Barnehage- frykten

Lille jenta mi har allerede begynt å vokse til og bli en større jente. Hun er ikke lengre den lille babyen min som ligger i armene mine store deler av dagen! Hun er nå en aktiv jente så allerede har pasert 7 mnd. Hun elsker å utforske alt og ligger ikke i ro nesten i det hele tatt iløpet av dagene, uten om når hun sover. Nå som de fleste andre kjenner til er tiden der jeg må finne den barnehagen jeg ønsker min herlige datter skal begynne i etter sommeren. Tenk hun er allerede 1 år i slutten av sommeren. Det er helt sykt! Som nevnt tidligere føles det som det nesten var i går jeg fødte hun, men så er det allerede 7 mnd siden. Jeg trodde hele tiden jeg hadde god tid før jeg måtte sette meg ned å begynne å søke om barnehage plass å har vell egnetlig prøvd å fortrenge den kommende tiden, med barnehagen. Jeg har hele tiden vert fast bestemt på at jeg ønsker at hun skal begynner i barnehage når hun er 1 år, så jeg kan få begynne å jobbe igjen. Men så mye følelser og tanker rundt dette med barnehage, trodde jeg virkelig ikke det skulle være. Jeg trodde det skulle være mye lettere enn hva det faktisk er for meg. Lille jenta mi merker jo ingenting til dette, og hun kommer jo til å få det helt topp i barnehagen. Der hun får treffe mange andre barn og leke med de, ja rett å slett ha det kjempe kjekt. Jeg får også kommet meg ut igjen i jobb og får være mer sosial på den måten og treffe flere mennesker, det blir jo kjempe kjekt! Men det er noe med at den fantastiske tiden enn har sammen hver eneste dag, blir forandret. Det er det at jeg skal være borte fra hun i flere timer iløpet av en dag, uten å være der hele tiden for hun. Om hun faller, gråter, blir redd, eller noe som helst som får hun til å bli lei seg, så får jeg ikke være der å trøste hun. Stille opp på den måten jeg nå kan gjøre. Det å gå med en følelse av at jeg ikke får være der 100% hver eneste dag til hver eneste tid, er faktisk vondt. Det handler om mine følelser og tanker som en mamma, ja kanskje en for bekymret og øvefølsom mamma. Men noen er sånn og andre tar det helt fint uten noe ekstra tanker. Jeg gruer meg utrolig mye til den dagen kommer at jeg skal levere hun i barnehagen og ikke se hun igjen på flere timer. Nå når jeg er ute i stallen en liten tid iløpet av et døgn og kommer inn igjen, føles det som jeg har vert borte alt for lenge ifra hun. Hun gir ingen utrykk for det, men jeg føler det selv. 

Som mamma er det alltid godt med litt “fri”, men samtidig føles det feil å ha litt “fri” også. Jeg skal liksom være der 24/7 hele tiden for hun, og det er det jeg ønsker. Den virkelige hverdagen som snart vil starte, er ikke sånn. Da er det jobb ifra førmiddagen til ettermiddagen og så hjem å da få ha den hverdagen som jeg er vant til som mamma. Det er på en måte en en jobb jeg går til å så hjem til den herligeste jobben, mamma jobben. Den jobben der enn får betalt med smil, glede, latter og alt det herlige som er barn gir. Selvfølgelig er det grining og ting som skjer i den hverdags jobben også, men samtidig så er det ikke noe som er fælt eller noe galt heller. Jeg får være der uansett da og hjelpe og trøste hun om noe skjer, osv. Jeg hvet det blir bra for Mina Adeline å begynne i barnehage og hun har virkelig godt av det også. Bli sosialisert med andre barn, lære og omgås med andre barn på en helt annen måte enn hva hun lærer nå. Der hun får utforske ting og utvikle seg på en annen måte. Jeg synes at det er en bra ting og for Mina Adeline sin del så blir det kjekt. Jeg hvet det kommer til å gå kjempe bra å at jeg blir vant til det og som mor har jeg også godt av det. Men det er alle de tanken i forkant som er litt utfordrene og jobbe seg igjennom, og på en måte bli klar for det selv. Enn blir vell aldri klar, det er vell noe enn blir når dagen kommer og den nye hverdagen er igang. 

Hvordan vite at det er den perfekte barnehagen for barne mitt? hvordan hvite at det er en bra barnehage for barne mitt? hvordan vite at de som jobber der er gode nokk og at jeg kan stole på at de tar vare på barne mitt? mye av de tankene strømmer i hode. Det er jo bare rart vil mange si, men det er vell det jeg vil si at viser at jeg er opptatt av å prøve å finne er barnehage som jeg håper kan være bra for barne mitt, istenden for å bare plasere hun i en barnehage. Jeg har lest endel å undersøkt å skal nå sette meg ned å søke om barnehage plass. Så jeg får bare krysse fingrene og håper at hun får plass i den barnehagen som jeg ønsker mest at hun skal få begynne i. Jeg hvet tiden frem til hun begynner i barnehagen går raskt og samtidig er det mye som skjer og utvikler seg underveis. Jeg skal iallefall nyte tiden like mye som tidligere og prøve å ta det som de kommer når hun skal starte i barnehagen. Jeg har også begynt å tenke på det med å begynne i jobb igjen nå etter 1 år i mamma permisjon. Det blir veldig annerledes å gå ut i jobb nå etter denne permisjonen, ettersom hele livet mitt har forandret seg, men spennende tid og utfordrene tid blir det. Mye nytt som skjer å hver sine ting enn skal igjennom, både for meg og min datter. Jeg tror vell egnetlig at alt i alt, så er dette mer psykisk påkjenning og utfordring for meg enn min datter, ettersom hun slipper å gå med de tankene og bekymringene som en mamma ofte har over for sitt barn. Jeg hvet det kommer til å gå bra, det er bare utrolig mye og ikke minst nye følelser som dukker opp. Ja som jeg til å med ikke var klar over kunne komme av en sånn forandring som det da blir. Jeg håper bare min datter kommer til å trives i barnehagen og at det blir en kjekk og spennende tid for hun. Det er de viktigste for meg. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Hvordan var det for deg når tiden for barnehagen nermet seg?
Hvordan klarte du å velge den rette barnehagen for ditt barn?
Hadde du mye tanker rundt det med den nye forandringen etter permisjons tiden?