Mobbeoffer i 10 år – Sannhetens øyeblikk

Alle har en fortid, kansje en sykdom eller en livsopplevelse som enn er preget av I  hverdag og har jort enn til den personen de er I dag. Men klarer du og legge fortiden bak deg og ikke la den påvirke din hverdag i din nå tid? 

? Nå må jeg sminke meg, Jeg kan ikke gå uten sminke, Jeg må alltid ha et smil framme, Øynene mine må jeg alltid få til så det ser ut som de lyser av glede, klærne må passe sammen, jeg må passe på vekten min, jeg må aldri reagere på noe og alltid ta alt med et smil.. ? Disse tankene er noen av tankene som preget min hverdag hver dag før. Det var prentet inn akkurat som om du var programmert som en robot. Det gikk ikke en dag uten at de setningene var i hode mitt etter et liv som mobbe offer i 10 år. Redselen for å ikke kunne klare å oppfylle disse setningene/ordene var utrolig store, ettersom jeg ikke var sterk nokk til å håndtere en eventuell reaksjon av andre folk rundt.

Det hele startet da jeg var liten, ja faktisk allerede ifra 1 klasse av. Mer eksakt den første dagen i 1.klasse. Jeg var en helt normal jente som var snart 6 år. Men det jeg ikke viste var at samme dagen jeg satte mine ben inn på skolen skulle et helvete bra løs som ville prege live mitt for alltid. Ifra den første skoledagen som skal være så spennende å kjekk for alle, ble det om til et helvete for meg. Jeg gruet meg hver dag etter det til å gå på skolen, jeg ønsket ikke å gå på skolen. Men det var ingen som forsto det i starten av. Min mamma var rask med å merke det, men uansett hvor hardt hun kjempet om å få hjelpe meg så gjord ikke skolen noe for å kunne hjelpe. De trodde rett å slett ikke på at det var så alvårlig som det i senere tid skulle vise seg at det var. Hver eneste dag igjennom 7 år på barneskolen gikk jeg igjennom fysisk og psykisk mobbing. Jeg ble slått av andre barn som gikk på skolen, jeg låste meg inne på doen for å prøve å komme meg unna mobberne. Men det som ente var at lærerne kom å låste opp doen å jeg ble tvunget til å gå ut der ifra. Hver eneste fri minutt prøvde jeg å låse meg inne mens mobberne sto utenfor å læreren kom å tvinget meg ut hele tiden. Jeg fikk høre ifra 2.klasse av at jeg var for tykk å måtte holde inne magen min, som fikk konsekvenser med at magen min ble ødelagt. Venner som jeg trodde jeg hadde ente opp med å snu ryggen til meg å begynte å mobbe meg. Jeg ble mobbet både på skolen å på fritiden min og de begynte til å med å ta familien min.

Politien ble innblandet, barnevernet, rektor, og alle instanser som kunne være til hjelp men ingen lykke. Jeg begynte å få store plager med kroppen min etter de årene på barneskolen med denne mobbingen. Jeg gikk blant annet hele tiden rundt med store magesmerter å tårene kom ferm så å si hver eneste dag. Jeg tror jeg kan telle på en hand de dagene tårene ikke kom ferm i løpet av alle de årene med mobbing.

Det er blant annet en episode jeg husker utrolig godt, det var da mobberne kom hjem til der jeg bodde å hadde kniv å spikket på pinner å truet meg å min mor. Det gikk så langt at min mor måtte ringe sin bror som kom for å hjelpe å få de bort. Min mor fikk store kongler å andre ting kastet etter seg når hun var ute på ridetur med hesten. Og hvis jeg var ute om kveldene skjedde det at jeg plutselig ble slått til. Dette uten noe grunn. Min mor fikk gjennomgå av mobberne bare fordi hun hadde en datter som ingen likte. En datter det tydeligvis var noe galt med, bare ingen kunne finne ord for hva som var galt med meg. Det var bare fordi jeg var meg. Fordi jeg ikke gjord som alle andre, fordi jeg var meg selv.

Det er utallige episoder som skjedde, men ser ingen behov for å dra opp alle nå, for da kommer jeg ingen vei videre med dette innlegget. 

Da jeg skulle begynne på ungdomsskolen håpet jeg at ting kunne forandre seg å at mobbingen skulle roe seg. Nå skulle jo til å med klassene bli forandret osv men bare tanken av at det skulle bli bedre var godt godt til å være sant! For det ble de ikke.. Mobbingen fortsatte å fortsatte å enda var de psykisk og fysisk. Enda ble jeg fysisk og psykisk mobbet, slått på skolen, slått på fritiden, stygge ord og ting smelt imot meg uansett om det var på skolen eller fritiden. De gikk i gjenger imot meg men når de var alene hadde de ikke nokk baller til å turre å gjøre noe. Da var de like små som det jeg følte meg. Ingenting var godt nokk med meg å uansett om hva enn jeg prøvde å ikke prøvde så var det alltid noe de klarte å finne på å si å gjøre. Jeg var redd for å gå på skolen, redd for å gå ut blant folk på fritiden, redd for å være alene, redd for å gå til skolen alene så mamma kjørte meg. Jeg prøvde hele tiden å kunne få ha noen venner, men de snudde fort ryggen til meg å var med de som mobbet meg. Det var utrolig mye som skjedde hele tiden å uansett hvor mange som prøvde å hjelpe klarte de det ikke. Lærerne på ungdomsskolen prøvde å hjelpe men de klarte det ikke. De laget til ordninger på skolen for å prøve å få det til å hjelpe men ingenting gjord det bedre. Jeg fikk være hjemme ifra skolen flere ganger på ungdomsskolen å barneskolen av mamma, men jeg kunne ikke slutte på skolen heller så jeg måtte gå når jeg ikke fikk være mer hjemme. Jeg sto opp flere timer før skolen startet for å stelle meg å jeg måtte hver dag ha en bekreftelse av mamma at klærne passet sammen, sminken var lik å så grei ut osv.

Under all mobbingen som pågikk så ente jeg opp med å få meg en kjæreste. Utrolig nokk, så kunne jeg tydeligvis være god nokk for noen. Jeg var utrolig glad å lykkelig, men lykken varte ikke lenge. Det ente med at lykken forsvant mer å mer å det ble det tøffeste forholdet jeg noen gang har vert i. Han behandlet meg ikke fint i det hele tatt. Jeg fikk ikke være med vennen mine, han sjekket mobilen min, når han ble sinna eller påsto at jeg hadde gjort noe galt så klarte han ikke å styre temperamange sitt å det ente med at jeg opptil flere ganger hadde blåmerker. Han trykket meg psykisk ned og jeg var til slutt egentlig ingenting. Han kjeftet på meg, å kalte meg mye stykt helt uten noe grunn. Han styre til slutt hverdagen å livet mitt og hvordan jeg skulle være over for mine foreldre. Tragisk? Ja, jeg vet. Jeg klarte ikke å se alt dette med det første å det tok meg lang tid før jeg klarte å se det. Det er vell så de sier at kjærlighet gjør enn blind. For jeg var virkelig blind med å akseptere å bli behandlet på den måten. Jeg husker bare at jeg var så glad at noen i det hele tatt kunne være glad i meg å at jeg kunne være god nokk for noen. Men sannheten er vell den at jeg var aldri god nokk for han egentlig å at han ikke var så glad i meg så han påsto ettersom han kunne behandle meg som søppel! Etter en stund ble det slutt å jeg hadde det utrolig hardt å vont for å klare å komme meg etter alt dette. Det var utrolig tøft å vanskelig å takle for meg. Men når jeg var oppi det trodde jeg at det skulle være sånn å at det var normalt, noe det slett ikke var!

Da jeg skulle begynne i 10.klasse ente det med at jeg fikk bytte skole. Til en liten kristen privat skole. Det var en skole som flere barn kunne gå på som hadde hatt det vanskelig osv. Det var rett å slett den skolen som reddet meg og det var da ting begynte å bli mye bedre. Jeg gledet meg til å gå på skolen å jeg kom meg ut av forholdet jeg hadde vert i som var så vanskelig. Jeg fikk gode karakterer å jeg fikk meg venner. Jeg ble ikke mobbet på den skolen men jeg ble akseptert for den jeg var. Jeg ble mobbet på fritiden fremdeles men jeg slapp å bli mobbet på skolen. Tro meg, bare det var ubeskrivelig godt. Ting begynte å roe seg når jeg begynte på videregående skole å det var da ting ble litt å litt mer lettere. Jeg ble kjent med nye folk å fikk meg venner, kom over på linjer som vi som gikk på hadde samme interesse osv.

Årene som å være et mobbeoffer i 10 år i strekk satte sine preg på meg å mitt liv, å det har vert utrolig vanskelig å jobbe med for å komme seg videre. Samtidig når jeg ser tilbake på alt som skjedde er det selvfølgelig vont men samtidig så er jeg takknemlig. Jeg er takknemlig for at jeg nå har lært meg å se at det var ikke jeg som var den som hadde det verst, det var de andre. Det var de som mobbet som hadde de verst fordi de måtte trykke ned andre for å føle seg bedre å mer aksepterte selv. De klarte ikke å akseptere seg for den de var å sin livs situasjon. Å oppi alt gjord de meg en uendelig stor tjeneste som jeg ikke tror de er klar over den dag i dag, de gjord meg til en sterkere person. De fikk meg til å se nå at jeg kom meg igjennom det, jeg klarte å overleve å bli så mobbet at jeg følte jeg ikke hadde mer å leve for til å se tilbake på det nå å se at jeg overlevde det. Jeg klarte å holde meg sterk og oppe uansett hvor lavt nede jeg var, uansett hvor vondt jeg hadde det så klarte jeg det. Hadde det ikke vert for alt det så hadde jeg aldri vert den personen jeg er i dag. Jeg setter pris på små ting i livet å mennesker rundt meg. Jeg har mine livs erfaringer å jeg har lært meg at jeg er god nokk for akkurat den jeg er. Ingen andre er som meg å jeg vet deg meg selv at jeg er god nokk. Jeg har det jeg trenger i livet mitt å jeg har til å med fått gaven med å få bli mamma til den vakreste prinsessa så fins. Jeg har fått meg en utdannelse å fulført skolen osv. Jeg har alt jeg ønsker meg her i livet å jeg føler selv at jeg har nå et fantastisk liv.

Jeg har mine erfaringer å minner å opplevelser som alltid vil følge meg i livet mitt, men hadde jeg ikke hatt de hadde jeg ikke vert den personen jeg er den dag i dag. Å da jeg ikke hadde noen hadde jeg samtidig min familie men mest av alt jeg hadde min beste venn å det var hesten min, kelly. Han sviktet meg aldri å var alltid der. Jeg var alltid god nokk for han å han satte alltid pris på meg. Han hadde jeg i 8 år å de årene sammen med han var helt fantastiske samtidig som jeg hadde det helvete utenom med mobbingen. Men det var han som holt meg oppe. Jeg er så uendelig glad for at jeg fikk kelly av mamma å pappa. Han er å vil alltid være i mitt hjerte uansett om han ikke er her lengre. Jeg vet uansett ikke hva jeg skulle gjort hvis jeg ikke hadde hatt han.

Nå når jeg ser tilbake på tiden som mobbeoffer kjenner jeg ikke på noen negative følelser, jeg kjenner på takknemlighet for at de har gjort meg til en sterke person. Jeg er glad for den jeg er i dag å den jeg har blitt ut ifra opplevelsene å den harde tiden. Så egentlig hadde bare hatt ønske om å rett å slett takke de for det, fordi jeg hadde aldri vert den jeg er i dag hvis ikke det var for å være et mobbeoffer i 10 år. Det er alltid noe som er vanskelig etter å ha vert mobbeoffer så lenge å opplevd så mye vanskelig men når enn han kommet seg videre å lært seg å leve med det å se frem over så går det helt faktisk helt fint. Så om noen av de som mobbet meg leser dette så vil jeg faktisk bare si, tusen takk.