Hei alle sammen.
Nå kommer endelig svarene på spørsmålsrunden som jeg hadde for en stund siden. Må bare beklage at dette tok litt tid før svarene kom, men bedre sent enn aldri. Jeg har med vilje tatt bort noen spørsmål som kom ang barnefaren. Dette er pga jeg har valgt å ikke skrive noe om han her på en åpen nettside så dette. Det er noe som er mer privat å det ønsker jeg å holde på den private fronten. Håper det kan bli respektert. Så her er spørsmålene som kom å svarene mine til dere 🙂
Normal
0
21
false
false
false
NO-BOK
JA
X-NONE
/* Style Definitions */
table.MsoNormalTable
{mso-style-name:”Vanlig tabell”;
mso-tstyle-rowband-size:0;
mso-tstyle-colband-size:0;
mso-style-noshow:yes;
mso-style-priority:99;
mso-style-parent:””;
mso-padding-alt:0cm 5.4pt 0cm 5.4pt;
mso-para-margin:0cm;
mso-para-margin-bottom:.0001pt;
mso-pagination:widow-orphan;
font-size:12.0pt;
font-family:Cambria;
mso-ascii-font-family:Cambria;
mso-ascii-theme-font:minor-latin;
mso-hansi-font-family:Cambria;
mso-hansi-theme-font:minor-latin;}
hvordan reagerte du da du fant ut du var gravid?
Jeg ble selvfølgelig utrolig glad! Det var mye tanker som kom med en gang å tårene kom også men jeg ble ikke lei meg, bedre sakt langt ifra om jeg ble lei meg. Jeg ønsket meg et barn så jeg var glad når jeg så at jeg var gravid. Tårene kom mer av glede å også pga alle følelsenne og tankene som kom. Det er jo det største enn kan oppleve å bli gravid å det følger mye ansvar å det er en stor forandring som skjer automatisk ifra enn er blitt gravid å til barnet er født. Jeg gledet meg ufattelig mye hele tiden å så veldig frem til fødselen var over å til jeg hadde hun i armene mine.
Hvordan reagerte foreldrene dine ?
Både mamma å pappa ble utrolig glad når de fikk vite at jeg var gravid. De begynte vell egentlig å glede seg med en gang til å bli besteforeldre å de hadde de veldig morsomt med å pirke i hverandre om at de nå ble ?gamle?, hehe. De støttet meg også med en gang og var der for meg å hjalp meg igjennom hele svangerskapet (og enda er de en kjempe god støtte for meg). Det er jeg utrolig glad for!
Var du sammen med barnefaren?
Ja, det var jeg. Vi var også forlovet.
Hvordan har du det med deg selv nå?:)
Jeg har det utrolig bra! Vil egentlig påstå at jeg aldri har hatt det så bra og godt som jeg har det nå 🙂
Hva er dine fremtidsplaner, kort- og langsiktige? (bosted, jobb, barnehage etc)
Fremtidsplanene mine er at jeg ønsker å få kjøpt meg et småbruk sammen med min mor. Hvor det blir det vet jeg ikke enda, jeg vet bare at jeg vil nærmere hjemplassen min så det blir kortere vei for å besøke familien min å venner. Mina Adeline skal i barnehage når hun er 1 år er planen så lenge hun får barnehage plass å da vil jeg ut i jobb. Jeg ønsker å få tatt lærling tiden som jeg har igjen på utdannelsen min, som er prosess operatør så jeg kan få fagbrevet innen dette yrke. Nå så jobber jeg med klargjøring til inn ridningen av islandshesten min. Når han er inn ridd ønsker jeg å komme tilbake til distanseridningen.
har du hatt noe kontakt med barnefaren under svangerskapet?
I starten av svangerskapet hadde jeg det, men forlovelsen ble brutt tidlig i svangerskapet. Så etter det var det så å si ingen kontakt. Noe mer ang barnefaren å situasjonen der ønsker jeg ikke å utale meg om.
hvordan hadde du det i svangerskapet, med tanken på formen? kvalme, bekkenet osv?
Jeg hadde et veldig tøft svangerskap. Jeg begynte å få plager med bekkenløsning allerede rundt uke 10 og ente på krykker for å klare å gå. Min mor måtte til tider støtte meg når jeg f.eks skulle på do, osv og til tider ble jeg liggende på gulvet å krype for å komme meg på do, osv. Jeg fikk mage veldig tidlig i svangerskapet og fikk en stor babymage. Folk spurte meg flere ganger om jeg var sikker på at jeg ikke ventet tvillinger. Jeg var veldig kvalm og var mye sengeliggende pga jeg var dårlig. Hadde mye kynnere og falske rier, dette startet også tidlig i svangerskapet. jeg kom meg ikke opp av sengen da jeg kom lengre ut i svangerskapet å mamma måtte komme om natten å hjelpe meg opp av sengen så jeg kunne komme meg på do. Jeg trengte en del hjelp i svangerskapet så er utrolig glad for at mamma hadde mulighet å være der for meg å hjelpe meg. Dette er noen av plagene som jeg fikk i svangerskapet. Men samtidig som det var et utrolig tøft svangerskap så var det også et fantastisk svangerskap. Det var mitt første svangerskap å jeg er glad for opplevelsen med å ha et sånn svangerskap. Det var fantastisk og kjenne sparkene, bevegelsene, høre hjertelyden, se magen vokse å følge med på hvor stor jenta mi var. Og ikke minst, ultralydene. Det var alltid like kjekt å spennende å få se jenta mi og det var en sann opplevelse å gå på 3D ultralyd. Så uansett om det var et tøft svangerskap så var det et fantastisk svangerskap.
Hvor lenge tenker du å bo hjemme før du vil flytte for deg selv?
Jeg ser ikke på det som at jeg bor hjemme. Jeg flyttet hjemme da jeg var 17 år. Og etter det har jeg ikke bodd hjemme. Men i fjord når mamma å pappa flyttet ifra hverandre så ente jeg opp med å flytte til Mandal til mamma etter å ha bodd alene i flere år. Så nå leier vi et hus med stall, der jeg betaler min del av utgiftene å leien. Så vi bor i sammen, men vi begge deler på utgiftene. Jeg tar meg selvfølgelig av utgiftene til min datter selv. Så hvor lenge vi har tenkt å bo i sammen vet jeg ikke. Vi har det fint med å bo i sammen å tiden vil heller vise hva tid jeg flytter for meg selv igjen, men har ingen planer om nå.
Er du ikke redd for at datteren din skal bli påvirket av at du kaller din mor for mamma og at hun også skal gjøre det samme når hun begynner å snakke?
Hehe, Nei langt ifra. Hun vet godt forskjellen på hvem som er mamma å hvem som er momma (mormor). Barn kjenner jo igjen sin mamma, for å si det sånn. Hun vet også tydelig når hun er hos meg å når hun er hos sin momma (mormor). Så det er jeg langt ifra redd for. Det er jo også jeg som tar meg av hun å selvfølgelig får jeg litt hjelp av mamma hvis det er noe men hun er min datter å det vil si at hun er mitt ansvar.
Har dere flere spørsmål?
Vil dere at jeg skal ha en ny spørsmålsrunde?
