Valgt bort som barn pga penger – Min historie

Om det er rett eller galt, er opp til hver enkel å bedømme men følelsen av å ikke være ønsket av sin egen biologisk far er ikke noe god følelse uansett.  

Følelsen av å ikke være god nokk å rett å slett ikke ønsket til verden er ikke en god følelse i det hele tatt. Det er tvert imot noe godt som enn kan klare å finne ut ifra en sånn situasjon! Det å være klar over at sin egen biologisk far valgte bort sitt eget barn pga penger. Ja, rett å slett for å slippe å betale barnebidraget. Det vil jeg påstå å uttale meg om er feil prioritering. Hvordan det går, nei det må du ikke spør meg om. Men hvordan det føles, ja det kan du spørre meg om. Her er min historie som det barnet som ble valgt bort av sin egen biologisk far og fysisk gitt bort så han slapp å betale for at jeg faktisk ble født!

Jeg bærer ingen nag, men jeg bærer på en historie som preger mitt liv den dag i dag. Jeg har ingenting til overs for denne mannen som en gang var min far. Nå er han ingenting, bare en helt vanlig mann som bor i norge. En mann som har satt sine spor i meg og mitt liv, men som på ingen så helst måte skal få trykke meg ned. Det klarte han å gjøre nokk da jeg var liten. Kanskje han fikk det så han ønsket, uansett så håper jeg han er lykkelig å kan gå med hode hevet å være stålt nå over valgene som han tok å livet som han har den dag i dag.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Alt startet da jeg var liten. En liten å vanlig søt baby som ble født. Jeg var min mor´s lykkestein men min ?fars? gråstein. Noe han virkelig ga utrykk for i sine handlinger mer enn få ganger. I starten da jeg ble født prøvde han virkelig. Han var med under fødselen å prøvde å ta seg tid til å bli kjent med meg, men plutselig var det stopp og ting fikk en hel omvending. Jeg husker nå som voksen flere episoder ifra da jeg var liten, episoder som har satt sine spor i meg. Hendelser jeg husker som jeg skulle ønske jeg aldri hadde husket. En episode som skjedde har virkelig prentet seg inn i hode mitt, jeg husker det som bilder men ikke som en film ifra fortiden. Jeg husker jeg skulle bli hentet at den biologiske far min, han kom å jeg skulle være med han i bilen hans. Min mor bar meg ned å jeg skulle bli satt inn i bilen hans, noe jeg ikke ønsket. Mannen var ukjent for meg, jeg hadde ikke blitt trygg på han på de måtene som et barn skal få være trygg på over for sin far. Jeg husker jeg tvilhålt i mamma, jeg tok fatt i håret hennes (hun hadde lengre hår som var mørkt) og jeg rev hun i håret mens jeg ble satt inn. Jeg gren å viste tydelig at dette ønsket jeg ikke. Min mor kunne ikke gjøre noe, når det er bestemt at et barn skal ha så å så mye tid sammen med sin far så er det sånn (ja mye har forandret seg ifra den tiden med hvordan det var da å hvordan det er nå, men i den tiden var det sånn). Jeg ble satt inn bak i barnesete, hendene mine var fulle av hår ifra mamma som jeg hadde fysisk revet ut selv da jeg tvi holt i hun. Det var en hand på bryste mitt som hålt meg i barnesete og den andre handen ble jeg spent fast med i barnesete. Jeg husker ikke mer ifra den episoden, men de minnene er sterke nokk. Jeg vet det aldri var noe godt for min mor, jeg vet det er ikke få tårer som har blitt felt ifra hennes øyner. Men jeg vet hun virkelig prøvde for min skyld, jeg vet hun gjord mye som hun ikke ønsket der å da men som hun gjord for hun ønsket at jeg skulle få kjenne min virkelige far. Hun var hele tiden opptatt av at jeg skulle vite hvem han var, å jeg hadde alltid et bilde av han på natt borde mitt. Flere episoder skjedde, å blant annet en dramatisk episode der politien måtte hjelpe til.

Min biologiske far ringte min mor og ga beskjed om at han nå kom å skulle kidnappe meg. Ja rett å slett ta meg ifra mamma! Det var da politien ble innblandet. De sto klar på alle grensene på hjemplassen min å var klar til å ta han så de kunne få meg hjem igjen til mamma. Min mor ringte sine foreldre å de kom opp for å hjelpe hun med det dramatiske som var i gang å skulle skje. Da min biologiske far kom utenfor hos mamma så han bilen til mamma sine foreldre å det var heldigvis da han ga seg. Han snudde bilen og kjørte sin vei! Jeg er glad han ikke fikk gjort dette å at politien sto klar for å stoppe han langs alle utkantene av hjemplassen min. Men at en person skal være i stand til å si å fysisk klar ti å gjøre det, er for meg helt sprøtt. Det var utrolig mange episoder som skjedde å det ente med at jeg ble redd mannfolk. Jeg kom meg ifra redselen men om noen kommer raskt opp i ansiktet mitt den dag i dag, uten at jeg er trygg på dem så reagere jeg med å ta opp armen for å være klar til å beskytte meg. Jeg ønsker ikke å dra opp flere episoder som skjedde for jeg er ikke ute etter å svar male han, eller å gi et budskap om at han er et dårlig menneske.

Mamma sa eller ga aldri noe utrykk til meg som var negative ang han. Hun prøvde hele tiden så godt hun kunne. Jeg vet (som nevnt opp forbi) med sikkerhet uten at hun har sakt noe til meg at det er ikke var få tårer hun har felt igjennom de årene med hendelser da jeg var liten, og den kampen hun gikk igjennom for meg. Heldigvis husker jeg ikke så mye av hendelsene som skjedde, men det er nokk uansett det jeg husker.

Da jeg vokset til å kom i tenårene begynte jeg å finne ut mer å mer ang det så egentlig skjedde da jeg var liten. Realiteten og sannheten var ubeskrivelig vond, men samtidig var det også noe godt ut ifra situasjonen og hendelsene. Da jeg prøvde å oppsøke han å ta kontakt for å danne et eget bilde av han ble jeg møtt med lukket dør. Fysisk lukket dør også altså. Jeg prøvde å ringe han å fikk snakket med han men ut ifra den telefon samtalen jeg hadde ente det med at jeg ga meg. Etter jeg fant ut mer å mer kom sannheten frem. Jeg var aldri ønsket av han! Jeg var en feil i han sine øyner og det var det han ønsket å si også til andre mennesker rundt. Han valgte å adoptere meg bort da jeg var ca 6 år. Grunnen for at han ønsket dette var pga pengene. Han slapp da å betale for at jeg var født!

Mamma fant seg endelig etter flere år en ny mann og det var da jeg ble adoptert bort til han som er den dag i dag og for resten av mitt liv min pappa. Jeg fikk endelig en skikkelig far. En far som stilte opp å elsket meg som sitt eget kjøtt å blod. En far som sto med mamma sin side og ble en familie. Jeg er den dag i dag uendelig takknemlig for at jeg fikk bli adoptert bort å kunne få være heldig å få en far, en virkelig far. En far som elsket meg og satte pris på meg. En far som var glad for at jeg var født, en som ikke tenkte tanken på at jeg var en feil. For snart to år siden gikk min mamma å pappa ifra hverandre. Det å håndtere en skilsmisse er det dessverre mange barn og eldre barn som går igjennom så det går jeg ikke innpå nå i dette blogg innlegget. Men jeg håndtere skilsmissen bra, synes jeg selv (ja jeg er kanskje egoistisk som klarer å si det, men jeg må få være ærlig å ha lov til å synes det). Jeg har like mye begge mine foreldre og jeg er like mye elsket av de begge uansett. Min pappa har akseptert at jeg oppsøkte min biologiske far å ønsket å finne svar rundt det, noe jeg beundrer han for at han klarte å akseptere så uendelig bra. 

Da jeg ble eldre og mer voksen og kjente til min livshistorie bedre å hendelsene som hadde satt spor i meg for resten av mitt liv, hadde jeg også fått blitt kjent med de andre som er i familien til min biologiske far. Det er noen fantastiske mennesker som jeg har fått en utrolig stor betydning for meg på veldig kort tid. De viser at de er glad i meg å setter pris på meg. De har alltid tid til meg å de gleder seg over hver eneste gang vi får treffe hverandre. De stilte til å med opp å var i dåpen av min nydelige datter. Det er uendelig stort for meg at de gjorde det å at de setter så stor pris på meg som det de gjør.

Min biologiske far der imot har jeg ingen kontakt med, jeg kjenner han rett å slett ikke. Dette fordi han ikke den dag i dag klarer å akseptere meg, jeg tror det er tøft for han å se tilbake på det som skjedde å ikke klarer å legge det bak seg. Men det er helt okei. Det eneste som ikke er okei er at jeg ikke fikk muligheten til å få legge blomster på graven til min biologiske farmor, som dessverre gikk bort for noen år siden pga kreft. Den korte tiden jeg fikk ha med hun da jeg ble eldre, satte jeg stor pris på og hun er var et fantastisk menneske. Hun klarte å legge fortiden bak seg å se frem over. Hun så nokk mer da enn hva som enn var i stand til å se når enn var oppi en sånn situasjon som var da jeg var baby. Da hun døde og jeg fant graven hennes etter å ha lett på hele gravplassen som er til det stede hun ligger begravet på begynte jeg å legge blomster der. Jeg gikk turer sammen med hunden min å satte meg ned ved graven hennes å snakket til hun. Det er det nærmeste jeg kommer hun nå men samtidig er jeg takknemlig for at jeg fant gravplassen hennes. Men min biologiske far der imot likte ikke dette. 

han fjernet alt som jeg hadde lagt på graven hennes første gangen, andre gangen fjernet han alt og lot to stilker ifra blomstene stå igjen men hadde knekt av toppen av de. Jeg prøvde å legge på blomster å tenne lyst flere ganger men til slutt orket jeg ikke å gå tilbake for å bli møtt med et sånn resultat.

Jeg er klar over at jeg har en halv bror, en nydelig halvbror som jeg er stolt over at jeg har. Jeg kjenner han uheldigvis ikke, men skulle ønske at jeg en dag får bli kjent med han. Han er ikke mye mindre enn meg, eller bedre sakt bare et eller to år mindre enn meg. Jeg er stolt over å si at jeg har han som halvbror å jeg håper han har fått oppnådd det han har ønsket i livet sitt frem til nå. Jeg bærer ingen nag eller noe negativt over for min biologiske far. Jeg tror at folk kan gjøre feil, og at folk kan forandre seg. Uansett hva han tenker eller ikke tenker om meg så håper jeg han har et bra liv sammen med sin kone og min halvbror. Jeg har mine tanker å følelser etter denne livshendelsen min som barn, men samtidig er denne hendelsen og hendelsen som mobbeoffer i 10 år gjort meg til den personen jeg er i dag. Jeg er takknemlig for den personen jeg er i dag å jeg er takknemlig for at de livs hendelsenne jeg har hatt har gjort meg til en sterkere person. 

Jeg er ikke ute etter sympati men jeg er ute etter å kunne fortelle mine livshistorier i håp om at det kan hjelpe andre som kanskje har opplevd noen av det samme. Jeg ønsker å vise andre at det er ingen skam å ikke ha levd et prikkfritt liv uten noen harde opplevelser som preger deg selv i nå tid også. Jeg vil vise andre at uansett hvor mye vondt enn kan ha opplevd kan enn også snu det rundt og glede seg  over det positive som har kommet ut ifra de harde opplevelsene.