå meg rett. Uansett hvor mye støtte og hvor mye andre stilte opp, følte jeg aldri at det var noen som forsto min situasjon 100%!

Den beskjeden om å få vite at min mamma hadde brystkreft og at det var unn artet brystkreft, var det verste beskjeden jeg faktisk noen gang har fått. Vell var det vondt å få beskjeden om når mine foreldre skulle skille seg, men det kan ikke sammenlignes med da det sto om live til min mamma. Når et liv står i fare, er det mye større smerte å på en helt annen måte enn når to skiller lag. Enn har fremdeles de to i livet sitt, og jeg har enda både min mamma og min pappa i live mitt. Uansett om de er skilte. Det å ikke hvite om jeg nå var inni den siste tiden med min mamma, var en usikker og grusom tid.

God artet eller unn artet, er like stor grusomhet!
Om det er unn artet eller godartet er like grusomt. Det gir enn ikke en større trygghet når enn er oppi det uansett hvilken art det er. Det er en like stor prosess for mange uansett. Livet blir snudd på hode bare enn har kreft. Noen vil kalle det en syste, mens andre kaller det god artet kreft. En ting jeg kan si og som jeg vet, ingen trenger å si imot meg i dette for jeg snakker av erfaring. Det er så mange typer kreft og bryst kreft som finnes, at i noen tilfeller er ikke en god artet kreft en syste, men det er en god artet kreft som likevel må opereres bort. Det er ikke alle som trenger cellekur behandling etterpå, men noen trenger behandling også.

Da jeg var oppi denne perioden der min mamma kjempet kampen mot brystkreften var jeg åpen om dette på bloggen. Jeg opplevde folk som kunne være så grusomme å legge igjen stygge og frekke kommentarer. Kommentarer som handlet om at de hadde det mye verre enn meg, men jeg synes ikke det handler om hvem som har det vondt å grusomt i en sånn tøff tid, men det handler om å ha respekt for andre å respektere at de er oppi en tid som er tøff og grusom, uansett hvilken kreft type det er osv. Det handler ikke noe om hvem om har det mest vondt osv, det er grusomt å en tragedie for alle uansett! At folk kan ha et så kaldt hjerte og kommentere sånn til andre, synes jeg er forferdelig trist. Jeg husker selv at jeg ble sittende å felle tårer av sånne kommentarer i den tiden. Jeg valgte å være åpen om det, men jeg håpte at andre mennesker kunne ha litt mer respekt for andre enn å tillate seg å kommentere sånn. Da hadde de virkelig ikke trengt å kommentere.

Sykehuset gjord en feil!
Da min mamma ble undersøkt og fikk beskjed om at hun hadde bryst kreft var hun inne på SUS og ble undersøkt og operert der. Den første beskjeden hun fikk da prøve resultatet var kommet var den beskjeden som forandret alt. Hun gikk igjennom en grusom og tøff prosess da beskjeden kom, ?du har unn artet bryst kreft!?. Det var en helt spesiell type brystkreft som ikke er så vanlig.

Jeg husker enda den dagen jeg viste min mor skulle inn å få hvite prøve resultatet å den tlf en jeg fikk av min far! Det er den verste tlf samtalen jeg noen gang har hatt, å den tlf samtalen så har rast mitt liv på få sekunder. Jeg klarer ikke å sette meg i situasjonen om hvor ufattelig vondt å hvor raskt det har rast og forandret livet til min mor da hun fikk denne beskjeden, men det jeg vet det har forandret hele livet at min mor.

Det var en grå dag, det var små regn som dalte ned av å til ifra himmelen. Jeg hadde vert på skolen og var på vei hjem der det var to venninner av meg som var med. Jeg kjørte selv ettersom jeg hadde bil lappen og egen bil. Det var en Audi A3, en liten og søt bil. Jeg bodde i Rogaland, mer eksakt på Moi i lund kommune. Vi var nesten kommer hjem til Moi da mobilen min ringte. Jeg skrudde ned musikken og ble veldig rolig, det var mamma som ringte. Jeg tok tlf en å spurte med en gang ?hvordan gikk det??. Det var ikke min mor som var i andre enden av mobilen, det var min pappa. Min pappa som var knust, han grein og var utrolig lei seg. Alt var rast sammen for han, det kunne jeg høre før han nesten sa et eneste ord. Jeg husker jeg spurte hvor mamma var, og hun satt på siden av han men jeg fikk ikke snakke med hun. Hun hadde store smerter og var helt knust. Hun hadde brystkreft, unn artet bryst kreft.

Jeg prøvde å benekte det i starten mens tårene bare rant ned over kinnene mine. Det var ikke mye vi klarte å si på tlf en, det var mer tårer og sterke følelser som kom ferm og som var allerede fremme i både min mor og min far. Verst var det for min mor, men grusomt var det for oss andre rundt også. Jeg husker enda hvor stille de to venninnene mine var da jeg la på. De sa ikke noe ting til meg. De var bare helt stille. Etter en liten tid spurte hun ene om det gikk bra med meg. Hun viste selv også at det var et dumpt spørsmål, for selvfølgelig gikk det ikke bra med meg, men hva ant kunne hun si.

Da vi kom til Moi stoppet jeg på bensin stasjonen som er der med en gang en kommer inn til Moi ifra Egersund. Jeg skulle levere noen varer som noen andre skulle hente der som jeg hadde tatt med ifra jobben til min far. Da jeg kom ut igjen i bilen gikk hun ene av de to venninnen mine hjem, men hun andre forlot meg ikke i det hele tatt den dagen. De enste minuttene hun lot meg være alene var da hun gikk hjem og spiste middag. Hun kryss forhørte meg om jeg var sikker på at det gikk greit at hun gikk hjem å spiste middag, ettersom hun ønsket å være der hele tiden for meg.

Hun hadde vert med meg så å si hele uka før, i mens vi gikk å ventet på svaret av prøvene som de hadde tatt ifra kulen til min mor. Og etter beskjeden var kommet var hun der for meg hele tiden. At hun holdt ut med meg i den tiden er utrolig. Jeg var ikke noe gøy å være med, jeg var knust og jeg var det jeg vil si ikke et menneske lengre. Jeg var bare et skall. Ikke sa jeg noe stort og ikke gjorde jeg noe heller. Jeg bare satt der. Hun dro meg med ut på tur med hundene mine og fikk meg til å prøve å gjøre noe annet enn å bare sitte å tenke. Hun fikk meg til å snakke om det, da jeg prøvde å bare håndtere alle tankene og følelsene selv og stenge det inni meg.

Det var senere ut over kvelden den dagen at jeg fikk snakke med min mor, og jeg merket livet hennes var snudd på hode. Men som den sterke og fantastiske mammaen hun er, så holdt hun mote oppe. Vi snakket sammen om det og hun gjort en jobb jeg aldri kan klare å forstå at hun klarte. Hun jobbet med å holde seg selv oppe og meg. Hun skulle jo egentlig bare brukt kreftene sine på å holde seg selv oppe, men som mor gjør enn alt for sitt barn. Og hun brukte derfor resten av energien sin på å snakke med meg å holde meg oppe. Jeg husker enda at vi faktisk kunne smile og le i tlf en. Utrolig nokk at min mor klarte å få dette frem i oss begge, på en så forferdelig dag. Hun er virkelig mitt forbilde, og jeg beundrer den styrken hun har.

Etter litt så skulle min mor inn igjen til SUS og det var da en sjokkerende nyhet kom. Sykehuset hadde gitt feil beskjed og de hatt tatt feil. Det var ikke en unn artet brystkreft hun hadde, men hun hadde en god artet bryst kreft. En sjelden kreft type, så det var ikke det andre vil påstå er en syste men det var kreft.

Etter kort tid gikk hun igjennom hele to operasjoner ettersom de ikke fikk ut alt av kreften. Samtidig da hun gikk igjennom dette var det også skills misse på gang hjemme, så det var dobbelt opp med grusomheter som skjedde. Skilsmissen var noe som var i gang før min mamma fikk beskjed om at hun hadde bryst kreft men det ble ikke stopp på dette uansett om hun fikk denne beskjeden. Så 2 dager etter den siste operasjonen flyttet min mor til Mandal. Der hadde hun gode venner som var med på å hjelpe hun i tiden hun trengte for å komme seg etter operasjonen og jeg var også nede hos hun og hjalp. Jeg var med å hjalp min mor å flytte, der vi kjøre hver våres bil ned til Mandal. Bilene var helt fulle og min mor var ny operert og hadde store smerter, men kjørte uansett. Jeg husker enda den dagen også akkurat som om det var i går. Det var som og nydelig være ute. Bilene var fulle av ting men min mor hadde motet oppe å klarte å gjennomføre flyttingen. Den dag i dag er begge foreldrene mine gode venner, noe jeg er utrolig glad for. Så jeg har begge foreldrene mine uansett om de ikke bor i sammen. Jeg fikk feire julen sammen med de begge og hele familien min. Noe jeg var redd jeg ikke kom til å få oppleve igjen, men heldigvis fikk jeg oppleve det. 

Nyt hver dag, som om det er den siste dagen!
Oppi en sånn forferdelig prosess og opplevelse, fult med forskjellige grusomme følelser og tanker kom vi oss igjennom det. Min mamma er nå frisk meldt og slapp å ha flere operasjoner etter 2 operasjoner. Min familie, meg, mamma og pappa sitt liv er den dag i dag preget av det som skjedde, men vi klarer å se livet på en annen måte. Vi setter pris på det livet vi har og vi gleder oss over de minste tingene som enn kan tenke seg. Jeg og min mor har blitt veldig opptatt av positiv tenkning og det har hjulpet oss mye i hverdag og livet etter denne opplevelsen.

Den som hadde det tøffest i denne perioden var min mor, men vi alle hadde det utrolig tøft på hver våres måte. Vi er alle ufattelig glade for at min mor overlevde denne kampen mot kreft og det var flere hundre mennesker rundt i norge som støttet og hjalp oss. De viste sin støtte til hun og satte eget banner på hest.no sin blogg side og ble med i en gruppe på facebook for å vise sin støtte til min mor. Det var flere som kontaktet oss personlig på facebook å tlf og ønsket også intervju med hun ettersom det er et distanseritt som er årlig som er heter Rosa sløyferittet. Det er et ritt som distanse ryttere starter på, der de samle inn penger til brystkreft foreningen. Jeg synes det er en utrolig bra ting at de engasjerer et eget ritt for å samle inn penger å vise sin støtte for bryst kreft foreningen. Dette rittet har blant annet min mor også startet på, men hun klarte ikke å delta eller å være der på første rittet som var så titt etter operasjonen hennes.

Jeg synes vi alle skal hedre de som vinner over kreften, uansett hvilken type kreft det er. Flere står frem med dette, men flere holder det til seg selv og de nærmeste. Jeg har blant annet nå en venninne som går igjennom denne grusomme kampen mot brystkreft. Jeg vet hun er en tøff dame som står på å klarer dette. Men grusomt er det for hun og hennes familie. Det går ikke en dag der jeg ikke tenker på hun. Men jeg vet at denne grusomme kampen vil prege hun og hennes familie resten av livet deres, men samtidig vil det være den største festen og gleden i deres liv også den dagen hun har vunnet over brystkreften, for den dagen vet jeg kommer.

Husk å ta vare på hver å en som vi alle har i livet våres, og gi andre som vi ikke kjenner et smil hver dag. Vi vet aldri hvem som går igjennom en stor kamp i livet sitt. Et smil gleder alle, uansett. Og et smil kan være med på å redde dagen! Husk det neste gang du er rundt noen andre, om det er noen du kjenner eller ikke.

Om noen av dere ønsker å lese blogg innleggene som jeg skrev da min mamma hadde bryst kreft, kan dere trykke på linken under. der kommer dere til månedenene og ser blogg innleggenen ifra den tiden.
– Innlegg fra April måned
– Innlegg fra Mai måned   
 

Har du opplevd å gå igjennom kampen mot kreft?
Har du opplevd å ha noen som står deg nært som har gått igjennom kampen mot brystkreft eller kreft? 
Er du flink til å sette pris på hver dag?