Hva er en pappa?


Det er ingen fasit, men det er en stor rolle og en rolle som skal bli tatt godt vare på.
 

Nå for tiden har det blitt veldig vanlig å være alene mor, oppdra et barn alene å at et barn bor hos en av foreldrene. Som oftest hos sin mor. Det er ingen som ønsker å komme i den situasjonen men det har somregel en god grunn for at det har blitt sånn. Det er jo ikke å legge skjul på at det finnes unntak rundt dette.

Mange ser ofte ned på de som er alene mor, mange snakker negativt å har ikke de beste tankene å meningene rundt de som er alene mor. Det de ikke vet er helheten rundt det, å grunnlaget for at situasjonen har blitt sånn som den er. Hvorfor må folk ha grunnlaget? Hvorfor kan ikke bare andre mennesker respektere situasjonene til andre mennesker uten å måtte hvite alt som ligger til grunn for det? Det å akseptere en situasjon uten å hvite alt som står bak den når det ikke gjelder deg selv, er en viktig ting å huske på. Men hvor mange så klarer det er vell heller et annet spørsmål!

Det å kunne være mer positiv i sin livssituasjon å akseptere andre er en viktig ting. Ikke minst det å kunne ha medfølelse å være støttende istedenfor støtende for andre og andre sin situasjon.

Selv er jeg alene mor. Jeg har et fantastisk barn som jeg elsker mer enn noe annet. Å en mors kjærlighet er uendelig. Selv hadde jeg gått i døden for mitt eget barn, om det sto om det. Det er aldri tvil i kjærligheten for min datter, den er stor å uendelig. Men selv om jeg er alene mor, har jeg som alle andre en situasjon som har bygget det på hvorfor jeg er alene. Ingen har et feilfritt liv, situasjon og opplevelser i livet sitt, Men det å se det positive ut av det å bygge det på noe positivt er det jeg synes er viktig.



Oppi alle som er alene mødre og de som er i forhold osv, så er det somregel en far på den ene eller den andre måten. Om han som er far har valgt å være i barnets liv på en eller annen måte så ligger det jo plikter til å være en far og en pappa. En far får tildelt den tittelen men så er det hva han velger å gjøre ut ifra det! En mor/mamma har også sine valg men et barn er avhengig av sin mor/mamma på den ene eller den andre måten. Det er en mor/mamma som bærer fram barnet, føder barnet, kan gi barnet morsmelk osv. Et barn kjenner sin mor før det har kommet ut ifra magen.

Det er ingen fasit på hvordan en far og en mor skal være. Det er hva de selv velger å gjøre det til. Selv har jeg tatt valgt om hvordan jeg vil være som mamma til mitt barn, og hele tiden tar jeg valg ut ifra situasjoner om hvordan jeg ønsker som mamma å være. Å det samme er det for en far også.

Som alene mamma og som et barn selv som har vokst opp uten å ha min biologiske far til stede men var heldig og ble adoptert da jeg var rundt 3-4 år. Har jeg satt meg ned å tenkt litt på hvordan det var for meg å hvordan jeg selv skulle ønske min datter hadde som far ettersom en mor og mamma alltid ønsker sitt barn det beste. 

Mange kan kalle seg en far og det er ?lett? å gjøre, men å kalle seg en pappa er det ikke alle som kan kalle seg! Det å kunne leve opp til pliktene som en pappa har er det dessverre ikke alle som klarer og rett å slett ikke ønsker å gjøre. Dette går jo dessverre ut over et uskyldig barn som ikke har bedt om å komme til verden men som har blitt skapt.

Over for mitt eget barn ønsker jeg bare barnet mitt det aller beste. Jeg ønsker at hun skal få ha en pappa som kan leve opp til sine forventninger til sitt barn, og som ikke bare kaller seg for en far. Jeg ønsker at hun skal få har en pappa som elsker henne likte mye som jeg elsker hun, uansett om han er hennes biologiske pappa eller om han er hennes pappa figur i hverdagen. At han viser en uendelig kjærlighet å interesse for barnet uansett om hun sover eller er våken, men at han er til stedet. At han prioriterer hun foran ALT!


Som mamma har jeg selv hatt våkne netter som somregel alle kjenner til, der barnet mitt har en tøff natt og trenger meg rundt seg hele tiden. Jeg har selv gått å båret på hun en hel natt fordi hun har hatt netter som har vert vanskeligere og trengt nærheten og bevegelse for å kunne finne roen. Der hun har vert utrolig og grene mye av natten og dagen fordi hun har slitt med kolikk og luft plager i magen. Uansett om jeg har vert trøtt, sulten eller noe som helst så har jeg prioritert barnet mitt først. Jeg har felt flere tårer i ren fortvilelse over for mitt barn når hun har hatt store luft smerter i magen å har slitt med kolikk, fordi jeg får vont inni meg av å se mitt kjære barn ha smerter som jeg ikke kan ta bort så hun slipper å ha de å at jeg heller ta de smertene selv. Jeg har og gjør alt for barnet mitt unnsett om det er vert morgen, dag, kveld eller natt så stoppet det meg aldri i å gjøre alt for mitt barn. Dette synes jeg også en pappa skal gjøre, å aldri prioritere noe som helst foran barnet sitt. Barnet synes jeg selv skal alltid komme i første rekke uansett hva enn selv ønsker å egentlig gjøre så får det vente til anledninger byr seg og at enn kan gjøre det.

En pappa i mine øyner burde kunne gjøre alt for sitt barn.
En pappa har ikke båret frem sitt barn men han er uansett en del i barnet sitt liv så lenge han ønsker å tar del i det. Det er ikke bare en person som er grunnen til at et barn er til, det er to. Å når en pappa ikke kan bære frem sitt barn og føde det, synes jeg at han burde gjøre alt for å ta del i barnet sitt liv og stille opp for barnet hele tiden. Uansett hvordan situasjonen mellom mamma og pappaen er så er det viktig og tenke på barnet sitt beste. Om det er situasjoner der det ikke er barnet sitt beste der en far/pappa eller en mor/mamma tar del i barnet sitt liv og ikke kan gi barnet trygge og gode omgivelser, så er situasjonen annerledes. Men om enn far/pappa velge bort sitt barn og ikke ønsker å ta del i barnet sitt liv og hverdag å kan gjøre alt for barnet sitt der det er trygge, faste og stabile omgivelser da synes jeg heller ikke at enn kan kalle seg for far/pappa. For det er en ting å være årsaken til at et barn er til men det er mye mer som kommer som plikter etter et barn er født!

Barnet er aldri skylden i noe, det er foreldrene til barnet!
Og om enn er alene mor/mamma, alene far/pappa eller er i et forhold så er en like mye verdt, like gode som alle andre foreldre å kan gi et barn like god, stabil og trygg oppvekst.

Ops! Denne bloggen er skrevet ut ifra mine personlige synspunkter å meninger. Den omhandler ingen på noe vis. Rene meninger å tanker ifra meg som mamma og hva jeg ønsker over for mitt barn, som kanskje andre også ønsker over for sitt barn!
 

Hva er en pappa og en far for dere?
Ser dere på det forskjellig med å kalle seg for far og det å være en pappa?
Klarer dere å respektere at enn trenger ikke å vite grunnlaget til hvorfor andre er alene med et barn?



#mammablogg  #pappa  #mamma  #tanker  #meninger  #barn  

Kommentarer

Malin

25.11.2013 kl. 21:52
Jeg har så utrolig stor respekt for alenemødre! Synes dere er så utrolig flinke. Det kan virkelig ikke være bare bare å være alene med en liten en. Men dere klarer det allikevel :) Man gjør jo alt for barna sine! Og det bør en pappa også gjøre! Jeg er veldig heldig når det gjelder både min egen pappa, og pappan til barna mine. De er egentlig ganske like på en måte. For begge betyr barna alt for dem, og de har begge stilt opp og gjort det de har kunnet for barna sine. Jeg har alltid vært skikkelig pappajente, og har alltid hatt en veldig godt forhold til pappan min. Jeg er like mye venner med foreldrene mine, som de faktisk er foreldrene mine. Noe jeg synes er kjempeflott!

En pappa er en som er der for barna sine! Det er det jeg ser på som en ordentlig pappa iallefall. Og det med at man skal respektere at noen er alene med barna sine, er jeg veldig enig i! Er jo ingen som trenger eller har behov for å vite hvorfor akkurat du f.eks er alenemamma. Du er der for barnet ditt, og gir barnet det det trenger og det er det som er det viktige!

renekleveland

26.11.2013 kl. 00:34
en pappa er en som er far til et barn :)

MammaMargrethe

26.11.2013 kl. 00:40
Venter mitt første barn 2. januar. Trodde jeg og barnefar hadde et fint forhold, men det ble en brå og stygg slutt for ca en måned siden. Ble rett og slett dumpa og kastet ut! Har heldigvis funnet meg leilighet, flyttet inn, og begynt å få ting på plass. Jeg hadde aldri sett for meg at det skulle bli sånn. Tanken på at jeg bare er 28 år, og blir alenemamma skremmer meg litt. Får ikke akkurat noe støtte av barnefar heller. Akkurat nå stiller han ikke opp for verken meg eller det lille barnet i magen. Har kommet meg gjennom den verste perioden, og ser endelig ett lite lys i enden av tunnelen!

Jeg har innsett at jeg må tenke på meg selv og barnet nå. Jeg har ikke kapasitet til å gå å vente på at barnefar kanskje kommer og stiller opp. Har ingen forventninger til han, får heller bare bli positivt overrasket den dagen han stiller opp for meg og babyen sin.

Kanskje du har noen tips til en gravid bekymret 18 åring? :-)

26.11.2013 kl. 00:42
hei eg er 14 år gammel , eg har andri sett faren min

per

26.11.2013 kl. 00:57
Rene : ikke nødvendigvis ! En god stefar er og pappa !

Tine Michelle : enten det er en biologisk far eller en (god) stefar.... pappa er kanskje han som er "barnslig" i den forstand at han leker med og tuller med barnet. Og renner over av kjærlighet til barnet. En far er samme person, men det er han som lærer barnet, oppdrar barnet, setter grenser og refser. Men selvfølgelig med samme kjærlighet. To personer i en. Min mening. :)

Torunn

26.11.2013 kl. 02:10
Hva en pappa er og innebærer - er et definisjonsspørsmål... og høyst individuelt.

Ha en god natt ^^,

Maria

26.11.2013 kl. 07:57
Jeg har ikke lenger noen retningslinjer på hvordan en ordentlig pappa, eller far for den sags skyld, skal oppføre seg. Sånn jeg ser det mistet min far retten til å ta del i livet mitt for 1 og et halvt år siden. Han kjeftet på meg, og brøt kontakten med meg. Jeg hørte ikke fra han på 6 måneder, og da var det for sent for meg. Jeg kommer nok aldri til å få et godt forhold til han igjen. Derimot har jeg en morfar som altid stiller opp. Han er den mest kjærlige personen jeg noen gang har truffet. Etter min mening er han mot meg, slik en virkelig god far, eller pappa, burde være :)

Iselin

26.11.2013 kl. 09:27
Så koselige bilder! :)

Kamilla

27.11.2013 kl. 12:44
Jeg vet med sikkerhet at det finnes veldig mange pappaer der ute som veldig gjerne skulle ønske å få ta del i barna sine liv, men hvor mor nekter de. De har det helt forferdelig. Og de blir møtt med mye av det du sier: De som pappa har ikke bært frem barnet og derfor føler de at de mister mye av sin "rett" til å ha barnet. Jeg tror det er viktig å huske at et barn er 50% mor og 50% far. En pappa kan ikke bære frem et barn. Det er fysisk umulig. Med andre ord så kan ikke en pappa vinne i diskusjonen "Men du hadde ikke barnet i magen" eller "Barnet trenger mor fordi far ikke kan amme barnet". Jeg er mamma selv, for 2 små. Faren til mine barn er like mye pappa for de som jeg er mamma for de. Han fortjener å være med de like mye som jeg fortjener å være med de. Når barn er så små at de fremdeles ammes er det selvsagt viktig at barnet må være mye med mor. Og det er sant at nyfødte selvsagt kjenner en større tilknytning til mor når det er født. Når barnet blir eldre vil derimot tilknytningen bli like sterk med far. Pappa er like glad i barna som mamma er, og barna er like glad i både pappa og mamma. Dette såfremt at far har like stor tilgang på barnet som mor har.

Alle situasjoner er veldig forskjellig. Det finnes mange dårlige pappaer og det finnes mange dårlige mammaer. Samtidig finnes det mange gode foreldre som nektes samvær med barna sine pga egoisme hos den andre forelderen. Dessverre er det barna som får lide for det... En god pappa er det samme som en god mamma. Ingen forskjell. Så spørsmålet er: Hva er en god forelder?

Nathalie

28.11.2013 kl. 11:16
Mamma og pappa dro fra hverandre noen få uker før jeg ble født, så jeg er vant til å ikke ha den bialogiske pappaen min i nærheten. Han ble erstattet av kjæresten til mamma, men jeg klarer uansett ikke å se på han som en far/pappa. Jeg har bare en pappa, og det spiller ingen rolle om han bor i nigeria eller kristiansand - vet det høres litt rart ut, men sånn føles det for meg :-)

Emilie

02.01.2014 kl. 14:40
Jeg er gravid og kommer til å bli eneforsørger for min kommende datter. Jeg ble utsatt for et overgrep som jeg i senere tid har funnet ut er årsaken til mitt svangerskap. Jeg hadde en støttende kjæreste, men han forlot meg nå første dagen i 2014, sa han ikke orka å ta vare på en annens barn. Forsåvidt så forstår jeg jo han i det også. Jeg har de feste svangerskabsplagene man kunne drømt om; bekkenløsning fra uke 18, halsbrann som har klart å lage hull i spiserøret og nå diabetes. SÅ lett kan man trygt si at det ikke har vært.

Til tross for min situasjon gleder jeg meg mer enn noe annet til å få holde og se min datter. Til å hengi meg til et annet menneske så fullstendig, til å ta ansvar for et lite barn. Jeg er gjerne bare 19år, men jeg føler meg mer en voksen nokk. Mange vet ikke min historie, men jeg får mye hets for at jeg er alene. Heldigvis har jeg familie i bakhånd! De støtter meg 100%.

Jeg selv kjenner nesten ikke min biologiske far, han stakk fra mamma når jeg var 2,5år og min lillebror var rundt 6mnd. Han stakk til thailand og så seg aldri tilbake.

Håper flere som er enslige der ute står på! Håper dere finner en kjekk barselgruppe og skaffer dere venner i samme situasjon, det hjelper faktisk. Se lyset istedenfor all mørket rundt deg :)

FLOTT BLOGG, leser alle innlegga dine! :D

Silje

16.01.2014 kl. 17:22
for meg som ikke har vokst opp med min far klarer jeg ikke si 'pappa'.. når jeg skal fortelle om han må jeg si ' faren min'. pappa blir for merkelig og fremmed. en ekte pappa er der for sitt barn og elsker og forguder barnet sitt. alle menn kan være en far, men ikke alle kan kalle seg en ekte pappa.

Signe

16.01.2014 kl. 18:34
Så fint skrevet. Å du har en vaker datter! :D<3
Legg igjen en kommentar
Xtine Michelle

En liten og livlig jente ifra Rogaland! Men bor nå i Vest-Agder (Kvinesdal), og trives kjempe godt her. 15.07.13 ble jeg mamma for første gang til ei nydelig liten prinsesse, som ble født som prematur 5 uker før termin. På bloggen min kan dere lese om mitt liv som ung alene mamma, graviditeten jeg gikk igjennom og live mitt. Om du/dere har noe spørsmål eller om det er noe, så er det bare å legge igjen en kommentar eller å sende en mail (som dere finner knapp til over headeren min). Ved spørsmål ang sammarbeid/sponsing av bloggen min kan dere kontakte meg på: xtinemichelle.blogg@hotmail.com

xtinemichelle.blogg@hotmail.com
Follow on Bloglovin Bloggist.no - Toppliste for bloggere Blogglisten
Design og koding av KvDesign - www.kvdesign.no
hits